De elendige

Narkomani: Folk flest kan ikke forestille seg den pine, fortvilelse, ydmykelse og besettende angst som ofrene for denne sivilisasjonssykdommen må leve med.

Jeg glemmer aldri 1991. Og det skyldes ikke primært Golfkrigen - men at min sjenerøse, begavede lillebror døde av en overdose «hvit thai».

Jeg har ikke tidligere snakket med andre enn mine nærmeste om hans vanskjebne, selv om den har inspirert meg en del som forfatter - særlig da jeg skrev «Den europeiske Dødebok». Jeg liker ikke å være for personlig i det offentlige rom, men nå gjør jeg et unntak og tar eksplisitt utgangspunkt i nevnte erfaring. For i går leste jeg om demonstrasjonen «Ute av øye, ute av sinn» og tenkte: Det er 17 år siden broren min døde en så meningsløs, vond og ensom død - og ingen framskritt kan spores.

André ble 24 år gammel. De siste åra av hans liv skal jeg ikke gå i detalj om, men jeg kan forsikre at få andre kliniske tilstander gir så grufulle symptomer som narkomani. Folk flest kan ikke forestille seg den pine, fortvilelse, ydmykelse og besettende angst som ofrene for denne sivilisasjonssykdommen må leve med.

Forskerne medgir ofte at vi vet for lite om rusproblematikk. Det dreier seg om kompliserte lidelser med et fysisk og psykisk nett av interagerende årsaksfaktorer - som gir sterkt varierende individuelle utslag. Selv alkohol, som er legalt og som «alle» har erfaring med, vet vi ikke tilstrekkelig om vitenskapelig sett. Derfor er det heller ikke lett å behandle dem som blir alvorlig syke.

Men dette er ingen unnskyldning. Vi har en epidemi her og kan iallfall ikke stanse den ved å stigmatisere pasientene. Det må satses mer på grunnforskning når det gjelder de kjemiske stoffenes effekter på sentralnervesystemet og resten av organismen, og på hva som gjør enkelte ekstra sårbare for å utvikle avhengighet - samtidig som vi umiddelbart trenger forebyggende miljøtiltak, bredspektrede behandlingstilbud med både helbredende og lindrende siktemål, pluss massive holdningskampanjer. Hva angår det siste, bør det ikke minst fokuseres på å øke respekten for de syke.

Selve ordet «rusmisbruker» gir assosiasjoner til skyld og skam og bør fjernes. Kanskje kunne vi isteden snakke om f.eks.«giftlidelser»? Både språkrådet og medisinerne bør engasjere seg her.

Og selvsagt må vi slutte å sette pasientene i fengsel! Det burde være innlysende at det er profitørene som skal straffes, ikke ofrene. Dessuten ville det nok vært smart om det underbemannede politiet slapp å bruke ressurser på moderat cannabisrøyking hos friske mennesker, hvorav mange kommer fra kulturer der slikt er lovlig. Det som sosialt og helsemessig skaper de digre problemene, er i første rekke sprit og heroin.

I dag ringte unge Kent på døra igjen. Vi kom i snakk med ham rent tilfeldig i fjor og kan ikke si vi «kjenner» ham, men han har ikke mange steder å henvende seg. Kent er 27 år, barnehjemsbarn og heroinist. Alltid like desperat etter penger og like utsultet på vennlige ord. Han kan ikke gå nedover fortauet uten å få stygge blikk etter seg - for han er utstøtt, uren. Kent er et eneste hysteri som ikke får utløp.

DEMONSTRERTE: Tirsdag demonstrerte representanter fra =Oslo og Foreningen for human narkotikapolitikk foran Stortinget. Det inspirerte forfatter Elin Brodin til å skrive denne kronikken. Foto: SCANPIX / STIAN LYSBERG SOLUM
DEMONSTRERTE: Tirsdag demonstrerte representanter fra =Oslo og Foreningen for human narkotikapolitikk foran Stortinget. Det inspirerte forfatter Elin Brodin til å skrive denne kronikken. Foto: SCANPIX / STIAN LYSBERG SOLUM Vis mer

Verken helse- eller sosialvesenet har visst noe reelt ansvar for å skaffe livstruende syke mennesker i velferdsstaten et minimum av behandling. Narkomane må stå på ventelister for å få legehjelp, selv om alle vet at de har en farlig sykdom som kan gå inn i terminalfasen på minutter. Ingen andre så alvorlig syke blir møtt på det viset.

