KONTROVERSIELL SJARMØR: «I know you want it», synger Robin Thicke i «Blurred Lines», som han sammen med rapperne T.I. og Pharrell har gjort til en av årets største hits. Thicke kaller låta et feministisk prosjekt; kritikerne ser og hører en romantisering av gråsonene mellom voldtekt og frivillig sex. 
Foto: Phil McCarten / Reuters / NTB Scanpix
KONTROVERSIELL SJARMØR: «I know you want it», synger Robin Thicke i «Blurred Lines», som han sammen med rapperne T.I. og Pharrell har gjort til en av årets største hits. Thicke kaller låta et feministisk prosjekt; kritikerne ser og hører en romantisering av gråsonene mellom voldtekt og frivillig sex. Foto: Phil McCarten / Reuters / NTB ScanpixVis mer

«De elsker ham, lever av sæd og holder kjeft etter fellatio»

I hiphopen har det nok en gang vært tispenes år. Er vi i ferd med å bli immuniserte mot kvinnehat?

Meninger

POLITISKE IDEER: Januar. Lil Wayne slipper singelen «Love Me» som en forsmak til sitt tiende studioalbum, «I Am Not a Human Being II». Her rapper han, med sin karakteristisk nasale stemme, om tispene sine. De elsker ham, lever av sæd og holder kjeft etter fellatio. En av musikkanmelderne i New York Times skriver skuffet at rapperens evne til å sjokkere begynner å avta.

Mars. Verden får et gjensyn med Robin Thickes falsett. Denne gangen er han akkompagnert av Pharrell Williams og T.I., og ved overgangen til sommeren har låta «Blurred Lines» befestet sin plass som sommerslageren par excellence. Verken den fengende rytmen, pastellfargene eller de vakre modellene i musikkvideoen greier å formilde den foruroligende sangteksten. «But you're an animal, baby it's in your nature», piper Thicke og forklarer, både kvinnen som lytter til musikken og modellen som nonchalant vrikker på hoftene i videoen, at hun vil det, at kroppen roper høyere enn motsigelsene.

Kritikerne ser og hører romantisering av gråsonene mellom samtykkende sex og voldtekt. På nettsida «Sociological Images», drevet av amerikanske sosiologer, sammenliknes uttalelser fra voldtektsmenn og sitater fra låten. Sammenfallet er perverst. Låta selger fem millioner utgaver i USA og Storbritannia og blir, av hovedpersonen, forsvart som et feministisk prosjekt.

April. Den melankolske Kid Cudis fjerde singel, fra albumet «Indicud», kan lastes ned fra iTunes. «There's an endless supply of beautiful ones. I like to fuck 'em, then I say fuck 'em», synger han i «Girls». Låten er ingen hommage til den populære serien fra HBO, men en utgreiing om alle de fargerike tispene rapperen har ligget med. De engelskspråklige anmelderne konkluderer med at materialet er midt på treet og at Scott Mescudi, mannen bak alter egoet, har mer å gå på.

Mai. Eve returnerer etter et elleve år langt arbeid med albumet «Lip Lock». Hun meddeler at hun er tilbake for å utkonkurrere andre kvinnelige rappere. Andre kvinnelige rappere inkluderer Nicki Minaj som, i «I Did It On 'Em» (2011), presterer å fortelle at var hun en penisinnehaver hadde hun pisset på tispene sine. «My style already scorpion, she stings, she's lethal», lesper Eve i «She Bad Bad» og hedrer Queen Latifah, Salt-n-Pepa og En Vogue. Albumet topper ingen musikkliste.

Juni. «You see there's leaders and there's followers, but I'd rather be a dick than a swallower», messer Kanye West i sitt bejublede album «Yeezus». Britiske Telegraphs musikkanmelder, Helen Brown, kommenterer misogynien og volden i albumet, men konkluderer likevel at «Yeezus» er det mest spennende albumet hun har anmeldt på lenge.

«Jeg har svarene. Jeg forstår kulturen. Jeg er nucleus», sier West i et intervju med New York Times. West mener at «put my fist in her like a civil right's sign» uttrykker en forståelse for vår samtid. Kanskje har han rett.

TV2 sendte i september dokumentaren «Kvinne, jeg hater deg». Samfunnsengasjerte kvinner berettet om truslene og sjikanen som hjemsøker engasjementet deres. Tidligere i år viste svenske «Uppdrag gransking» en liknende dokumentar om trakassering av kvinner i Sverige. Et av eksemplene som ble framhevet i den svenske dokumentaren lød: «Bitch, I will find you and fucking kill you, fucking hoe».

