VENNER IGJEN: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og Russlands president Vladimir Putin fra sist gang de var venner, under G-20 toppmøtet i Antalya i Tyrkia n november i fjor. Foto: AP/Scanpix
VENNER IGJEN: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og Russlands president Vladimir Putin fra sist gang de var venner, under G-20 toppmøtet i Antalya i Tyrkia n november i fjor. Foto: AP/ScanpixVis mer

De er i ferd med å danne skole, med autoritære alternativer til vestlige demokratier

Europas diktatorskole.

Kommentar

Allerede lørdag var den russiske presidenten Vladimir Putin på telefonen til sin tyrkiske kollega Recep Tayyip Erdogan. Det var bare timer etter at et tyrkisk jagefly under kommando av kuppmakerne hadde siktet låst på Erdogans fly, men av grunner som er vanskelige å forstå, ikke skjøt. Putin fordømte kuppforsøket og uttrykte sin støtte til en Erdogan som allerede var i revansjemodus.

De to bekreftet at de skal møtes første uka i august, etter at forholdet mellom dem har vært iskaldt etter at Tyrkia i november i fjor skjøt ned et russisk kampfly etter det tyrkerne sa var en rekke russiske grensekrenkelser i lufta etter at Russland kastet seg inn i den syriske borgerkrigen. Russland frosset handel og stanset russisk turisme til Tyrkia, helt til Erdogan omsider kom med en unnskyldning for nedskytingen for litt over ei uke siden. De to ærekjære tvillingsjelene var igjen på talefot. Æren var gjenopprettet for Putin, uten at den var helt tapt for Erdogan. Tsaren og sultanen hadde gjort opp på kammerset uten at noen av dem helt tapte ansikt.

Og igjen er de to på linje. På linje som de to autokratene i Europas ytterkant, som begge er i en prosess der de er i ferd med å tilegne seg noe som likner stadig mer diktatoriske fullmakter. Begge spiller de sjakk med grunnloven, og setter den matt, med å manipulere grunnloven og spille på to hester - statsministerembetet og presidentembetet - for å beholde makta, som for begges tilfelle hadde gått ut på dato.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og begge har de sine «sannhetens øyeblikk», som de benytter for alt de er verdt. For Erdogan er det kuppforsøket natt til lørdag der to dommere i grunnlovsdomstolen, 103 generaler og 2745 dommere og statsadvokater, allerede er arrestert. I raske operasjoner skal virkelige og innbilte meningsmotstandere ryddes av veien. Forsvarerne av Tyrkias tradisjonelt sekulære stat - Kemal Ataturks snart 100 år gamle stat - skal ryddes av veien. Utrenskinger heter dette i Putins verden.

Og akkurat som for Erdogan var også Putins «sannhetens øyeblikk» regimemotstand. Det var kjempedemonstrasjonene i Moskva, med flere hundre tusen deltakere etter valgfusket i dumavalget i november 2011, som fikk Putin til for alvor å stramme til. Da Putin kom tilbake som president i 2012 - etter å ha styrt i kulissene i rollen som statsminister i fire år - fikk han vedtatt en rekke lover som innskrenket ytringsfriheten, han har samlet sikkerhetsorganene og tatt personlig kontroll over det som nå har blitt nasjonalgarden.

Nasjonalisme og tilbakevending til «det tradisjonelle» for de to landene, er et gjennomgående trekk ved både Erdogans og Putins tenking. For Erdogan betyr det at religionen får en større plass i det offentlige liv. For Putin betyr det at den reaksjonære russiske kirken i praksis har fått vetorett i alle verdispørsmål, og blant annet er en aktivist i kampen mot homofili. Både Erdogan og Putin har med suksess skaffet seg legitimitet som det man kan kalle konservative, tradisjonelle, nasjonale ideologer. Og til tross for at Tyrkia ennå formelt er en søker til EU, så er Erdogans nasjonale prosjekt for Tyrkia i konflikt med det verdisyn EU ennå har. Både Erdogan og Putin har store problemer med det man kan kalle EUs modernitet.

Også i temperament har Erdogan og Putin mye til felles. Der Putin i sin tid gikk til kompromissløs krig mot tsjetsjensk uavhengighet, og generelt mot radikal islamisme, har Erdogan gått til brutal krig mot sine egne kurdere. Etter at Erdogan engasjerte seg i borgerkrigen i Syria mot president Bashar al-Assad, er det konfrontasjon - og ikke dialog - som gjelder. Erdogan har fratatt parlamentarikerne immunitet for straffeforfølgelse. Hensikten er å kunne stille i hvert fall kurdiske representanter for retten for støtte til det Erdogan sier er kurdiske terrororganisasjoner. De som stiller spørsmål ved makta skal knuses, akkurat slik det har vært Putins prosjekt i Russland.

De to - Erdogan og Putin - er i ferd med å danne en slags skole. Begge er de i ferd med å framstille seg som vellykkede autokrater, selv om dette ordet er forbudt i deres vokabular. For både Erdogan og Putin har overbevisende valgseire bak seg, så har de også en demokratisk legitimitet, selv om pressen for det meste er styrt i Russland, og Erdogan går etter Putin også på dette området. Både Erdogan og Putin er alternativer til det liberale Europa, som Putin åpent forakter, men som Erdogan ennå leker med. På hvert sitt vis går både Erdogan og Putin Europas diktatorskole, selv om de ennå ikke er fullt ut utlærte. Og nå har de to også blitt venner igjen.