De fattiges ballade

Mørk beskrivelse av amerikansk nød og fornedrelse. Helt fri for 11. september, heldigvis.

Bob Dylan skrev i 1963 noe av det dystreste innen amerikansk musikk noensinne. «Ballad of Hollis Brown» handler om en lutfattig bonde i Sør-Dakota som bor med kone og fem barn i et falleferdig skur. Rottene spiser melet deres, ungene sulter. Avlingen blir svidd, brønnen går tom, de små skriker høyere og høyere. Og ingen vil hjelpe. Hollis stirrer på hagla som henger på veggen. For sin siste dollar kjøper han sju patroner. Så lyder sju skudd, og alt er stille: «...There's seven people dead / on a South Dakota farm / Somewhere in the distance / There's seven new people born.»

Elendighet

Den som kjenner balladen om Hollis Brown, vet også hva Morten Claussens romaner handler om. Fattigdom på amerikansk, både fysisk og mentalt. Claussen debuterte som romanforfatter i fjor, med boka «Heartland». I år kommer en frittstående fortsettelse. Igjen befinner vi oss på den amerikanske landsbygda, under Reagan-epoken. Romanpersonene tilhører den gruppa som foraktelig kalles «white trash», og som lever sine liv i nød og elendighet - med fyll, incest, voldtekt og all tenkelig, generell faenskap. Det blir ramset opp, i lange, åndeløse sekvenser. Spydd ut, som den skam det er at ingen vil hjelpe.

Vi leser om 45 år gamle Fanny, en kvinne som etter årtier med ydmykelser og voldtekter prøver å gjenvinne et minimum av stolthet. Hun sliter med indre skader og blør fra underlivet. Fanny har endelig fått nok. Hun har en kniv og ingenting å miste. En svinepels av en bussjåfør utløser følgende kraftsalve: «Jeg har allerede tatt livet av en mann i dag etter frokosten... din kødd, jeg blør snart i hjel og har ingenting å tape... og det kunne være en passende straff for all dævelskapen i denne verden å drepe et par bussjåfører på min siste vei og få tatt igjen litt...». Men hun er ingen Thelma og Louise, tross alt, bare ei trist jente fra bygda.

Håp

I fjorårets roman møtte vi taperen Sam, som vokste opp med Fanny i Dakota før han forlot hjembygda for godt. Bildet av henne som ung og uskyldig var en drøm, det eneste uplettede i hans liv.

Nå møter vi selve drømmen. Men slik Sam hadde et håp og en hildring, slik får også Fanny til slutt noe å leve for. Claussen viser oss rester av menneskelig verdighet, og han gjør det med både hjerte og hjerne.

Språklig sett er han distansert og intens på samme tid. Og samfunnskritikken er åpenlys, selvsagt, uansett Reagan eller ikke Reagan.

Den gamle cowboyens ånd lever jo som kjent i beste velgående. Mens de virkelig fattige, som det er flere av enn på lenge, fremdeles går til grunne. De sulter ikke i hjel, som Hollis Brown. Tvert imot dør de av fedme, slik det også nevnes i «Badlands». Om de da ikke blir skutt av sine egne.

Uansett fortjener de en ballade. Morten Claussen har gitt dem en slik.