De falske håps byrde

I et krigsherjet Afghanistan der mennene har byttet ut ??plogen med geværet, er det kvinnene som holder landet ?unna den endelige avgrunnen, skriver Carsten Jensen ??i tredje artikkel om krigen.

KVIINNENES BYRDE: Vil et kompromiss med Taliban bety at vi svikter dem vi har gitt så mange løfter? Foto: Reuters/Scanpix
KVIINNENES BYRDE: Vil et kompromiss med Taliban bety at vi svikter dem vi har gitt så mange løfter? Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Så sluttet den store Nato-konferansen i Brussel med beslutningen om at krigen i Afghanistan skal vare ennå en liten verdenskrigs tid og først slutte om fire år. Vår krig i dette ødelagte landet har allerede vart i to verdenskriger, og nå legger vi til en tredje. Når vi trekker oss ut, har krigen i Afghanistan vart i 35 år, hvorav vi har vært den drivende kraften i 13.

Krigen koster 190 millioner dollar hver dag; godt over en milliard kroner, og på årsbasis et sted mellom 350 og 400 milliarder kroner. I løpet av de neste fire årene vil det bli et samlet beløp på langt over en billion eller tusen milliarder kroner. En afghaners årsinntekt ligger på omkring 2000 kroner, og ett års krigføring tilsvarer altså seks årsinntekter for hver eneste av Afghanistans 30 millioner innbyggere. Fire års krigføring ville kunne holde liv i Afghanistans samlede befolkning i 24 år, hvert eneste underernærte, mishandlede, kortlivede medlem av den.

Når det er brukt en billion kroner, når ytterligere 3—4000 Nato-soldater er drept, et ukjent antall afghanere nedslaktet — sivile og talibanere om hverandre — formodentlig 20—30 000 stykker, da når vi fram til datoen for vårt nederlag. For et nederlag blir det. Det er bare omfanget vi kan diskutere, ikke den kjensgjerning at vi har lidt det.

I hele dette regnestykket er der en stor ukjent faktor; opprørsbevegelsen samlet under Talibans hvite fane. Hva om opprørerne om fire år står sterkere enn noensinne? Legger vi da en fjerde verdenskrig til de tre vi allerede har utkjempet?

Kan vi forhandle med Taliban? Vil ikke et kompromiss med Taliban bety at vi svikter dem vi har gitt så mange løfter?

Når det gjelder Afghanistans kvinner ynder vi å hevde at intet samfunn som unnlater å bruke de ressursene til den kvinnelige halvparten av befolkningen, kan gjøre seg noe håp om utvikling. Og likevel er det noe i denne sannheten som ikke stemmer. Det lyder jo som om de afghanske kvinnene er hjemmeværende husmødre, og at de derfor ikke bidrar med noe, ifølge alminnelige antakelser i Vesten hvor flertallet av kvinner er yrkesaktive. Det er en absurd misforståelse. I et krigsherjet land, hvor mange menn har byttet ut plogen med geværet, er det antakelig kvinnene som holder Afghanistan unna den endelige avgrunnen. I et samfunn der fire femtedeler av befolkningen bor på landet, er det kvinnene som sikrer familiens og barnas overlevelse gjennom et ufattelig, menneskelig nedbrytende slit.

Påstanden om nødvendigheten av kvinnenes deltakelse i samfunnet er myntet på et moderne, dynamisk samfunn, men de fleste av de begrepene vi henter fra vår egen del av verden, mister betydningen når de anvendes på Afghanistan. Hva betyr det å være yrkesaktiv eller bidra til utviklingen i et krigsherjet agrarsamfunn med ekstremt klima og ødelagt infrastruktur, hvor selv barna må arbeide for at familien skal overleve fra høst til usikker høst?

Afghanistan er hjemsøkt - av en borgerkrig som ikke følger tradisjonelle militære fronter. Bruddlinjene rekker lammende langt inn i afghanernes hverdagsliv. Det gir det danske UDs sivile representant i Helmand, Anne-Cathrine Riepnitzsky, et eksempel på i boka «Kvindernes Krig», som riktignok er skrevet som et optimistisk forsvar for den danske innsatsen. En av de kvinnene hun samarbeider med, den dynamiske og åpne Nargiss, blir brutalt skutt ned. I lang tid tror Riepnitzsky — og med henne bokas lesere — at det er Taliban som står bak drapet. På en av bokas siste sider kommer den sjokkerende avsløringen: Den altfor selvstendige Nargiss er blitt myrdet av sin egen familie.

