Allen Ginsberg i 1989.
Allen Ginsberg i 1989.Vis mer

De døde er ikke ferdige med oss ennå. De arbeider i oss - i en ny form for fellesskap

Allen Ginsbergs «Father Death Blues» er en av de aller vakreste og nyttigste sangene om å komme sorgen i møte. 

Da faren min døde for bare en uke siden av en aggressiv småcellet lungekreft med spredning til hjernen, orket jeg først ikke tenke på musikk. Det virket uvedkommende. For musikk er en viktig del av hverdagen min, og det som hadde hendt var alt annet enn hverdagslig.

Ei heller klarte jeg å høre på slikt som hadde betydd mye for ham, selv om det var han som lærte meg å elske musikk, og jeg i barndommen og tidlig ungdom nesten utelukkende elsket den musikken han også elsket. Det var han som tok meg med på mine første konserter i Drammenshallen, på Tina Turner, Bryan Adams, Dire Straits, a-ha, Huey Lewis & The News og mange andre. Det var han som skrev brev til Rockefeller for å forsikre seg om at jeg kom inn på R.E.M.-konserten (den andre) i juni 1989, to år før jeg var gammel nok til å kjøpe øl, og ble med som anstand. For det er jeg ham evig takknemlig.

Jeg kommer nok til å vende tilbake til musikken han og jeg en gang hadde felles. Men da han døde, merket jeg at det ikke egentlig var ham jeg følte at jeg trengte å komme nærmere. Vi pratet ofte på telefonen det siste halvåret, og hadde lagt de relativt beskjedne uoverensstemmelsene vi hadde bak oss. Det jeg derimot trengte, og fortsatt trenger, er å få grep om hva som skjer i oss og med oss – i meg og med meg– når en høyt elsket person dør og forsvinner. Den siste uka har et sorgens ustemte korps marsjert gjennom kroppen min, romstert i skrotten, tuppa til en ryggmuskel her, satt seg fast i brystet mitt der, murret i magen, stengt for pusten, kløpet i hoftene mine, hvirvlet gjennom hjernevindingene mine når jeg forsøker å sove om natten. Det jeg trengte, var å komme i kontakt med meg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den formiddagen moren min ringte for å fortelle meg at faren min nå faktisk var død, satte jeg meg på T-banen ut til tomannsboligen i Bærum der liket hans fortsatt lå i stua i maisola. Jeg hadde vært der kvelden før, og lovet ham å komme tilbake. Jeg trengte å samle meg, og jeg trengte noe som kunne tale til meg, som for å minne meg om hvor jeg var på vei, og i hvilket ærende. Så jeg grep etter et minne som ikke hadde noe med ham å gjøre, et minne fra den tiden da jeg forsøkte å finne min egen vei, og bryte fri.

Året var 1993, og beatpoeten Allen Ginsberg var i Oslo. Under en signering på Norli hadde jeg, naivt nok, spurt ham om William Burroughs’ seksualitet, som jeg slet med å forstå. Var det kanskje noe jeg kunne lese? Ginsberg forsto det selvsagt som at jeg var ute etter å ligge med ham, ettersom de to hadde vært elskere. Derfor inviterte han meg kjapt og diskret opp til hotellrommet sitt på Continental samme kveld. Da det lett forfjamsede avslaget mitt kom senere på kvelden – jeg skjønte virkelig ikke det der med Burroughs’ seksualitet, og Ginsberg var dessuten 47 år eldre enn meg – tok han det likevel pent. Ginsberg var raus, han var trygg, og han var nysgjerrig. I flere timer snakket vi sammen om litteraturen, livet – og om Burroughs' seksualitet.

Det var, har jeg ofte tenkt siden, en type samtale jeg gjerne skulle hatt med faren min. I hvert fall om en trekker fra den biten der han inviterte meg til å dele seng med seg. Men det kan man kanskje ikke. Som stolt medlem av NAMBLA, The North American Man/Boy Love Association, brukte Ginsberg uforholdsmessig store deler av livet sitt til å agitere for sin rett til å ligge med barn. Han ville også gjerne ta æren for blant annet kvinnefrigjøring og amerikansk borgerrettsbevegelse, og plukket fritt fra verdensreligionenes mangfoldige koldtbord. Han kunne godt bare tatt seg ei bolle. Alle fedre har sine svakheter, men jeg foretrekker ham jeg fikk utdelt, og med god margin.