Linjen kan lett forveksles med en strofe fra klassikeren «The Bitch Sucks Dick» (1986) av vestkystrapperen Too Short. Er kvinnehatet akseptabelt så lenge det formidles lyrisk?

«I have no problem with screen violence at all», sa Quentin Tarantino i 1994, etter en utspørring om den pittoreske volden i filmene hans — «but I have a big problem with real-life violence». Det råder konsensus blant dem med forkjærlighet for populærkultur om at vold i film er like virkelighetsfjern som kritikken den framprovoserer. Det går et skille mellom fiktiv og virkelig vold, kan man ikke på samme måte misbillige den hverdagslige sjåvinismen, men nyte den sjåvinistiske musikken samtidig?

Musikere og rappere som konfronteres med sin misogyni synes å mene det. Thicke forklarte klumsete i magasinet GQ at videoen til «Blurred Lines» ga ham en anledning til å krysse grenser som han vanligvis ikke krysser. Et liknende resonnementet fremmet den franske rapperen OrelSan etter den politiske stormen låtene «Saint Valentin» og «Sale Pute» vekket i 2009. Tekstene var kunstneriske uttrykk for hat, insisterte han og sammenliknet seg selv med Stanley Kubrick.

Skillet mellom sant og usant, vitnesbyrd og kunst, er likevel vanskelig å anvende i hip hop. Rap har siden unnfangelsen selvdefinert seg som autobiografisk naturalisme. Lil Wayne er deskriptiv når han forteller at «my life's a bitch, but you know nothing 'bout her. Been to hell and back, I can show you vouchers.» Hvorfor skal «and all she eats is dick, she's on a strict diet, that's my baby» være mindre representativ for Lil Waynes liv, meninger eller ønsker?

Ifølge William Occams berømte barberkniv, som omformulert sier at med to konkurrerende teorier er den enkle ofte den beste, er det mer sannsynlig at begge sitatene representerer Lil Waynes kosmos like mye. Forskningen er dessverre på Occams side.

Svarte studiner ved universitetet i Michigan bagatelliserer seksuell trakassering i større grad enn sine hvite medstudiner, viste en studie publisert i det fagfellevurderte tidsskriftet «Sex Roles» (1999). I USA er det høyere forekomst av vold i nære relasjoner blant afroamerikanere enn andre etniske grupper. For hver svarte kvinne som anmelder en voldtekt, er det minst femten andre som ikke gjør det, ifølge det amerikanske justisdepartementet (2003). Til gjengjeld er det for hver hvite kvinne som anmelder en voldtekt i USA, minst fem andre som avstår.

Statistikken viser at misogynien i hip hop reflekterer en realitet i store deler av det afroamerikanske miljøet, miljøet som har gitt opphav til subkulturen. Misogynien er altså like fiktiv som de store, nedslitte kommunale boligkompleksene noen rappere forteller om.

Hip hop har gått fra å være en subkultur til å bli en global og kommersiell uttrykksform. Elementer ved hiphopmusikken har blitt absorbert av andre sjangre, mens den selv har formet seg etter en verden i endring. Det har blitt mer Prada og mindre projects i den populære rappen, og slik har musikksjangeren vunnet et større og mer fasettert publikum. Kvinnefiendtligheten, derimot, er fortsatt hardfør. Hva sier det om oss?

Jeg vet ikke. Det forteller kanskje at vi er i ferd med å bli, eller allerede har blitt, immuniserte mot kvinnehat. At vi sosialt aksepterer og finner glede i musikken til menn som reduserer kvinnen til et dyr, en bitch, som eksisterer for å tilfredsstille og adlyde. Kanskje er reduksjonen bare retorisk, kanskje prøver rapperne å kunstnerisk uttrykke en sublim idé eller et konsept jeg, en enkel tispe, ikke kan fatte. Hvis det er tilfellet, hvorfor reagerer vi med voldsom avsky når seksualisert voldsretorikk brukes av kommentarfelttroll. Vi kan vel skille patos fra etos?

• Warsan Ismail er medisinstudent, har jobbet i Dagbladets debattredaksjon og blogger om kjønn, samfunn, filosofi og teologi på «Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook