«De er vertskapet som viser oss verden»

«Dagsrevyen» er tv-historiens viktigste program.

Det var Otto Nes som fant på navnet. «Dagsrevyen» skulle nyhetsposten hete, sa programlederen i det nye fjernsynet .Og Dagsrevyen ble det - enda den slett ikke gikk daglig, denne posten. Den begynte smått i fjernsynets forsøksperiode 1957 to ganger i uka, og gikk ved den offisielle åpningen august 1960 tre ganger i uka. Først flere år senere ble den daglig, og kunne bære sitt navn Dagsrevyen med full rett.

Hvordan kunne man likevel si det var en Dagsrevy man presenterte?

Fordi konkurrenten den gangen var Norsk Films Ukerevy, den ukentlige filmbulleteng med nyheter fra inn- og utland, som ble vist på kinoer over hele landet. Ukerevyen, også kalt Filmavisen, var kjent og kjær, og en tilsvarende revy ville man ha i fjernsynet. Den måtte baseres på filmopptak med musikk til, akkurat som konkurrenten på kino, vekslende med NTB-meldinger lest off-screen fra studio. Det siste hadde ikke Filmrevyen; det var fjernsynets tillegg, og det kom fra radioens dagsnytt-tradisjon.

Slik ble Dagsrevyen til, en festlig revy av film, radio og TV som begynte med fanfare før teppet gikk til side og nyhetsleseren sa Godkveld godtfolk, velkommen til Dagsrevyen. Det var nesten som om Per Øyvind Herdstveit satt i floss og sjakett, men bare nesten. Mette Janson, som alternerte, var lettere i formen, feminin og munter, men også hun preget av stundens alvor

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tretti år dukket leseren opp og ned av manuskriptet på bordet foran, ettersom teksten måtte leses fra papiret mens man mest mulig så seerne i øynene. Men mye utviklet seg samtidig teknisk: telefonlinjene ble gode nok til at kommentarer og øyevitner kunne hentes rett til studio; videomaskinen gjorde sitt til at vekslingen med filminnslagene ble mer elegant, og ekspertkommentarer rett fra studio forekom. Den fulle overgang fra film til elektronikk i 1980-åra ble en stor vinning for aktualiteten, for nå slapp man å fremkalle filmrullene før de ble vist. I 1990-åra ble lesemaskinen vanlig, så programlederen sluttet å dukke hodet opp og ned.

Alt i 1963 gikk Dagsrevyen forbi konkurrenten Ukerevyen. Filmavisen ble lagt ned. I 1969 samlet Dagsrevyen 70 prosent av seerne, og omtrent der oppslutningen siden ligget. Daglig! Programmet er størst av alle fjernsynets faste poster, bare overgått av spesielle sports- eller underholdningshendelser.

Opprinnelig ble revyen sendt kl 20, så flyttet til kl 19.30. Men i 1992 startet TV2 opp, og det ble for alvor krig om seerne. TV-sjef Andreas Skartveit valgte da klokka nitten som fast revytid, til intense protester fra småbarnsforeldre og andre som fant dette alt for tidlig. Men med start kl 19 visste Skartveit at statskanalen fikk taket på seere - og beholdt det, dersom Dagsrevyen ble fulgt av noe med bredde. Så skjedde, og NRK fikk beholde fleres seere enn søsterselskapene i Sverige og Danmark, som fort ble distansert av privatkanalene.

Dagsrevyen er fortsatt nasjonens medie-midtpunkt, hele folkets nyhetsritual. I dag styles og dresses programlederne etter alle kunstens regler. De ser oppmuntrende på hverandre under sendingen- snur hodene i avtalte situasjoner, og vandrer rundt i studio som bartendere. De er vertskapet som viser oss verden.

Og verden? Den består - for så vidt som den vises på Dagsrevyen.

Hans Fredrik Dahl er professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo og medlem av Dagbladets tv-jury.