Morgenen etter ringte Ginsberg hjem til den knøttlille leiligheten i Uranienborgveien jeg delte med den daværende kjæresten min, og fortalte at jeg hadde glemt igjen brillene mine på hotellrommet hans. Jeg ba ham ta dem med til Café Nordraak, der han skulle ha en opplesning samme kveld, uten tanke for at det kunne være pinlig for en 67 år gammel mann å overlevere et par briller til en yngling i et fullstappet lokale der alle så på ham. Det skjønte jeg først da han liksom smuglet dem inn i hånden min mens vi hilste.

På vei hjem fra Nordraak samme kveld følte jeg takknemlighet. Ikke bare fordi selveste Allen Ginsberg hadde vært så vennlig mot meg, og til og med tatt forslaget mitt om at han skulle lese «America» til følge – noe han visstnok sjelden gjorde. Nei, jeg var takknemlig fordi kvelden hadde vært vidunderlig. Et stort nærvær hadde vært iblant oss, og ingen som var til stede var uberørt. Da Ginsberg sang «Father Death Blues», hans aller fineste dikt, akkompagnert av harmonium og med rungende stemme, brast jenta på nabobordet i gråt. Da jeg kom hjem, ringte jeg Continental og la igjen beskjed i resepsjonen: «Saw girl cry during Father Death Blues».

På T-banen ut til Bærum den dagen pappa døde, mens han ennå lå kald og tom i stua der hjemme i tomannsboligen, var det jeg som satt og gråt på et offentlig sted. Jeg gråt og gråt mens jeg hørte «Father Death Blues» på repeat i Spotify og tenkte på faren min, som ikke lever mer. Det var en god gråt. Inntil da hadde sorgens oppvaskfille fart over meg, like skjødesløst som skånselløst, så bare det å sitte på en T-bane virket som en umulig oppgave. Men med «Father Death Blues» på øret, klarte jeg å samle meg i meg selv og begynne å sortere følelsene – takknemlighet, forvirring, frustrasjon, kjærlighet, sorg og jeg vet ikke hva – som herjet i meg.

«Hey Father Death, I'm flying home
Hey poor man, you're all alone
Hey old daddy, I know where I'm going
»

Også jeg «fløy» hjemover, via Kolsåsbanen, til en stakkars mann som lå alene i stua si på en utlånt sykehusseng, uten å puste lenger. Jeg pratet til ham, og visste hvor jeg var på vei, og at jeg aldri kom til å høre stemmen hans igjen. «Father Death Blues» er derfor ukas Vers, og dette er min preken.

«Father Death, don't cry any more
Mama's there, underneath the floor
Brother Death, please mind the store

Old Aunty Death, don't hide your bones
Old Uncle Death, I hear your groans
O Sister Death, how sweet your moans

O Children Deaths, go breathe your breaths
Sobbing breasts'll ease your deaths
Pain is gone, tears take the rest
»

«Father Death Blues» består av ni strofer som igjen består av tre verselinjer, som igjen består av ni, åtte eller sju stavelser. Hver verselinje stopper liksom i midten, som regel på det særdeles trykktunge ordet «death», som for å trekke pusten etter å ha påkalt eller tilkalt et aspekt av døden. I dette ligger sangens mest forløsende grep. Den ser ikke bare én død, men mange, og befolkes av ulike dødspersonifikasjoner. Her er Pappa Død, Mamma Død, Broder Død, Tante Død, Onkel Død, Søster Død, Barna Død. Og flere skal det bli. De er like døde – eller like mye Død – alle sammen.

