Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

De farlige følelsene

Hadde denne massive humane responsen vært der uten moderne og nær journalistikk?

FØRSTEAMANUENSIS Svein Brurås synes ikke noe om at mediene viser mennesker med følelser etter en dramatisk opplevelse. Er det slik at førsteamanuensisen også misliker engasjementet denne journalistikken vekker? Det er viktig og riktig å diskutere medienes fremgangsmåter og fremstillinger i etterkant av naturkatastrofen vi har vært vitne til og som så mange har blitt rammet av.

Mediene blir i en slik smertefull prosess en felles arena for de mange som er berørte, en samfunnets scene der frustrasjoner og fortvilelse, håp og heltemodig innsats blir eksponert i et kollektivt uttrykk. Det er gjennom mediene rammede mennesker får kjennskap til dimensjonene i det som har skjedd, og får visshet om at de slett ikke står alene i sorg og savn. Slik har mediene en viktig og samlende funksjon, og det er derfor uhyre viktig å være ekstra varsom og å balansere fremstillingene på en slik måte at den ikke støter, men samtidig viser de faktiske konsekvensene for menneskene som rammes.

I sitt innlegg med tittelen «Følelser og fakta» i Dagbladet tirsdag 11.01, har Svein Brurås rett i at mediene har stått overfor store utfordringer i dagene etter at tsunamien rammet. Han har også rett i at det har vært svært viktig å vurdere utsagn fra mennesker i sterk affekt. Dette har, som Brurås nok antar, selvsagt vært gjenstand for en kontinuerlig debatt i redaksjonene. Men, så kommer førsteamanuensisen til et punkt som blottlegger en holdning til moderne journalistikk som muligens ikke er atypisk for akademikere som bruker mye tid på sitt trange forskningskontor eller i sterile auditorier.

PÅ SITT KONTOR på Høgskulen i Volda har akademikeren forfattet følgende: «Det er trist og kritikkverdig når dramaturgiske formål går foran etiske hensyn, når gråt og sorg og tårer blir redusert til virkemidler som skal berøre publikum. Det som da tilsynelatende fremstår som en menneskefokusert og human journalistikk, er egentlig det motsatte. Å bruke og utnytte enkeltmennesker for å oppnå en god reportasje eller en sterk dramaturgisk effekt, betyr at mennesket blir redusert til et virkemiddel. Det er inhumant i ordets egentlige forstand». Blir et menneske redusert når det fremstår med følelser i en god og sterk reportasje? Er det trist at gråt og tårer berører publikum?

Denne grenseløse indignasjonen kan ikke stå uimotsagt. For det første bygger den opp under myten om at journalister er siklende rovdyr uten hjerte. At vi som er utdannet ved Høgskulen i Volda, blir hyener på jakt etter åtsel, en stim av pirayaer på hvileløs jakt etter blod, straks vi kommer ut i den slemme verden utenfor auditoriet. Det er mulig å skjønne at dette frustrerer Brurås. Det er bare det, at det ikke er riktig. Min oppfatning er, noe også studier viser, at journalister i dag er langt mer etisk bevisste enn eksempelvis på 60 og 70-tallet, da eksemplene på hensynsløs utbretting av personlig tragedier var flere og langt grellere.

JEG HAR SELV intervjuet en rekke mennesker som har vært i sorg etter å ha mistet en nær, eller som i bunnløs fortvilelse føler seg sviktet av styresmakter og samfunn. Hver eneste gang stiller jeg meg det samme spørsmålet: Er det riktig å eksponere et menneske som er i en slik situasjon? Er jeg kynisk når jeg ønsker å lage en sterk og god reportasje om et offer med sterke følelser, og som viser disse følelsene for hele landet? Er dette et menneske som heller burde skjermes? Burde følelsene holdes private?

Disse avveiningene oppleves som vanskelige, men erfaringene har gang på gang fortalt meg at det for svært mange i slike situasjoner er godt å dele med andre. Godt å vite at andre mennesker der ute får medfølelse og forståelse for den fortvilte situasjonen man er i. Slik blir det å vise egne følelser i mediene en lettelse, en trøst i det å involvere fellesskapet. En følelse av at flere er med på å bære den tunge børen. For det andre ser Brurås vekk i fra det faktum at moderne, nær journalistikk vekker engasjement og humanitet.

Jeg forutsetter at Brurås er opptatt av viktighet i journalistikken. Hva er de viktige konsekvensene av en slik naturkatastrofe? Utslag på økonomiske svingninger? Tilbakeslag for turistnæringen? Statistikk og grafer? Nei, for de fleste er det vel åpenbart at de alvorlige konsekvensene for hvert enkelt individ som blir rammet er de viktigste. At et barn mister sine foreldre, en mor i bunnløs fortvilelse ikke får svar på hvor datteren er, at et par på flukt føler at de er overlatt til seg selv av norske myndigheter, og at familier får hjem og livsgrunnlag revet bort. Summen av disse enkeltskjebnene er de samfunnsmessige konsekvensene.

Et samfunn består av en samling enkeltindivider, og når moderne journalistikk makter å formidle disse enkeltindividenes fortvilelse og frustrasjonen, og det smertefulle ved å bli rammet så brutalt, ja da evner journalistikken å vise de reelle konsekvensene for et samfunn.

NÅR MODERNE journalistikk kan formidle følelser og nærhet til mennesker vil vi andre bli berørte, fordi de fleste av oss gjenkjenner gråt, frykt, håp, skuffelse og sorg. Ja, det kan være ubehagelig nært. Men, som vi har sett, vekker det et kollektivt engasjement. I disse dager har vi sett mennesker gå sammen om kanskje den største hjelpedugnad noensinne. Alle stiller opp for flomofrene. Artister, næringsliv, idrettsfolk, ungdom og eldre; -alle har vi lest om, sett og hørt ;de sterke, nære historiene til enkeltmennesker med følelser. Følelser vi alle har kjent igjen. Hadde denne massive humane responsen vært der om ikke moderne, nær journalistikk hadde formidlet følelsene, Brurås?

Igjen; Er det trist at gråt og tårer berører publikum? Er det trist at publikum blir berørt og engasjerer seg? Jeg synes ikke det, jeg. Når konsekvensen av journalistikk som går nær på mennesker som har sterke følelser blir et humant engasjement vi nå ser, finner jeg det mer enn underlig å kalle journalistikken inhuman, slik Brurås gjør det.

Hadde lille Mehmet fått muligheten til å vokse opp om ikke mediene gikk nært på de menneskene som var livredde får å måtte miste sin sønn, men mer akademisk nærmet seg en diskurs rundt den nye bioteknologiloven? Eksemplene på at nærgående journalistikk vekker engasjement, og slik får konkrete konsekvenser og fører til forandring og forbedring for mennesker og samfunn er mange.

Det vil kanskje ta tid, men det skulle ikke forundre meg om ideen om nærhet til mennesker i journalistikken i et ubevoktet øyeblikk vil smette inn i akademikernes trange kontorer i Volda. Men det er bare en følelse jeg har.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media