FORLENGET UNGDOM: På 1960-tallet hadde et stort flertall av 30-åringene oppnådd alle milepælene på veien mot voksenlivet. Blant dagens 30-åringer er bildet ganske annerledes, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Scanpix
FORLENGET UNGDOM: På 1960-tallet hadde et stort flertall av 30-åringene oppnådd alle milepælene på veien mot voksenlivet. Blant dagens 30-åringer er bildet ganske annerledes, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

De evigunge

Vi må ansvarliggjøre de unge for å unngå et et samfunn der ingen lenger blir skikkelig voksne.

Blant unge i midten av 20-åra er det mange som ikke føler seg helt voksne - i hvert fall ikke hele tiden, og i alle slags situasjoner. Når de er sammen med venner eller med sine foreldre, er det et mindretall som føler seg fullt og helt voksne. Bedre er det i jobbsammenheng og sammen med samboer eller ektefelle. Da føler åtte av ti at de er voksne. Konteksten er altså avgjørende. Og mer i dag, enn før i tiden.

For det som tidligere ble oppfattet som klare voksenmarkører, eller milepæler, har ikke den samme betydningen lenger. Ta det å flytte hjemmefra. Nå til dags flytter mange unge ut for så å flytte hjem igjen etter ei tid, både én og to ganger, før de endelig etablerer seg på egen hånd. Bumeranggenerasjonen er de derfor blitt kalt.

På samme måte med samboerskap, også det har et midlertidig preg i svært mange tilfeller, på vei mot et eventuelt mer langvarig samliv.

På hvilke tidspunkt og i hvilke rekkefølge man når de ulike milepælene er dessuten mer variabelt i dag. På 1960-tallet hadde et stort flertall av 30-åringene oppnådd alle de fem tradisjonelle milepælene på veien mot voksenlivet: De var ferdig med sin utdannelse, de hadde flyttet hjemmefra, de var økonomisk uavhengige, de var gift, og de hadde fått barn. Dette gjaldt tre av fire menn og to av tre kvinner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Blant dagens 30-åringer er bildet ganske annerledes. Færre enn halvparten av kvinnene og bare en av tre menn har nådd samtlige av disse milepælene.

Heller enn å følge fastlagte sosiale mønstre iscenesetter de unge seg selv gjennom det livet de velger å leve. Derfor er det livsstilen og ens personlige egenskaper og kvaliteter, mer enn kronologisk alder, som avgjør om en har oppnådd voksen identitet. Så selv om den formelle voksenrollen tar til ved 18 eller 20 år, alt ettersom, føler man seg ikke nødvendigvis særlig voksen.

Men hva innebærer det å føle seg voksen? Det tradisjonelle svaret rommer to ulike kvaliteter. For det første en følelse av modenhet, at man så å si har funnet sin form, at en er noenlunde ferdig utviklet både fysisk og psykologisk, og for det andre, at en opplever å kunne ta ansvar for seg selv og livet sitt.

Dagens unge sliter med begge deler. Når det gjelder modenhet vet vi at mange ikke har noe klar oppfatning av hvem de er, hva de dypest sett står for, og hva de vil med livet sitt, selv langt ut i 20-åra. Undersøkelser viser at noen er på evig jakt etter seg selv, mens andre ikke egentlig føler behov for å avklare hvem de dypest sett er, eller vil være.

Det ene er kanskje ikke bedre eller verre enn det andre. Men det er uansett ikke egenskaper vi forbinder med en voksen identitet.

De unge føler seg heller ikke alltid i stand til å ta ansvar for seg selv. Mange føler mest av alt ambivalens. På den ene siden lengter de etter å løsrive seg fra foreldrene og stå på egne bein, på den annen side føles ansvaret både overveldende og truende. Mange unge er da også mer eller mindre avhengige av hjelp fra foreldrene, ikke minst økonomisk, i mange år etter at de har flyttet for seg selv.

Hva betyr det så at overgangen til voksenlivet går saktere og mer gradvis enn i tidligere tider? Den amerikanske psykologen Jeffery Jensen Arnett er den som mest systematisk har prøvd å besvare dette. Han omtaler åra mellom 20 og 30 som «emerging adulthood», eller begynnende voksenliv. Typiske aktiviteter i denne fasen er utforskning og utprøving av ulike roller, identiteter, livsstiler, karriereplaner og intime relasjoner. Med tilhørende følelse av uro, og usikkerhet og tvil på seg selv og ikke minst det voksenlivet man er i ferd med å etablere.

Tradisjonelt har dette hørt tenåra til. Og akkurat tenåra utgjør en interessant parallell. Det var først tidlig i forrige århundre at man begynte å betrakte tenåringer som en egen aldersgruppe, til forskjell fra barn og voksne. Nå, hundre år seinere, hvor ungdomsalderen er blitt strekt ut i begge retninger, er vi i ferd med å oppdage og beskrive grenselandet mellom tenåra og voksenlivet, det som også er blitt kalt «senårene».

På samme tid som forskningen har begynt å kaste lys over denne trøblete overgangen til voksen identitet, har det kommet en rekke undersøkelser som viser at 40-årskrisen eller midtlivskrisen er en myte. Det er mer unntaket enn regelen at man går gjennom slike kriser midtveis i livet.

Denne innsikten har også bidratt til at oppmerksomheten har forskjøvet seg mot yngre aldersgrupper, hvor det synes å være større utviklingsmessige utfordringer og hyppigere kriser. Nye begreper som «kvartalkrisen» og «30-årsklemmen» er uttrykk for nettopp dette.

At det tar lengre tid å bli voksen nå til dags, medfører både muligheter og utfordringer. Anledningen til å vingle og prøve seg fram over tid, innenfor et nærmest uendelig mulighetsrom, gjør at de unge har bedre forutsetninger for å treffe veloverveide og kloke livsvalg, for eksempel når det gjelder yrkesvei og familieliv. Denne friheten har likevel sin pris. For i en utydelig kultur som vår, hvor det er få tradisjoner og allmenngyldige normer å styre livet etter, må man i stor grad bruke seg selv som kompass.

Men hvis man ikke vet hva man står for eller vil med livet sitt, blir livsvalgene vanskelige og resultatene ikke nødvendigvis slik man hadde forestilt seg. Det kan bli skjebnesvangert når valgene ikke kan gjøres om. Å få barn er et slikt valg. Når det skjer i ung alder, før den voksne identiteten er på plass, er det alltid en fare for at man ikke klarer å ta ansvar for barna.

Og ettersom man blir voksen stadig seinere, er det også stadig flere som blir foreldre før de er blitt voksne, og som heller ikke blir voksne av å få barn. Ett av resultatene ser vi i den eksplosive økningen i barnevernssaker.

Når man ikke blir voksen før langt ut i 20-åra, eller enda seinere, kan det altså ha alvorlige konsekvenser både for de unge selv og deres familier, og for samfunnet som helhet. Derfor trenger vi som er voksne å ansvarliggjøre de unge, samtidig som vi må gi dem støtte og veiledning i overgangen til voksenlivet. Her ligger store utfordringer for dagens foreldre, og ikke minst for utdanningssystemet. Tar vi ikke tak i disse utfordringene, kan vi etter hvert få et samfunn hvor ingen lenger blir skikkelig voksne.