De fæle feministene

I år skal feminismen være ny og blå, leser jeg.

Meninger

I år skal feminismen være ny og blå, leser jeg. Den gamle er gått ut på dato som en sur melkekartong. Det er på tide å se kvinner som individer, ikke kjønn.

Det er vel i hovedsak hva den gamle feminismen har bråket om i alle år, men la gå, det høres nytt ut for dem som ikke har hørt det før, og det er ikke lett å finne på nye sannheter når de gamle fortsatt gjelder.

Men den nye feminismen har funnet på noe helt nytt. Den er feminin. Tøff og feminin på en gang, det er ikke dårlig. Det har ingen feminister vært før dem. I hvert fall ikke siden i går, da de også skulle være blide og sexy.

Det alle kan enes om er at feminismen i hvert fall ikke må være stygg og gammel. Den må i det minste være behagelig å se på.

Dernest er det viktig at feminismen ikke stiller krav som fellesskapet skal bry seg om. I den nye feminismen vil likestilling oppstå av seg selv, individuelt og som ved en åpenbaring, med mindre den ikke gjør det. Fedrekvote er overflødig så lenge menn og kvinner har frie valg.

Og det har de i den nye feminismen. I den gamle feminismen trodde man at staten skulle gjøre jobben, men nå har kvinner fått valgfrihet, så da er ikke det lenger nødvendig.

Jeg har en liten innvending mot den nye feminismen, og det er at den trekker med seg alt det gamle rælet fra feminister før dem. Fortsatt skal vi ha diskrimineringsvern, foreldrepermisjon og subsidierte barnehager.

Fortsatt skal staten blande seg inn og betale for individers frie valg, beskytte dem mot konsekvensene av dem.

Siden det verken er strukturer, eller tradisjoner igjen som står i veien for valgfrihet, burde staten holde seg unna. La kvinner selge sex og billig arbeidskraft, hvis det er det de ønsker.

I den nye feminismen er verden valgfri, rik og vakker. Det vil jeg tro på. Hvis jeg sier det ofte nok, blir det sant. Tror jeg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook