Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Black lives matter - også på Middelhavet:

De druknede får heller ikke puste

Det er i all hovedsak mennesker på flukt fra afrikanske land som drukner i dag, og de som synker ned på havets bunn, får heller ikke puste.

BLACK LIVES MATTER - OGSÅ PÅ MIDDELHAVET: Det er i all hovedsak mennesker på flukt fra afrikanske land som drukner i dag, og de som synker ned på havets bunn, får heller ikke puste, skriver artikkelforfatteren. Arkivfoto: AP Photo/Emilio Morenatti, NTB Scanpix
BLACK LIVES MATTER - OGSÅ PÅ MIDDELHAVET: Det er i all hovedsak mennesker på flukt fra afrikanske land som drukner i dag, og de som synker ned på havets bunn, får heller ikke puste, skriver artikkelforfatteren. Arkivfoto: AP Photo/Emilio Morenatti, NTB Scanpix Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Det har i snitt druknet tre mennesker om dagen på Middelhavet så langt i år, men lite blir skrevet i norske medier om dem som omkommer i forsøket på å flykte fra undertrykkelse, grove humanitære overgrep og sult. Selv har jeg liten tro på at det ikke ville nådd medienes forsider dersom det var hvite barn som lå døde med hodet ned i vannet, oppblåst av sine egne gasser med øyne spist av fisk.

Denne helgen markerer vi verdens dag for flyktninger. Det er 66 år siden Flyktningkonvensjonen, som ble utarbeidet av FN i kjølevannet av andre verdenskrig, trådte i kraft - men det har sjelden sett mørkere ut for mennesker på flukt.

Dersom det er noe vi har lært av de siste måneders liv i pandemitid, er det at vi lever i en globalisert verden, men i den globaliserte verden trer også den globaliserte likegyldigheten inn. Mennesker på flukt er alles ansvar, derfor blir de også ingens ansvar.

I hvilken grad har vi rett til å betrakte andres lidelser uten å føle oss forpliktet til å handle, eller i det minste å formidle at det skjer? Hvordan er det meningen at norske borgere skal kunne diskutere innvandring og rasisme dersom de ikke får noen informasjon om hva mennesker flykter fra og hvilke farer de utsetter seg for før de kommer hit?

STÅR PÅ SITT: Sylvi Lishaug (FrP) har fått krass kritikk fra statsminister Erna Solberg etter at hun postet et innlegg på Facebook om at «Norge skal ikke ta imot båtmigranter». Reporter: Trym Mogen. Video: Emilie Rydning / Dagbladet Vis mer

Den samme helgen som tusenvis av mennesker samlet seg i gatene under Black Lives Matter-demonstrasjoner i solidaritet med både egne og andres undertrykkelse, druknet 61 mennesker mellom Tunisia og Lampedusa, inkludert 22 kvinner og fire barn, nesten alle var av afrikansk opprinnelse.

Denne båten satt ut fra Sfax i Tunisia mellom 4 og 5 juni men forliste utenfor Kerkennah-øyene og det var ikke før 9. juni at lokale fiskere begynte å finne lik i vannet.

Fiskere langs hele Middelhavet nevner frykten for å få lik i nettene sine som den største årsaken til at de slutter å fiske. Det kan se ut som både politikere og media kjemper en intens kamp for at så få lesere som mulig skal få høre om dette. Å ikke dokumentere, er også et valg.

Det har ikke vært noen sivile redningsskip i Middelhavet fra 24. mars og frem til tyske Sea-Watch ankom farvannet utenfor Libya for en uke siden. Likevel har antall ankomster økt betraktelig mellom Libya og Malta, og så langt i år er de nesten tredoblet sammenlignet med samme periode i fjor.

Ingen har nøyaktig dokumentasjon for de siste tre månedene når det gjelder verken ankomster eller drukninger utover de vi med sikkerhet har klart å registrere.

Registrerte drukninger gjelder alltid bare de likene som er plukket opp, eller der vi har helt sikre bevis på at noen var om bord i en båt.

Hvilke liv mener vi, og med det også media, det er verdt å sørge over og hvilke liv er verdiløse, både i livet og i døden? De liv vi ikke anså som verdifulle i live får heller ingen oppmerksomhet som døde.

Når kommentarfeltene flommer over av rasistiske kommentarer, handler dette i stor grad om uvitenhet i forhold til hvorfor mennesker flykter i utgangspunktet.

Media skriver ikke at ungdom, både gutter og jenter ned til 14 år, flykter alene fra Eritrea for å unngå livslang militærtjeneste, det nevnes sjelden at årsaken til at det er så mange unge afghanske gutter på flukt, er fordi de i mange år har blitt tvangssendt til Syria for å krige for Assad, og hvor mye vet norske lesere egentlig om at barn flykter fra Boko Haram i Kamerun?

Er det slik at vi ikke sørger over dem som ligger på havets bunn fordi vi ikke anså dem som mennesker med livets rett i utgangspunktet? Vi må snakke mer om hvorfor mennesker flykter og ikke om hvilken økonomisk byrde de måtte medføre.