Og blir en rusavhengig innlagt, mister han straks tilbudet igjen hvis han ikke ter seg «bra nok», noe som i praksis betyr at han straffes for symptomer på selve lidelsen: desorientering, følelsesutbrudd, paranoia og beslutningsvegring. Hvis han forlater en institusjon mot personalets råd, får han gjerne høre at da har han spolert sjansen sin! Noe sånt ville man neppe si til en kreftpasient som i fortvilelse avbrøt en uutholdelig cellegiftkur - på tross av at den gjennomsnittlige kreftpasient tar et mer bevisst valg når han forlater sykehuset enn abstinensvraket gjør.

I et opplyst, humant samfunn bør selvsagt både kreftpasienten og ruspasienten få velge å komme tilbake når som helst for mer livsnødvendig hjelp, uten å møte refs og sanksjoner fordi påkjenningene ble for store!

Mange later til å tro at narkomane er talentløse, late og umoralske mennesker som vi har rett til å tråkke på. Få vil si dette høyt, men i praksis oppfører man seg slik. Jeg har imidlertid møtt mange rusavhengige opp gjennom åra, og mitt inntrykk er at snittet snarere er høyere blant dem enn i «normalbefolkningen» når det gjelder både lojalitet, mot, innsikt og sensitivitet. Jeg tror også at flere av dem snarere søker inntrengen i virkeligheten enn flukt fra den. De kan være eksepsjonelt empatiske, kunstnerisk begavede og generelt intelligente - og snakker gjerne langt over hodet på f.eks. «oppdragere» på sosialkontorene. Men hva hjelper vel alt dette når man ikke har nevneverdig med valuta, eksamener eller borgerrettigheter ...

Kent forteller at nå er hans eneste venn Ida immobil på grunn av et infisert sår som ikke vil gro. Bevegelseshemning betyr akutt helvete for en narkoman, men Ida er likevel heldig, for Kent deler stoffet sitt med henne inntil videre. Jeg har møtt Ida et par ganger - hun ser alltid ut som om noen nettopp har dratt til henne. Og jeg tror ikke det er Kent. Jeg tror det er noen andre som har dratt til Ida.

Fryser gjør de begge i disse julebordstider, for temperaturen synker. På våre breddegrader er det neimen ingen spøk å være husløs. Det finnes steder man teoretisk kan få nattely, men ofte er det fullt, eller det koster penger (!), eller døra stenger ved midnatt, eller man må være edru og nykter for å slippe inn! Ellers får man bare sove seg inn i døden på asfalten, som den lille piken med svovelstikkene. I omsorgssamfunnet.

Man trenger ingen spådametelefon for å skjønne at Kent og Ida snart kommer til å dø hvis ingenting forandrer seg. Jeg kan ikke gjøre stort annet enn å si hei og gi ham en hundrelapp, så det blir en smule mindre tigging, stjeling og unevneligheter akkurat i dag, eventuelt la ham få varme seg en stund hvis han har tid til det. Men det har han sjelden. Uttæret, febril, hostende og gråtkvalt må han slepe seg av sted, selv om han burde ligget til sengs - for hviler han for lenge, blir han jo bare enda sykere ... Dette er slavearbeid. Det er ubeskrivelig. De får ikke levendes fred.

Kan noen virkelig mene at de fortjener forakt i tillegg?

De elendige

Ja da, fariseerne mener simpelthen det. Psykopatene. Hva vi enn kaller disse iskalde, arrogante djevlene, så overlever de paradigmeskiftene. Og de har en sørgelig eminent evne til å påvirke folk flest - som jo gjerne har nok med sine egne saker.

Det ekspanderende rusproblemet i Vesten er uansett et symptom som vårt golde penge- og maskinsamfunn faktisk ikke burde ta seg råd til å se bort fra. Vi mister uerstattelige verdier her. Hvis vi ikke snart tar ansvar, risikerer vi faktisk å miste oss selv. For sannheten er at vi trenger disse forulykkede sjelene minst like desperat som de trenger oss.