Hvordan skal man intervenere ?i en borgerkrig som strekker sine spøkelseshender helt inn i livets mest intime rom? Hvem skal vi beordre bombeangrepene vår mot? Hvor skal soldaten rette geværet hen? Skal vår dødsliste også omfatte onkler, fedre og brødre? Spørsmålet er ikke lenger hvem som er våre fiender, men snarere hvem som ikke ender med å bli det.

Det er også derfor at den fremste talspersonen for kvinners rettigheter i Afghanistan, feministen og aktivisten Malalai Joya, forfatter av boka «Min lykkes fiender», også er den mest militante talspersonen for tilbaketrekking av de utenlandske troppene. Nato kan ikke vinne borgerkrigen i Afghanistan og slett ikke vinne kampen om kvinners rettigheter. Jo lenger Nato blir, jo mer forferdelig og blodig vil det oppgjøret som etterfølger vår tilbaketrekking, bli, skriver Malalai Joya.

Kan vi snakke med Taliban??Den britiske Taliban-eksperten og journalisten James Ferguson tror på en forhandlingsløsning i sin nylig utkomne bok «Taliban». ?Han finner mange eksempler på ?at Taliban har lært av sine feiltak, som han nådig kaller dem, og har utviklet seg i en mer moderat retning. Den svenske bistandsarbeideren Anders Fange, som har 20 års erfaring i Afghanistan, sier til ham at det ikke er store problemer med Taliban i Wardak-provinsen hvor de står sterkt. De aksepterer pikeskoler og kvinnelige leger. Til gjengjeld forlanger de at lærerne må ha skjegg og unnlate å drive propaganda mot dem.

Det finnes andre stemmer som sier det samme. Amerikaneren Greg Mortenson, forfatter av boka «Tre kopper te», bygger også skoler i Taliban-kontrollerte områder uten problemer. Den afghanske kvinnen Sakena Yacoobi driver 300 skoler. Ikke en av dem er brent ned av Taliban.

Da den britiske journalisten Jonathan Steele fra The Guardian dro til Helmand-provinsens hovedstad Lashkar Gah, bare 30 kilometer fra de danske troppene, gjorde han en forbløffende oppdagelse: I de siste fem åra har det ikke vært et eneste angrep på en pikeskole i et område der Taliban står sterkt.

Jonathan Steele konkluderer at Taliban har innsett at befolkningen ønsker skoler og helseklinikker, og at det derfor ikke er noen gevinst i å ødelegge dem. «Før jeg kom hit trodde jeg at Taliban brente ned helseklinikkene,» sier Jonathan Cox, oberst i den britiske hæren. «Men det stemmer ikke. De verken brenner den ned eller sprenger dem i lufta. De gjør det ikke engang med helt nybygde klinikker. Det foregår forbløffende få skremselskampanjer mot helsearbeidere, selv på utsatte, ensomme steder. Hvis det dreier seg om en lokal opprører, innser han sikkert at familien hans har bruk for klinikken, og at han selv den dagen krigen er over, også vil få bruk for den.»

Mulla Omar, Talibans stifter og leder, sier i forbindelse med Nato-toppmøtet i november, at Taliban verken ønsker dialog eller forhandlinger, men i stedet vil la kalasjnikoven fortsette sin ensomme monolog. Andre opprørsledere sier noe annet. Konklusjonen på spørsmålet om forhandlinger med Taliban blir et rungende kanskje, og nærmere kommer vi ikke i dette herjede landet hvor alt står uavgjorthetens tegn.

Befolkningen ønsker forsoning, og uansett alt vårt snakk om forhandling er det oss som står i veien. Vi er den destabiliserende faktoren. Ikke bare i Afghanistan selv, men i hele regionen. Den tidligere CIA-sjefen i Kabul, Graham Fuller, mener at krigen vår i Afghanistan har styrket det pakistanske Taliban, og at våre stadige grenseovertredelser med droner og militære raid kan ha samme effekt på Pakistan som USAs hemmelige krig i Kambodsja, som under Vietnamkrigen endte med å skyve det en gang nøytrale og moderate landet - i hendene på ekstremister.

«Vi må fjerne de falske håps byrde», sier den engelske filosofen John Gray i et intervju med Information, og det er bl.a. Afghanistan han tenker på. Men det er også mer enn Afghanistan han har i tankene. Det er framskrittsideen og vår uforbeholdne tro på dens verdensomspennende triumf, som også møter sin grense i Afghanistan. Vi er rammet i kjernen av vår identitet som vestlige mennesker. Det er derfor vi har så vanskelig for å snakke nøkternt om vårt nederlag.
 
Det er ikke bare et militært nederlag vi nærmer oss i Afghanistan. Det er grensen for vår sivilisasjons makt. Når Taliban om nettene skriver sitt budskap på murene i Kandahar, er det også vårt eget memento mori som står der.
Vår tid er forbi.