Her må vi alle ta de ubehagelige samtalene rundt middagsbordet, og på samme måte som vi må lese oss opp på rasisme, må vi også lese oss opp på flukt. Her må media ta sin del av ansvaret, selv om det kanskje medfører færre klikk og mer moderering av kommentarfelt.

Det er ingen tilfeldighet at det var nettopp bildet av to år gamle Alan Kurdi som vekket den vestlige verden en septemberdag i 2015. Det fantes allerede tusenvis av bilder av barn som druknet på flukt, bare noen måneder før hadde over 1000 mennesker druknet i ett og samme forlis utenfor Malta, men vi identifiserte oss ikke med dem. Alan var lys nok, han var syrisk, og den lille gutten med de sorte skoene kunne vært et av våre barn.

Barna som druknet utenfor Tunisia for to uker siden, er det ingen som har sørget over.

Er vi så empatiutmattet at vi ikke orker, eller er det fordi vi ikke lenger tenker på at det skjer? Ute av syne ute av sinn? I så fall må jeg skuffe dere.

Det er nå tjue år siden jeg opplevde at en båt med mennesker kom rett inn i min hjembukt på Malta. Dette er en rute som har gått i bølgedaler de siste tjue årene og som er preget av uroen på den andre siden, særlig i Libya.

De siste to årene har EU brukt over 90 millioner euro på å finansiere og trene opp den såkalte libyske kystvakten for å holde mennesker på flukt ute av EU.

Vi er nødt til å kalle dem den såkalte libyske kystvakten når vi vet at de i stor grad tilhører ulike milits-grupper, og at menneskene på flukt forteller at de er de samme menneskene som opererer som smuglere.

EU anser oppdraget som en suksess fordi ankomstene av flyktninger på denne strekningen har blitt mindre i takt med at overgrepene har blitt grovere og flere. Vi ser det altså som en suksess å holde mennesker skjult i tortur og konflikt og brakt tilbake til et land de flykter fra, så lenge vi slipper å se eller høre dem. I tillegg har antall druknede i forhold til antall mennesker som setter ut på havet, økt betraktelig.

I 2017 regnet International Organization for Migration at 1/38 av dem som forsøkte å flykte over Middelhavet druknet, i 2018 gikk det opp til 1/14 druknede på strekningen Libya- Malta/Italia. Dette er svimlende tall.

I 2020 vet vi så langt at 350 har druknet på denne strekningen, men vi venter på mer dokumentasjon om flere.

Når vi vet at færre dør når flere vet, er det naturlig å kunne stille spørsmål ved norske mediers rungende fravær om fluktsituasjonen i verden de siste årene. Er det for mye å be om ett minutts sendetid eller tre linjers spalteplass på å nevne at det foregår daglige drukninger og grove humanitære overgrep rett utenfor våre ferieparadis og at våre skattepenger er med på å betale for det.

Vi hører lite fra Malta i norske medier, men til dette, EUs minste og mest tettbebygde land, har det kommet over 2000 mennesker sjøveien bare i årets første måneder. Øyas kapasitet er sprengt, og alle leirene er overfylte. Tre ganger i fjor ba Malta Norge om hjelp til solidaritetsfordeling, alle gangene sa vi nei.

Norge slipper unna all solidaritetsfordeling utelukkende på grunn av sin geografiske posisjon. En luksus landene i Middelhavet ikke har. Malta brukte ordet Crisis Fatigue/kriseutmattelse og empatiutmattelse allerede ti år før vi i Norge brukte ordet flyktningkrise, det minste vi kan gjøre er å fortelle om det.

Plakatene som blir brukt under Black Lives Matter demonstrasjonen brukes også i forbindelse med solidaritetsaksjoner for mennesker på flukt. Black Lives Matter – også på Middelhavet har blitt brukt i demonstrasjoner både på Malta, Italia og Tyskland de siste ukene, sammen med den svært aktuelle Silence is Violence – stillhet dreper.

Det ville aldri skjedd at hvite mennesker druknet i tusenvis uten at det nådde våre forsider. Mennesker deles i verdi etter innhold av melanin i kroppen. Jeg ser det hver dag. Mine Facebook-oppdateringer om druknede fra Midtøsten deles i snitt tre ganger så ofte som forlis fra Nord-Afrika.

Når vi ser tilbake på de siste års solidaritetsbevegelser, enten de dreier seg om #metoo, #BlackLivesMatter eller #EvakuerBarnaFraMoria så handler det i grunn bare om én ting, menneskeverd.

De siste ukene har verden befunnet seg midt i to dødelige pandemier, både et usynlig virus som er nytt for oss, og et rasismevirus med røtter langt tilbake i tid.

Vi må bekjempe dem begge.

Verdien av menneskeliv som omkommer på Middelhavet, må ses i tett sammenheng med Black Lives Matter og systemisk rasisme.

Det er i all hovedsak mennesker på flukt fra afrikanske land som drukner i dag, og de som synker ned på havets bunn, får heller ikke puste.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!