HER AKSEL HENNIE I ROLLEN: Beretningen om Max Manus og Oslogjengen er mest av alt en fortelling om de få, skriver religionsforsker Dag Øistein Endsjø.
Foto: Lise Åserud / SCANPIX
HER AKSEL HENNIE I ROLLEN: Beretningen om Max Manus og Oslogjengen er mest av alt en fortelling om de få, skriver religionsforsker Dag Øistein Endsjø. Foto: Lise Åserud / SCANPIXVis mer

De få som våger

- De var ikke feilfrie, men de gjorde det beste de kunne.

En godt produsert, regissert og spilt film om Max Manus og Oslogjengen har igjen satt fokuset på den norske motstandskampen under annen verdenskrig. Den enestående historiske settingen og filmens tidskoloritt er begge fengslende, men samtidig er det alltid en fare for at disse faktorene blender oss for hva dette handler om på det mest grunnleggende plan.) { document.write('

annonse

'); }  Beretningen om Max Manus og Oslogjengen er mest av alt en fortelling om de få. Dette er fortellingen om hva de få kan gjøre, kan utrette, selv i de mørkeste, dystreste tider.

En gjeng med tjueåringer med ymse bakgrunn sitter på et tak i Oslo og beklager seg over tingenes tilstand. Det er de ikke alene om. Landet er akkurat okkupert og mesteparten av befolkningen beklager seg også, i minst like stor grad.

Forskjellen mellom denne gruppen av unggutter og de fleste andre, er at de ønsker å gjøre noe. Hva som helst. Bare de kan bidra til å fortsette kampen mot okkupasjonsmakten.

De begynner som absolutte amatører, entusiastiske nybegynnere som likevel på sin måte er med på å gjøre en positiv forskjell. Iveren etter bare å gjøre noe, skygger for det faktum at selv det lille de gjør innebærer at de setter livet på spill.

Gradvis gjennom nettverk og egen innsatsvilje trenes de opp til et helt annet nivå. Stadig med livet som innsats, utfører de etter hvert viktige aksjoner som faktisk er med på å påvirke krigen. Mange dør i innsatsen, men de gjorde noe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I forhold til hvordan de var fullstendig klar over at dette var noe de kanskje ikke overlevde, kommer motivasjonen desto tydeligere fram. De gjorde ikke dette for seg selv, siden de ikke visste om de selv ville dø i forsøket. De gjorde ikke dette for sine barn, for det var de for unge til selv å ha.

De gjorde dette fordi de mente det var det absolutt riktigste, viktigste. De gjorde dette for deg og meg, for at vi skulle slippe å komme i en liknende situasjon der vi også må sette livet på spill. De gjorde det fordi alle vi andre som de ikke kjente skulle slippe en tilsvarende undertrykkelse og forfølgelse. De gjorde det for at vi alle kunne få gjøre og si hva vi ville uten å risikere straff og represalier, selv om dette innebærer at noen av oss ikke bruker anledningen til annet enn å trekke navnene til de som kjempet for oss ned i søla.

Selv i den bestemte settingen som det okkuperte Norge representerer, var ikke Oslogjengen enestående. Alle er ikke like synlige i ettertiden, få viste seg å være fullt så effektive, men over hele landet utsatte andre små grupper og enkeltindivider seg for livsfare ved alle på sin måte å prøve å kjempe mot den nærmest absolutte overmakten. De var ikke feilfrie, men de gjorde det beste de kunne. Og mange, svært mange, døde i forsøket.

Går man utover den bestemte historiske sammenhengen finner man enda flere eksempler på hva de få kan gjøre når de satser alt, absolutt alt. Over hele Europa kjempet liknende grupper mot de nazistiske og kommunistiske okkupasjonsmaktene. I Baltikum fortsatte de såkalte skogsbrødrene en effektiv motstandskamp til langt ut på 1950-tallet.

Tilsvarende modige, kjempende menn og kvinner som satser alt, gir alt, prøver alt, mot det tilsynelatende uovervinnelige har vi sett i mange kolonier, i borgerrettighetsbevegelsen i USA, i Pinochets Chile, i oberstenes Argentina, Marcos? Filippinene, i apartheidregimets Sør-Afrika, i DDR, i Ceausescus Romania, i det okkuperte Palestina, og i mange andre land.

I alle slike situasjoner vil det alltid innimellom oppstå misforståelser, det vil bli gjort feilgrep, noen ganger også direkte overgrep. Noen blir så blinde i forhold til det onde de kjemper mot, at de dessverre ender opp i bevegelser som ikke er bedre enn noe av det de slåss mot. Historiske undersøkelser må alltid være åpne på at man vil kunne finne ting man ikke liker, og at også dette må fram. Men dette endrer ikke ved selve grunnbildet.

Mens de fleste av oss ikke tør å si ifra, går de få i bresjen. Selv i de mørkeste stunder gir de få oss håp om at det ikke er fånyttes, umulig, håpløst.

De fleste av oss slipper heldigvis dilemmaet. Vi behøver ikke engang vurdere muligheten å sette livet på spill. Uendelig mange små grupper og enkeltindivider satser fremdeles likevel alt de kan, for hver på sin måte å gjøre tilværelsen bedre. Menneskerettighetsforkjempere og likestillingsforkjempere av alle slag, varslere, forkjempere for tilsynelatende umulige enkeltsaker, slitere i frivillige organisasjoner. Hver for seg er alle disse menneskene også de få, de få som prøver å gjøre en forskjell. Dette er de få som ikke gir seg, selv om de ikke ser enden på det de kjemper for.

Men én gang, for ikke så lenge siden, i vårt eget land, innebar altså det å være blant de få at man måtte være det med livet som innsats. Filmen om Max Manus og Oslogjengen levendegjør denne innsatsen, dilemmaene, kvalene, lidelsen. Gudene må vite om du eller jeg hadde vært i stand til å gjøre noe i nærheten av det samme. De fleste turde jo aldri det.

Respekten for de få som faktisk gjorde det, burde være ganske udelt.