Slik er det jo. Enten er du død eller så er du det ikke. Enten har du liv eller så har du det ikke. Deri ligger hele forskjellen. Hvorfor skulle en hest, en hund, en rotte ha liv, mens det ikke finnes pust igjen i deg, spør Shakespeares fortvilte Kong Lear, idet han betrakter liket til datteren Cordelia, som elsket ham høyt nok til å si ham imot. Også hesten har en død, hunden har en død, rotta har en død. De kommer til å dø alle sammen, men fordi de står utenfor sammenhengene Lear selv forstår at han inngår i, blir selve det at de fortsatt lever en fornærmelse mot ham.

Det er en følelse det er lett å kjenne seg igjen i. Den siste uka har jeg stått mye på Majorstua stasjon mens jeg ventet på Kolsåsbanen. Da har jeg sett foraktelig og misunnelig på alle de fremmede menneskene som strømmer forbi. Hvorfor skal absolutt de leve når pappaen min er død? Det urettferdige ligger i mitt blikk, så klart. Og det oppstår fordi jeg – oppslukt av min egen sorg – ikke kan se relasjonene menneskene rundt meg også inngår i. At vi alle skal dø, er relativt uproblematisk å forholde seg til. At pappaen min er død, overskygger alt.

Men hver gang poeten tiltaler disse dødene - pappaen, mammaen, broren, søsteren, tanta, onkelen og ungene – oppstår et lindrende dobbeltperspektiv. De døde blir, for et øyeblikk, den de engang var, levende og samhandlende. Og de blir aspekter av døden, som med ett fremstår som dynamisk. At de døde fortsatt er i familie, og det at poeten kan tale til dem, gir trøst. De snakker selvsagt ikke tilbake. Men de blir sett, og de er sammen. Om Pappa Død havner under gulvet, er Mamma Død allerede der og venter på ham. Sjenerte Tante Død trenger ikke skjule skjelettet sitt, vi tåler fint å se det. Onkel Død, Søster Død og Barna Død kan lage de lydene de trenger å lage, om det er stønn, jamring eller hulk. Smerten er borte, lengselen vedvarer. Det hjelper å gråte.

«Genius Death, your art is done
Lover Death, your body's gone
Father Death, I'm coming home
»

Samtidig er døden også en motstanderskikkelse i sangen. Det er Geniet Død, poetens antagonist, som har fullført sitt verk. Kroppen til Elsker Død er borte og kommer aldri tilbake. Hvor drar man da? Man drar hjem. Hva gjør man der? Man prøver å lære. Og man skjønner at man allerede har lært. Om ikke alt, så i hvert fall noe.

«Guru Death, your words are true
Teacher Death, I do thank you
For inspiring me to sing this blues

Buddha Death, I wake with you
Dharma Death, your mind is new
Sangha Death, we'll work it through

Suffering is what was born
Ignorance made me forlorn
Tearful truths I cannot scorn»

Det er ikke vanskelig å ta innover seg slike trøstens ord. For ja, døden bringer noe nytt. Verden er annerledes nå, og det som er annerledes er også nytt. At den er det, kan jeg ikke fornekte. Jeg har aldri vært her før, og kommer til å trenge tid til å venne meg til hvordan det er å være her. Samtidig ser jeg han som er død, pappaen min, på en ny måte. De døde er ikke ferdige med oss ennå. De arbeider i oss - i en ny form for fellesskap. Slagget løsner og renner av. Vi trengte det jo ikke. Min fars lidelse blir ikke mindre av at jeg også lider. Snarere slipper jeg den til på en annen måte nå. Vi skal nok klare dette også.

«Father Breath, once more farewell
Birth you gave was no thing ill
My heart is still, as time will tell

I sangens siste strofe tas det farvel. Fader Død har blitt Fader Pust, som vi alle må ta farvel med flere ganger i minuttet. Vi kjenner det hvis vi resiterer diktet, for ved «farewell» er brystet tomt for luft, og ved neste ord, i neste verselinje, «birth», er lungene fulle igjen. Det er ikke ondt å leve. Det er godt å puste. Å bli født er vondt, men nødvendig. Døden tvinger oss til å se livet på nytt - også det er en form for fødsel. Og roen vi føler når vi tenker på det, skal en gang, før vi vet ordet av det, også senke seg over hjertene våre.