De tyske tv-stasjonene viser reportasjer om barnefamilier i den tidligere industribyen Duisburg, hvor kommunen finansierer myntautomater i sosialboliger. Slik kan folk putte på en euro og få nok strøm til en tekanne og tre timers fjernsyn. Eller to euro og en natts oppvarming av leiligheten, selv om elektrisitetsleverandøren har stengt forsyningene på grunn av ubetalte regninger.

Falleferdige skolebygg blir bare nødtørftig flikket på og folk har vendt seg til å sykle rundt de kjempestore hullene i asfalten – de som aldri repareres fordi kommunekassene er tomme. I Ruhr-byer hvor kullgruver, stålverk og bilfabrikker bød på tariff og anstendig overtidsbetaling, er det meste i dag lukket og låst. Og kommunenes inntekter synker i takt med at skattebetalere blir arbeidsløse eller lavlønnsmottakere.

EI VASKEKONE som i vår la fram de sentrale tallene fra livet sitt, ble på direktesending konfrontert med SPD-formann og industriminister Siegmar Gabriel. Hun la ikke skjul på det ekstra bitre i at nettopp sosialdemokratene har fått skrudd sammen et system som gjør at hun - og millioner andre – må leve på et eksistensminimum. «Men hva syns du vi skal gjøre?», ville Gabriel vite. «Må ministeren virkelig ut og spørre vaskekona om ei løsning?», lød det munnrappe svaret.