De fattige i rike Tyskland

Full jobb – men likevel lut fattige i landet på toppen av eurotronen. Working poor truer med å bli en politisk faktor til neste års forbundsdagsvalg.

Kommentar

De tyske tv-stasjonene viser reportasjer om barnefamilier i den tidligere industribyen Duisburg, hvor kommunen finansierer myntautomater i sosialboliger. Slik kan folk putte på en euro og få nok strøm til en tekanne og tre timers fjernsyn. Eller to euro og en natts oppvarming av leiligheten, selv om elektrisitetsleverandøren har stengt forsyningene på grunn av ubetalte regninger.

Falleferdige skolebygg blir bare nødtørftig flikket på og folk har vendt seg til å sykle rundt de kjempestore hullene i asfalten – de som aldri repareres fordi kommunekassene er tomme. I Ruhr-byer hvor kullgruver, stålverk og bilfabrikker bød på tariff og anstendig overtidsbetaling, er det meste i dag lukket og låst. Og kommunenes inntekter synker i takt med at skattebetalere blir arbeidsløse eller lavlønnsmottakere.

EI VASKEKONE som i vår la fram de sentrale tallene fra livet sitt, ble på direktesending konfrontert med SPD-formann og industriminister Siegmar Gabriel. Hun la ikke skjul på det ekstra bitre i at nettopp sosialdemokratene har fått skrudd sammen et system som gjør at hun - og millioner andre – må leve på et eksistensminimum. «Men hva syns du vi skal gjøre?», ville Gabriel vite. «Må ministeren virkelig ut og spørre vaskekona om ei løsning?», lød det munnrappe svaret.

FRA REGJERINGSUNIONEN av kristeligdemokrater og sosialdemokrater, blir det heftig argumentert med at de har innført minstelønn og banket arbeidsløsheten under seks prosent. Problemet er bare at storparten av de mange nye arbeidsplassene er katastrofalt dårlig betalt.

At to og en halv million tyske barn vokser opp under den offisielt definerte grensa for fattigdom, er et faktum som lederne av de såkalte folkepartiene i mange år har nektet å diskutere i det offentlige rom. I EU defineres folk som fattige, hvis de lever for mindre enn 60 prosent av gjennomsnittsinntekten i sine hjemland – noe som for Tysklands vedkommende betyr under 930 euro – eller 8500 kroner – i måneden.

ETTER AT HUSLEIE, strøm og sykeforsikring er betalt, blir det bare småpenger igjen til mat – enn si mobiltelefoner og moteklær. Køene blir år om annet lengre og lengre foran stedene hvor det deles ut gratis måltider eller en bærepose med matvarer gått ut på dato. Da det første «taffel» ble startet i Berlin for 23 år siden, besto klientellet mest av lasaroner og vaskekte tapere. Disse utgjør i dag mindretallet. Hele familier stiller seg opp for en gratis tallerken med noe varmt på. For stadig flere berlinere er innretningene rett og slett blitt til en livsnødvendighet – og like vanlige som private institusjoner som daglig deler ut tusenvis av porsjoner til barn og samtidig byr på noen timers varme og hjelp til hjemmeleksene.

Hvert sjette barn vokser – på landsbasis - opp under slike betingelser. Dette treffer for eksempel over halvparten av samtlige barn med enslige mødre. Samtidig er de regionale ulikhetene store. 35 prosent av alle barn i Berlin har fattige foreldre, mens tallet for Bayerns vedkommende er nede i sju.

Politikere og alskens eksperter slåss om måten å lese tallene på. Mens venstresidepartiet die Linke mener at også husstander med 70 prosent av gjennomsnittsinntekten befinner seg faretruende tett på ekte fattigdom, påpekes det fra borgerlig hold at de 13 millionene landsmenn som befinner seg på 60 prosent-nivået, ikke er fattige på den måten at de trenger å fryse eller sulte.

FØR ÅRTUSENSKIFET var tyskerne stolte over sin «sosiale markedsøkonomi», som var basert på at arbeidstakerne fikk sin del av kaka. Med dagens turbokapitalisme, blir stadig flere utsatt for sultelønn og uverdige arbeidsforhold. Samtidig blir de rikeste bare mer og mer velbeslåtte. Bitterheten hos de som rammes, kommer til å utgjøre et eksplosivt brygg når den kombineres med frykten hos dem som befinner seg i faresonen – og det er mange.

Angela Merkel erklærte søndag at hun stiller som kanslerkandidat for en fjerde periode. Hun må frykte et opprør nedenfra, og hvis høyrepopulistene i Alternativ für Deutschland greier å mobilisere som under siste års delstatsvalg – hvilket det slett ikke er noen grunn til å tvile på – kommer Forbundsdagen til å bli tett befolket av Trump-beundrere, valgt inn på løfter om å bringe nasjonen tilbake til tidligere tiders storhet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook