De elendige arbeidsløse?

Arbeidsledighet framstilles svært ofte på en uforsiktig og skremmende måte gjennom mediene. Det er viktig å gi arbeidsledige moralsk og sosial støtte, og ikke nedvurdere dem, skriver Knut Halvorsen.

NÅR DET SNART er 100000 arbeidsløse her i landet, blir det som rimelig er, flere og flere avisoppslag om hvordan det er å bli (være) arbeidsløs. Journalister og enkelte forskere uttaler seg friskt om elendigheten - gjerne med utgangspunkt i enkeltskjebner eller forskning gjennomført i USA. Det som formidles framstår som skremmebilder: Det males et dystert bilde av arbeidsløse som har behov for krisepsykiatri. Her begås mange feil: Bruk av anekdotisk bevisførsel, sveipende generaliseringer, en tar for gitt at forskning i andre land uten videre også gjelder i vårt eget land, og en unnlater å sette (den subjektive) opplevelsen i sin konkrete samfunnsmessige kontekst. Det utvises også uforsiktighet når en på bakgrunn av øyeblikksbilder utbasunerer påstander om årsakssammenheng mellom tap av arbeid og for eksempel psykiske plager. Samtidig tas det for lett på seleksjonsproblemet: folk med psykiske plager har økt risiko for å bli å forbli arbeidsløse.

SLIKE OPPSLAG er derfor lite konstruktive innspill til en debatt om hvordan fellesskapet skal kunne lette situasjonen for arbeidsløse. Selv om oppslagene kan gi en slags trøst for arbeidsløse: Vi er mange i samme båt, er det også en risiko for at de gjør arbeidsløse en bjørnetjeneste - de fremstilles som noen elendige stakkarer som ikke klarer å mestre situasjonen, men som trenger psykologisk hjelp. De skal endog utvikle en avhengighetskultur som gjør det vanskelig å motivere ledige tilbake til lønnet arbeid. Langtidsledighet blir sett på som ensbetydende med et sosialt og psykologisk forfall. Hvilke arbeidsgivere vil ansette slike folk?

HVA VISER SÅ norsk, nordisk og kontinental forskning om konsekvenser av arbeidsløshet som ble gjennomført på 1990-tallet? Konklusjonen er klar: Det kommer an på. Det gjør forskjell om det er industriarbeidere eller akademikere i hvitsnippyrker som rammes. Av betydning er også hva slags ressurser ledige har til å mestre ledigheten. Økonomiske ressurser er av avgjørende betydning. De med sterk arbeidsinvolvering har mer å tape enn de med svak. Korttidsledige tar det lettere enn langtidsledige eller de som rammes av gjentatte ledighetsperioder. Av betydning er også om ledigheten er spredt eller konsentreres i bestemte miljøer og familier. Endelig vil ledighet under oppgangskonjunktur fortone seg annerledes enn under nedgangskonjunktur. Under høykonjunktur vil en forvente at ledige normalt består av et mer selektivt utvalg av ressurssvake (for eksempel lavt utdannede enslige menn) enn i en lavkonjunktur, hvor heller ikke høyt utdannede er forskånet fra å bli rammet. Det er mer stigmatiserende og en større psykisk belastning å være langtidsledig under en høykonjunktur enn under perioder hvor ledigheten kan ramme enhver.

I MANGE sammenlignende undersøkelser viser det seg at Danmark er det landet som viser seg å ha håndtert ledigheten best. Dansker rammes personlig i langt mindre grad enn folk i andre land av arbeidsløsheten. Dette til tross for at landet har opplevd massearbeidsløshet gjennom store deler av 1980- og 1990-tallet. Ved begynnelsen av det nye årtusen var ledigheten imidlertid lavere enn midt på 1970-tallet. Hva er det som gjør at danske arbeidsløse tilsynelatende klarer å mestre ledigheten såpass bra, til tross for at arbeidsmotivasjonen står uvanlig sterkt der?

En dansk forskergruppe ved Universitetet i Aalborg har fulgt et representativt utvalg arbeidsløse (med minimum seks måneders forutgående ledighet) fra 1994 til 1999, det vil si i en periode med sterkt fallende ledighet.

Sammenligner en de fortsatt ledige med de som er i arbeid i 1999, er det en høyere andel av denne kategorien som har helseplager, for eksempel er plaget av engstelse, uro eller angst (23 versus 7 prosent). Det er likevel verdt å merke seg at bare et mindretall av de fortsatt ledige har så dårlig helse at de ikke er «sysselsettingsklare». Noe av forklaringen er at de med dårligst helse er gått over på førtidspensjon.

