Debatt: Valg i Danmark

De danske paradoksene

For første gang siden andre verdenskrig har et parti med tydelige fascistiske trekk fått en plattform i dansk politikk.

MINNER FRA MØRKE ÅR: Med sine ideer om etniske utrensninger og aktiv forfølgelse av mennesker med en annen religiøs bakgrunn, kan Rasmus Paludans parti minne om de mørkeste åra i Europas historie. I morgen kan han komme inn i Danmarks Folketing. Foto: Claus Bjørn Larsen / NTB Scanpix
MINNER FRA MØRKE ÅR: Med sine ideer om etniske utrensninger og aktiv forfølgelse av mennesker med en annen religiøs bakgrunn, kan Rasmus Paludans parti minne om de mørkeste åra i Europas historie. I morgen kan han komme inn i Danmarks Folketing. Foto: Claus Bjørn Larsen / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Se for deg et parlamentsvalg i et europeisk land der ett av partiene har som en av sine viktigste saker at opp mot 15 prosent av befolkningen skal fratas alle sine demokratiske rettigheter. Deretter skal de sendes ut av landet med tvang.

Det er tilfellet i det danske folketingsvalget i morgen. Rasmus Paludan begynte som profesjonell provokatør på turné i de såkalte gettoene, der han med behørig mediedekning kalte beboerne for menneskelig avfall og sosiale tapere. Han opptrer alltid med politibeskyttelse, som til nå har kostet Danmark over 40 millioner kroner.

Paludan, en utdannet jurist, brenner jevnlig koranen eller pakker den inn i bacon. Han kaller muslimenes hellig bok for en «ludderbok» og håndbok i pedofili. At det skjer med stor politibeskyttelse, er en konsekvens av den danske ytringsfriheten, som etter Muhammed-karikaturene har blitt hyllet som en nasjonal stolthet.

Beboerne i de hjemsøkte kvartalene har stort sett opptrådt med beundringsverdig tilbakeholdenhet, men da Paludan i midten av april stilte opp i det tettbefolkete københavnske innvandrerkvarteret Nørrebro ble det voldelige sammenstøt mellom politi og demonstranter.

Hendelsen skulle vise seg å bli Paludans lykke. I løpet av få dager lyktes det partiet hans, Stram Kurs, å samle de 20.000 underskriftene som kreves for å stille til Folketinget. Nå har han som leder av et politisk parti uhindret adgang til radio og tv. Der er studiovertene, som ikke er vant til den harde, konfronterende stilen hans, vergeløse ofre og de politiske motstandere utnevnes, paradoksalt nok, til «nazisvin».

Det ble ansvarsfraskrivelsens store dag i dansk politikk da Paludan plutselig dukket opp på alles skjermer. Det var demonstrantenes skyld, sa statsminister Lars Løkke Rasmussen. Hvis de bare hadde ignorert idioten! Det er de sosiale medienes skyld, sa medielederne.

Rasmus Paludan ble født ut av ingenting. Ingen i Danmark hadde oppmuntret ham til å tro at han kunne få oppmerksomhet ved å gå til rasistiske angrep på medborgere av en annen etnisk opprinnelse. Det er helt og holdent hans egen fikse idé. Slik er vi ikke i Danmark. Sannheten er den motsatte. Paludan er vår egen skapning. Det sanne ansiktet på en politikerstand som i årtier har gitt seg hen til fremmedhatets lette fristelser med den monotont gjentatte påstanden om at integreringen er feilslått og at våre muslimske medborgere utgjør en trussel mot vårt fredelige, velordnede velferdssamfunn.

De tre skandinaviske velferdsdemokratiene, Norge, Sverige og Danmark, har en rekke unike historiske forutsetninger. Små, etnisk homogene befolkninger har gjort enhver sosial ulikhet fryktelig synlig og styrket den egalitære tankegangen. I den protestantiske etikkens ånd, som setter arbeidsomheten høyere enn alle andre dyder, var prangende rikdom på forhånd under mistanke. Den moralske bedreverdighetsfølelsen gjorde samtidig at all fremmed innflytelse enkelt lot seg avfeie som korrumperende eller nedbrytende.

