SKAPER FARLIGE SITUASJONER: Da jeg selv satt som gissel hos Taliban var en redningsaksjon noe av det jeg ønsket minst, skriver Pål Refsdal, som ble tatt til fange i 2009. Foto: Kjetil Alsvik / STATOIL / NTB scanpix
SKAPER FARLIGE SITUASJONER: Da jeg selv satt som gissel hos Taliban var en redningsaksjon noe av det jeg ønsket minst, skriver Pål Refsdal, som ble tatt til fange i 2009. Foto: Kjetil Alsvik / STATOIL / NTB scanpixVis mer

De farlige redningsmenn

Tidligere gisselaksjoner viser at det kan være farlig når statsledere er mest opptatt av å framstå som «sterke menn».

Meldingen fra den algeriske innenriksministeren Dahou Ould Kablia var klar allerede på gisseldramaets første dag: Det kom ikke på tale å «inngå kompromisser med terrorister». Bare timer seinere satte landets myndigheter handling bak ordene i noe som minte mer om et angrep enn en redningsaksjon.

Et særpreg ved de fleste gisselsituasjoner, er hvordan gisseltakerne reduserer sine ofre til objekter, til en handelsvare som kan brukes for å oppnå et mål, det være seg publisitet, frigivelse av fanger eller løsepenger. Spesielt utsatte yrkesgrupper som bistandsarbeidere og journalister er derfor ofte instruert til å være personlig under en kidnapping, presentere seg med navn og vise bilder av sin familie. Alt for at gisseltakerne skal innse at det er et menneske de har med å gjøre.

Overraskende nok finner man ofte noe av den samme kyniske holdningen overfor gislene hos motparten, hos myndighetene gisseltakerne forsøker å presse. En rekke av verdens stater ledes av menn som møysommelig pleier et image som «sterke menn». Slike ledere har en inngrodd frykt for å vise svakhet. Og det å la et gisseldrama trekke ut i tid, eller å forhandle med terrorister, anses som en svakhet.

I kjølvannet av Tsjetsjenia-krigen har president Putins Russland opplevd to store gisseldramaer. I oktober 2002 tok en gruppe tsjetsjenske opprørere 850 gisler i Dubrovka-teateret i Moskva. Den fjerde dagen sprøytet russiske spesialstyrker bedøvende gass inn i teateret og gikk til aksjon. 129 gisler ble drept, alle bortsett fra én skal ha dødd som en følge av gassen spesialstyrkene brukte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mindre enn to år seinere tok en gruppe væpnede tsjetsjenere et stort antall skolebarn og voksne som gisler på en barneskole i Beslan. Den tredje dagen stormet russiske styrker skolen, støttet av tyngre våpen, som flammekastere, panservogner og angrepshelikoptre. Nesten 400 mennesker mistet livet og et stort antall av de døde var så forbrente at de aldri ble identifiserte.

De algeriske myndighetene har valgt å kjøre en like hard linje overfor gisseltakerne som president Putin gjorde, kanskje en enda hardere. Fortsatt er lite kjent om den algeriske militæraksjonen, annet enn at den startet på gisseldramaets andre dag og at den involverte angrepshelikoptre, som beskjøt biler med gisler og gisseltakere med raketter.

Dokumentarfilmskaper og journalist Pål Refsdal ble kidnappet og holdt fanget av Taliban i Afghanistan i ei uke i 2009.
Foto: Torbjørn Grønning
Dokumentarfilmskaper og journalist Pål Refsdal ble kidnappet og holdt fanget av Taliban i Afghanistan i ei uke i 2009. Foto: Torbjørn Grønning Vis mer

Bruk av tyngre våpen er tabu i enhver situasjon hvor man finner gisler og gisseltakere sammen. At algerierne valgte å bruke raketter mot disse bilene er et klart tegn på at målsettingen aldri var å redde flest mulig gisler. Målsettingen var å avslutte gisseldramaet så hurtig som mulig.

Som i Russland har algeriske myndigheter gått langt i å kontrollere flyten av informasjon til mediene. Internasjonal presse har ikke adgang til In Aménas, noe som har gitt myndighetene et tilnærmet monopol på informasjon. Når de endelige tapstallene blir kjent, kan vi forvente at den offisielle versjonen vil være at samtlige gisler som døde ble henrettet av terroristene. Sannheten får vi sannsynligvis først etter at de drepte gislene er sendt til sine hjemland og undersøkelser er foretatt. Først da vil vi sannsynligvis få svar hvor mange som ble drept av terrorister og hvor mange som ble drept av sikkerhetsstyrkene.

