FORFATTERFORENINGEN 2: For ganske mange år siden laget jeg et program i NRK om en lite kjent forfatter som hadde skrevet en fascinerende roman om den italienske sjøfareren Pietro Querini som den 6. januar 1432 strandet på Røst i Lofoten. Boka var velskrevet, en blanding av historiefaglig presentasjon og historisk roman. Forfatteren het Frid Ingulstad. Det underlige var at romanen hennes fra den gang, og alle de rundt 120 etterpå, ikke har blitt betraktet som såkalt lødig litteratur. Hun skriver nemlig underholdningslitteratur. Jeg har bladd litt i noen av mine siste anmeldelser og ser til min forskrekkelse at jeg bruker ord som «underholdende» og «underholdningsroman» om flere av bøkene som kom sist høst. Blant andre den svært roste kjemperomanen til danske Carsten Jensen, «Vi, de druknede». Frid Ingulstad med sine over 120 romaner og innpå solgte 4 millioner eksemplarer er som mange nå vet, ikke funnet verdig medlemskap i Den norske forfatterforening. Hun er for underholdende. På nytt skaper slike vurderinger debatt om hva som kan regnes som litteratur. Hun skriver triviallitteratur, som faglitteratene kaller det, altså serieromaner blott til lyst og underholdning. Litterært betraktet bruker forfatterne stereotype metaforer, enkle og svært gjenkjennelige fortellingsmønster, sjablongpreget personkarakterstikk. Dessuten er bøkene i pocketformat med bløte permer, og på toppen, er ikke forlagene som gir dem ut, de såkalt seriøse forlagene.