DET ER EN UTBREDT oppfatning at trives ledige for godt med ledigheten, har de for liten motivasjon til å stå på for å skaffe seg nytt arbeid. Panelundersøkelsen viser noe forringet allmenn trivsel, økt ensomhetsfølelse (22 prosent), redusert selvtillit (31 prosent) og vansker med å få tiden til å gå (26 prosent) sammenlignet med tiden før arbeidsløsheten. Det er ingen tegn til økt sosial isolasjon, det er faktisk flere som rapporter økt sosialt samvær enn som rapporterer mindre. Og blant de arbeidsløse øker trivselen når de kommer tilbake i lønnet arbeid. Av problemer som de ledige rapporter er det høyest andel som oppgir økonomisk usikkerhet (rundt 50 prosent), følelsen av å bli kontrollert (en av tre), mens for eksempel vel en av fire oppga som ulempe følelsen av at noen ser ned på en. Jo lengre ledighet desto større økonomiske problemer. Dette er forhold som nettopp velferdspolitikken kan avhjelpe eller forsterke.

Ulempene må balanseres mot de fordeler ved ledigheten som ble oppgitt, slik som bedre tid til familien, å kunne bestemme selv hva man skal bruke tiden til, mindre stress, bedre tid til venner for å nevne noen. Dette viser at arbeidsløsheten ikke må vurderes i helt svart-hvite termer. Hva er så hovedkilden til trivselsproblemer og eventuelle psykiske plager blant de ledige? Er hovedproblemet mangel på arbeid, eller er det den økonomiske uttrygghet som følger med? Det viser seg at de økonomiske problemene var avgjørende, og effekten på trivselen er vesentlig større enn for effekten av arbeidsmarkedsstatus.

DANMARK ER det landet i EU hvor det er minst forskjell i trivsel mellom arbeidsløse og sysselsatte, viser en undersøkelse foretatt av en europeisk forskergruppe. Forklaringen synes å være sjenerøse og lite stigmatiserende overføringsordninger. Landet har hatt omfattende arbeidsløshet over en 20-års periode, og de fleste hushold har direkte eller indirekte hatt befatning med arbeidsløshet. Et fleksibelt arbeidsmarked har dessuten bidratt til en betydelig resirkulering av arbeidsstyrken: Det har vært «rørt rundt i gryten», slik at bare få er blitt et «fastbrent bunnfall» for å bruke en kjøkkenmetafor.

Rapporter fra store svenske undersøkelser foretatt av ulike forskergrupper og de resultatene jeg kom til ut fra en panelstudie av langtidsarbeidsløse 1991-92 bekrefter langt på vei de danske funn. Ledigheten er tålelig. Forverret trivsel og svekket psykisk helse henger i overveiende grad sammen med økonomiske problemer, og ikke med arbeidsløsheten som sådan. Men trivselen under arbeidsløshet er ikke så høy og de økonomiske problemene ikke så små at det går utover insitamentene til å søke nytt arbeid. Ledige kan imidlertid oppleve en tilleggsbelastning knyttet til en utbredt forestilling om at ledigheten er selvforskyldt - at de kan få jobb om de hadde villet. Slik stigmatisering kan gå ut over selvtilliten og gir forøket risiko for psykiske plager, særlig blant de med høy arbeidsinvolvering. Dette er den moralske kostnaden som er forbundet med arbeidsløshet - en bryter med selvhjulpenhetsidealet. Det er derfor viktige at vi gir de ledige vår sosiale og moralske støtte - og ikke nedvurderer dem.

FORSKNINGEN TEGNER således et bilde av arbeidsløse som gjennomgående er i stand til å mestre situasjonen og få det best mulige ut av den. Det er ingen atferdsmessige gevinster å hente ved å øke de lediges økonomiske problemer gjennom innstramming i dagpengeordningen.

Ledigheten kan mestres, og som eksempelet med Danmark viser, fellesskapet kan bistå i mestringen ved å tilby sjenerøse dagpenger under arbeidsløshet og la den omfatte alle som melder seg ledig. Dette viser det meningsløse i å betrakte overføringer til arbeidsløse som «passiv trygd».

Samtidig står mediene overfor utfordringen å gi et nyansert syn på ledighetens konsekvenser, og unngå at de lediges selvbilde og at andres bilde av dem blir skremmebilder.