Nå må det også nevnes at noen ganger tar «sterke menn» kloke avgjørelser i gisselsaker, og noen ganger er militæroperasjoner forbausende vellykket. I desember 1996 tok venstreorienterte opprørere et stort antall gisler i den japanske ambassadens residens i Perus hovedstad Lima. President Fujimori, som hadde kjørt en hard linje mot landets to opprørsbevegelser, valgte en helt annen strategi enn hva som seinere skulle bli brukt i Dubrovka-teateret, Beslan og In Aménas. Han forhandlet med gisseltakerne i 126 dager, parallelt med at landets spesialstyrker forberedte en redningsaksjon. Tunneler ble gravd fram til bygningen og en radiosender var smuglet inn til gislene. Spesialstyrkene hadde til og med bygget en tro kopi av ambassadens residens der de øvde på forskjellige scenarier. Da aksjonen endelig ble gjennomført var den planlagt ned til minste detalj. Resultatet ble deretter: Av 72 gisler døde bare én under aksjonen.

Enhver vestlig statsleder vet hvor stor politisk gevinst det ligger i å beordre en redningsaksjon som resulterer i at et gissel blir reddet. Det kan derfor være fristende å spekulere på om også våre vestlige politikere noen gang kan være for raske til å beordre slike aksjoner.

Noen uker før min egen kidnapping ble New York Times-journalist Stephen Farrell og tolken hans kidnappet av Taliban. Etter fire dager ble en redningsaksjon gjennomført, angivelig fordi gisseltakerne planla å flytte de to til et annet område. Selv om Stephen ble reddet, så gikk minst fire menneskeliv tapt under aksjonen: Tolken Sultan Munadi, en spesialsoldat, en lokal kvinne og et barn ble drept.

Da jeg selv satt som gissel hos Taliban var en redningsaksjon noe av det jeg ønsket minst. Først og fremst fryktet jeg at spesialsoldater skulle dukke opp og skyte de sivile afghanerne jeg bodde hos. Fordi mine kidnappere brukte meg og min mobiltelefon til å kommunisere med Norges ambassade i Kabul var jeg i den posisjon at jeg kunne be om at en redningsaksjon ikke ble gjennomført.

Den skotske hjelpearbeideren Linda Norgrove hadde ikke samme mulighet da hun ble kidnappet av Taliban året etter. Den 13. dagen aksjonerte amerikanske spesialstyrker, igjen fordi gisseltakerne planla å flytte sitt gissel. Linda ble drept i aksjonen. De første meldingene gikk ut på at én av kidnapperne hadde detonert et selvmordsbelte. Noen dager seinere ble det kjent at Linda døde da en av de amerikanske spesialsoldatene kastet en håndgranat mot henne.

Vi får håpe og tro at norske myndigheter ikke har vært så tafatte overfor sine algeriske kollegaer som man kan få inntrykk av fra statsministerens og utenriksministerens daglige pressekonferanser. Der den britiske statsministeren har uttrykt tydelig irritasjon ovenfor den algeriske aksjonen, og japanske myndigheter raser, har norske myndigheter brukt ord som «henstille» og «anmode».

Etter tsunamien i Sørøst-Asia i desember 2004 og den påfølgende massive kritikken mot norske myndigheter, gikk Utenriksdepartementet gjennom en omfattende reform for å bli bedre på krisehåndtering. En ansatt i Utenriksdepartementet fortalte meg spøkefullt at min kidnapping i 2009 var «godt timet» da de et par uker tidligere nettopp hadde øvet på et kidnappingsscenario.

Til tross for øvelser var det flere ting jeg som tidligere gissel mener burde vært gjort annerledes. Først og fremst var det den politiske overstyringen av fagfolkene - politiets forhandlere - som skapte unødvendige komplikasjoner og forsinkelser.

På mange måter kan man si at utviklingen under gisseldramaet i Algerie også har lidt av politisk innblanding ved at landets myndigheter forlanger hurtige resultater samtidig som norske myndigheter tilsynelatende ikke har stilt nok krav. Dersom statsminister Stoltenberg ikke har krevd en stans i aksjonen - i det minste en garanti for at tyngre våpen ikke vil bli brukt - da er det de «sterke menn» i Algerie som har avgjort gislenes skjebne.

Følg oss på Twitter