Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

De evige sykkeltyver

Rikholdig utvalg av italiensk filmkonge.

Spør oss om den beveger oss, filmen «Sykkeltyvene» (1948), den brutalt vakre historien om en liten familie i Roma i åra rett etter den andre verdenskrigen? Arbeidsledigheten herjer, dag etter dag venter håpefull menn på jobb. Hva som helst, bare det kan innbringe en aldri så liten lønn til de daglige behov. Antonio Ricci er en av disse, sliten og frustrert sitter han langs en fortauskant i storbyen når mannen fra arbeidskontoret dukker opp og roper hans navn. Han er den eneste som har fått arbeid denne solfylte dagen. Han er ansatt som plakatklistrer. Jobben krever bare én betingelse oppfylt. Han må eie en sykkel. Dermed oppstår første hindring. Sykkelen er for lengst pantsatt. Hva gjør han? Vi er allerede sugd inn i denne unge mannens skjebne; formidlet av den formidable regissøren Vittorio De Sica (1902-1974) i gnistrende svart/hvitt-bilder – for så mørk og lys er jo verden, i spennet mellom håp og undergang.

BØLGEN AV FILMER som ble kalt den italienske neorealismen er aldri blitt uaktuell, selv om den hadde sin storhetstid for 50-60 år siden. Regissører som Luchino Visconti, Roberto Rosselini, Guiseppe De Santis, Aldo Vergano, Carlo Lizzani og Vittorio De Sica gjorde kvantesprang både med teknikk og tema når de gikk inn i skildringen av Italia i sin samtid og nære fortid.

Professor i filmvitenskap Gunnar Iversen har nylig utgitt en flott, liten bok om Vittorio De Sica, «Sykkeltyvene» og neorealismen. Selv om filmene som ble lagd, var vidt forskjellige og spente fra det politiske til det komiske, fra nostalgi til rå samtidsskildring, hadde regissørene enkelte trekk felles:

«Alle avviste de bruken av studio og filmet på autentiske opptaksplasser. Dessuten gjorde de bruk av amatører istedenfor profesjonelle skuespillere, eller blandet amatører og skuespillere. Fascistene hadde dyrket den historiske filmen, men neorealistene ville fange inn samtida. Det var hverdagen for folk flest, og samtidas sosiale problemer som skulle skildres og legges fram til diskusjon, for at man med en realistisk fortelling som speil og virkelig skulle se samtida, og dermed tvinges til å endre det som var urettferdig og galt.»

EN FEM DISKERS DVD-boks med De Sica-filmer er nylig utgitt i Norge. Foruten filmene «Sykketyvene» (1948), «Miraklet i Milano» (1951), «Umberto D.» (1952) og «I går, i dag og i morgen» (1963) inneholder boksen dokumentaren «Tidløs filmkunst», der den elegant hvithårete De Sica forteller om seg selv. Han vokste opp i fattigdom, begynte som skuespiller som barn og startet 31 år gammel sin egen teatergruppe. Han regisserte flere filmer i kommersiell stil før andre verdenskrig. Først etter krigen, i møtet med manusforfatteren Cesare Zavattini, startet han sin nyskapende epoke. Filmen «Skopusserne» handlet om alle ungene som forsøkte å livnære seg med å pusse sko i storbyene, et trist og vemodig syn, forteller De Sica. Deretter fulgte «Sykkeltyvene» (1948), et stort gjennombrudd. Begge disse filmene fikk Oscar for beste utenlandske film, det samme gjorde «I går, i dag og i morgen» i 1965 og «Finzi-Continis hage» i 1971. Om neorealismen forteller De Sica:

– Mange trodde neorealismen oppsto for å spare penger. Men den sprang ut fra behovet for å fortelle sannheten og ta med kameraet ut i livet, i virkeligheten, ikke til pappmachestudioene i Cinecitta. Neorealismen er en unik form for filmskaping. Chaplin og Clair har feilaktig likestilt filmkunsten med virkeligheten. Men dette er en degenerert virkelighet. Det er en poetisk tolkning av virkeligheten på et opphøyd nivå. Filmen må aldri bli virkelighet. Da reduseres den til nyhetssending og banale sannheter. Filmen avslører den totale mangelen på menneskelig solidaritet, som var et fenomen under den tidlige etterkrigstida. Jeg hoppet av glede fordi stoffet interesserte meg så sterkt. Jeg sa bare: «Sett i gang!», og så begynte vi å filme.

I BOKA «Sykkeltyvene» risser Gunnar Iversen på forbilledlig vis opp forutsetningene for neorealismen og følgene av den. Han går igjennom de viktigste regissørene og gir en skarpskodd og lettskrevet analyse av viktige filmer som «Sykkeltyvene» og «Umberto D.», det rørende dramaet om en pensjonists ensomme tragedie – for øvrig De Sicas egen favoritt. Iversen svinger også innom Norge, og framhever Arne Skouens «Gategutter» som et eksempel på neorealistisk inspirasjon. Også en vitsetegning av Dagbladets Gösta Hammarlund fra 1952 er gjengitt, en harselas over unge menns hang til å se italiensk film igjen og igjen på grunn av de vakre kvinnene som figurerte på lerretet.

Det fortsatte de med midt på 1960-tallet, særlig da «I går, i dag og i morgen» ble satt opp i Oslo. Ryktene om Sophia Lorens kjente strippescene mot slutten av filmen spredte seg raskt. Med dagens mål virker den særdeles uskyldig. Filmens Anna er prostituert, og scenen fungerer som en kontrast til hennes offer; et ukes kyskhetsløfte hun avlegger for å redde en ung teologistudent. Den tilsynelatende lettbente komedien, som består av tre episodefilmer, viser seg å handle om forskjellige former for frigjøring – gjennom forsøk på å ta et oppgjør med tilværelsen. En hustru, en elskerinne og en hore går alle gjennom prosesser som leder mot en mulig frigjøring. Elskerinnen, en styrtrik, gift kvinne, mislykkes når hun blir satt på prøve. Den prostituerte derimot velger å ta utfordringen på alvor og kommer renset ut av prosessen – fordi hun får den unge mannen på rett kjøl.

Som en motsetning til denne filmen, er «Sykkeltyvene» dramaturgisk lagt opp som en lidelsesvandring motsatt vei, fra frigjøring gjennom ny jobb, mot et skjebnesvangert møte med skyld, straff og stadig mørkere krefter, både indre og ytre. Mangelen på lykkelig slutt var nærmest et sjokk for kinogjengerne som var vant til å komme ut fra filmer med en god følelse.

GUNNAR IVERSEN betoner «det hverdagslige» som et av de viktigste trekkene ved neorealismen; en tråd som utvilsomt kan spores opp gjennom filmhistorien, som motvekt til det spektakulære, romantiske, storslåtte, Hollywood-happyendske, actionfylte og pompøse. Iversen oppsummerer slik:

«Selv om det vanlige og hverdagslige også blir poesi og drama, er målet en virkelighetsnær kunst. Neorealismen er en filmtype som gir verdighet til helt vanlige mennesker og deres hverdagsliv. Det er filmer som lager kunst av det ordinære, og som dermed peker på at de viktigste motivene for kunsten er de som ligger oss nærmest.»

Fredrik Wandrup

er litteraturansvarlig i Dagbladet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media