MITT DRØMMEKUTT: Arne Hjeltnes ledet denne uka en panelsamtale på «Perspektivkonferansen» med Kristian Tonning Riise (Unge Høyre), Tord Hustveit (Unge Venstre), Bjørn-Kristian Svendsrud (FpU) og Martine Tønnesen (KrFU).
 Foto: Endre Vellene / Dagbladet<div><br></div>
MITT DRØMMEKUTT: Arne Hjeltnes ledet denne uka en panelsamtale på «Perspektivkonferansen» med Kristian Tonning Riise (Unge Høyre), Tord Hustveit (Unge Venstre), Bjørn-Kristian Svendsrud (FpU) og Martine Tønnesen (KrFU). Foto: Endre Vellene / Dagbladet

Vis mer

De er «generasjon kutt». Hvem skal stemme på dem?

Framtidas velgere vil også ha drømmer. Men ikke om kutt i offentlige utgifter.

Kommentar

Vi har visst det i mange år nå. I framtida blir vi flere eldre, og oljeinntektene svikter. Hvis du ser for deg et diagram der disse to pilene peker oppover og nedover, danner de den såkalte «haikjeften» som kommer til å sluke oljefondet i et grådig jafs.

Pengegapet har lenge vært hovedpoenget i «Perspektivmeldingen» som Finansdepartementet lager hvert fjerde år. Denne uka arrangerte regjeringspartiene og støttepartiene «Perspektivkonferansen», en slags idémyldring fram mot neste melding. Den kommer neste år og skal peke fram mot hvordan det norske samfunnet vil se ut i 2060.

Alle snakker om kutt, men ingen tar dem. Den borgerlig regjeringen har økt oljepengebruken kraftig de siste årene, og det ser ikke ut til å ta slutt. Frp varsler mer oljepengebruk og lavere skatter. Høyres programkomité vil ikke stramme inn handlingsregelen, likevel.

Offentlig pengebruk setter følelsene i sving i et parti som Høyre. Skribent i det konservative tidsskriftet Minerva, Jan Arild Snoen, skrev før sommeren at han nå hadde meldt seg ut av partiet.

Han ville ikke fornærme sjøfolk, så han skrev at regjeringen bruker penger som fulle høyrefolk, og at Erna Solberg til og med har lykkes med å gjøre sløsekoppene i pressen, som skriver ivrig om alle gode tiltak som bør få penger, mer økonomisk ansvarlige enn partiet Høyre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lederen for høyresidas tenketank Civita, Kristin Clemet, har «haikjeften» med seg i alt hun sier og skriver. Under sitt innlegg på perspektivkonferansen kunne hun ikke dy seg. Det gamle Høyre-slagordet «Mer igjen for pengene» dukket opp i en av arkene på powerpoint-presentasjonen hennes.

– Det var et veldig fornuftig slagord, men man gikk bort fra det og ville satse på mennesker i stedet, sa hun til latter i salen.

«Mennesker, ikke milliarder», regnes som slagordet og rettesnoren som har sørget for Høyres gjenreisning.

De borgerlige ungdomspartiene har gått Civitaskolen. Under deres felles seanse på konferansen viste de seg som gode elever, og sto samlet om én sak: vi må kutte offentlige utgifter. Fire ungdomspartiledere hadde dette ene budskapet.

Alle fire fikk lov til å plukke ut sitt drømmekutt, og det varierte fra kutt i sykelønn og karensdag til kutt i folketrygden.

Populisten i forsamlingen, FpU-leder Bjørn-Kristian Svendsrud, rettet en advarende pekefinger: det blir «velgerteknisk utfordrende» å redusere offentlige utgifter. Upopulært, som det heter blant folk flest.

For hvem skal stemme fram disse politikerne? Vil framtidas politikere møte en generasjon som drømmer like sterkt om kutt som dem selv?

Politikere blir ikke valgt på kuttplaner, men visjoner for landet. Det holder ikke å skryte av at du skjønner de allerede godt kjente framskrivningene i perspektivmeldingen. Ideene om framtida må ta for seg hvordan Norge skal møte de andre store endringene vi snart møter.

Perspektivkonferansen hadde hentet inn forskere og eksperter som pekte på en del av dem: endret arbeidsliv, robotisering, deleøkonomi, ulikhet, klimaforandringer. Alle sammen megatrender som vil påvirke hverdagen vår, hvor politikerne kan være med å peke ut retningen for hvilken vei samfunnet skal ta.

Får vi en «walmartifisering» av arbeidslivet, en såkalt gig-økonomi der folk jobber kun når arbeidsgiver har behov for dem? Går det an å sikre mer forutsigbarhet? Ni av ti unge ønsker fast jobb. Tar vi grep om klimautslippene, eller må vi forberede oss på klimareduserende grep som kan forsinke eller flytte konsekvensene. Hva gjør vi med hundrevis av millioner av klimaflyktninger, og hva gjør vi med dem vi tar imot her hjemme? Ingen ønsker større ulikhet eller en permanent underklasse.

Tiden for de store reformene er forbi, vil generasjon kutt kanskje si. Men den beste måten å inkludere alle i samfunnet på, er å gi alle det samme utgangspunktet. Det vil kanskje lønne seg for det norske samfunnet å betale for gratis barnehage og skolefritidsordning.

Robotisering og velferdsteknologi kan gjøres til en vekstnæring i Norge. Nye løsninger kan hjelpe de gamle til å bo hjemme lenger, til å være selvhjulpne. Vi kan også tjene penger på at vi blir flere eldre.

Slike perspektivet bør vi være mer opptatt når vi snakker om framtida. Hvordan skal vi forme den? Unge politikere kan ikke bare krangle om velferdskutt eller høyere skatt.

Det vil skal leve av etter oljen er tross alt ikke bare å styre offentlige utgifter.