Den skandinaviske personligheten er preget av et paradoks. Beskjeden, uglamorøs, nesten anonym i sin framtoning, hjemsøkes skandinaven samtidig av et storhetsvanvidd som framhever ham selv og hans egne dyder, og samtidig vanskeliggjør ethvert samliv med fremmede kulturer.

I dag kjemper de skandinaviske velferdsstatene for å overleve under presset fra globalisering og neoliberalisme. Flere tiår med privatisering av viktige statlige funksjoner har for lengst erodert dem. En dansk sosialdemokratisk ledet regjering fra 2011–2015 erklærte til og med velferdsstaten for død, og utnevnte i stedet «konkurransestaten», hvis oppgave ikke var å styre og regulere markedet, men å være dets villige tjener.

I europeisk sammenheng er Danmark et foregangsland når det kommer til høyrepopulismen. Dansk Folkeparti, som har den voldsomme motstanden mot fremmede som sitt eneste vedvarende programpunkt, kan snart feire 25-årsjubileum. Partiet har i de fleste av sine leveår hatt avgjørende innflytelse på dansk politikk som alliansepartner for skiftende regjeringer. Taktisk klokt har partiet aldri gått inn i noen av regjeringene de har støttet, men har i stedet spilt en høyt profilert rolle som ukompromittert og radikal outsider, med innflytelse men uten ansvar.

Partiets ideologer snakker selv om en verdikamp. Når det kommer til den offentlige samtalen har de vunnet den. Humanismen har konstant blitt snakket ned og innvandrere demonisert i en hatsk populistisk retorikk, som i et land hvor halvparten av befolkningen får en høyere utdannelse noe misvisende setter folket over for eliten.

Men nå ser utviklingen ut til å snu. Valget til Europaparlamentet ble en katastrofe, der det EU-kritiske partiet mistet tre av fire mandater. Ved det kommende folketingsvalget i morgen, ligger partiet an til en sviende halvering fra 20 til bare ti prosent av stemmene. Men paradokset er at dets verdier har seiret, også i sosialdemokratiet, som etter valget tilbyr de slagne populistene en allianse når det kommer til en stadig mer hardhendt innvandrings- og flyktningpolitikk. Arbeiderpartiet har ingen egen strategi, men overlever på ideologiske lån, først fra neoliberalismen, nå fra høyrepopulismen.

Det har ennå ikke gått så galt for det danske sosialdemokratiet som det har gått for en lang rekke andre sosialdemokratier i Europa. Arbeiderpartiet finnes fremdeles. De får ikke en tredjedel eller mer av stemmene slik de gjorde i storhetstida. De må nøye seg med en fjerdedel, men med et stadig mer fragmentert velgerkorps har sosialdemokratene forblitt Danmarks største parti. Og spør man sosialdemokratene om oppskriften på suksessen, er de ikke i tvil om svaret: De har overtatt den ytterste høyrefløyens flyktning- og innvandringspolitikk. Og alliansen med populismen er ikke noen skitten hemmelighet i sosialdemokratiet. Det er en offisiell strategi som triumferende ropes ut fra takene.

Dansk Folkepartis historiske nederlag skyldes flere faktorer, ikke minst deres skepsis overfor global oppvarming og motstand mot EU. Men også korrupsjonssaker og en befolkning som ser ut til å være lei av den fremmedhatske retorikken. Likevel er det høyrepopulistenes verdier som vil seire. Alle sentrumspartiene, fra De Konservative til Socialdemokratiet, snakker som dem. Ikke av overbevisning, men av opportunistisk angst for å miste stemmer. På mange måter er det det samme hvem som vinner valget, for Dansk Folkeparti har kapret sentrumspolitikernes sjel. Utlendingene vil fortsatt bli baksnakket. Flyktningene vil fortsatt bli mishandlet.

Det er usikkert om Rasmus Paludan og Stram Kurs kommer over sperregrensen, som i Danmark er helt nede på to prosent. Med sine ideer om etniske utrensninger og aktiv forfølgelse av mennesker med en annen religiøs bakgrunn, kan Paludans parti minne om de mørkeste åra i Europas historie.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.