De fattiges redning?

Hver dag dør 40000 barn som følge av sult eller sykdommer som skyldes sult. Det går an å få slutt på fattigdommen og sulten ved å gi minilån til de aller fattigste. Professor Muhammad Yunus har, ved å opprette Grameen Bank, vist at metoden kan virke i et av de fattigste landene i verden, nemlig Bangladesh.

Professor Yunus, som foreleser i økonomi, fant ut at det var noe galt med teoriene da han opplevde fattigdommen på nært hold. Han opplevde at kvinner som lagde stoler av bambus, måtte låne av private utlånere og måtte betale 10 prosent pr. dag i renter for å skaffe seg materiale. De endte i livegenskap, helt avhengige av utlånerne.

Yunus forteller om Sufia, som var så fattig at hun hadde havnet i livegenskap til sin kjøpmann. Hun ble en slave i forhold til sin innkjøper, fordi hun ikke kunne skaffe fem taka (1,40 kroner) til å kjøpe bambus for. Hun måtte låne av kjøpmannen og selge den ferdige stolen til ham. Han tok så høy rente at hun aldri kunne nedbetale gjelden. Det var Sufias fattigdom som sjokkerte professor Yunus så mye at han tenkte at han måtte finne en måte å hjelpe henne på.

Møtet med Sufia betød at professor Yunus lånte 42 kvinner til sammen 170 kroner, slik at de skulle komme seg ut av utlånernes klør, og de betalte ham tilbake alt i regelmessige avdrag. Det ga ham ideen til Grameen-banken, som betyr landsbybanken.

Den ble startet i 1983. Tradisjonelle bankfolk lo og hånet ham og hevdet at de fattige «ikke er til å stole på», de er «dovne», de har «ingen sikkerhet». Det som er riktig, er at de ikke har sikkerhet, og dette er den eneste banken som ikke forlanger kausjonist eller sikkerhet i eiendom. Til tross for uortodokse metoder vokser denne banken fra år til år, og stadig flere låner i den.

Bankens ansatte sitter ikke bak sine skrivebord og venter på kundene. De drar ut til landsbyene eller til slummen i byene og forklarer hvordan deres lån kan bedre situasjonen for fattige mennesker. De fleste som har fått lån, er kvinner. De ønsker å drive småvirksomhet, som ikke krever stor kapital. De dyrker jordstykker eller de lager varer som kan selges på markedene.

Låntakerne tar opp små lån og betaler tilbake en liten sum hver uke. Dermed får de økonomisk uavhengighet, samtidig som de har lånesituasjonen under kontroll. Å sette av en krone i uka til tilbakebetaling er noe de kan leve med.

Etter 15 års eksistens har Grameen-banken 1084 avdelinger, 12500 ansatte og 2,3 millioner låntakere i 37000 landsbyer. Av låntakerne er 94 prosent kvinner, og de har betalt tilbake 98 prosent av lånene. Det er mer enn noen tradisjonell bank kan skryte av, selv om den bare låner til «sikre» låntakerne, det vil si relativt rike mennesker, som skulle være i stand til å betale.

Muhammad Yunus har nå skrevet sin selvbiografi i samarbeid med journalisten Alan Jolis. Den kalles «Banker To The Poor» (Aurum Press, London 1998). Det er en av de mest fascinerende bøker om økonomi jeg har lest på lenge.

Professor Yunus ble lenge sjikanert av vanlige bankfolk, men etter hvert har kritikken dabbet av. De har feilbedømt de fattige låntakerne. Disse viser seg å være mer pålitelige enn rike spekulanter som ikke betaler tilbake sine lån, de er ærligere, og de er arbeidsomme bare de får en startkapital. Da kan de selv klare å bedre sin og familiens tilværelse.

Mange har kopiert Grameen-banken. Det er opprettet liknende minikredittordninger i flere land, til og med i Norge, hvor en gruppe kvinner fra Lofoten fikk små lån i midten av 1980-åra og klarte å opprette næringsvirksomhet på øyene, noe som reduserte fraflyttingen. Yunus besøkte Lofoten og framhever det som et godt eksempel på en vellykket kopiering av hans Grameen-bank.

I Bangladesh har Grameen-banken slåss mot fordommer fra ektefeller og prester, fra andre bankfolk og politikere.

Den største hindringen har vært ektemennene. Tradisjonelt er folket i Bangladesh muslimer, og kvinnene skal holde seg i bakgrunnen. De skal ikke ta opp lån, det er forbeholdt mannen. Først når bankfolkene har klart å overbevise et par kvinner i en landsby, tør andre gjøre som dem, og oppta små minilån.

En annen fordomsfull motstander har vært presteskapet. Mullahene har forsøkt å hindre kvinner i å ta opp lån og engasjere seg i forretningsvirksomhet. Noen har nektet å begrave dem som tar opp lån, andre sprer rykter om at kvinnene vil «bli kristne» eller at de vil bli bortført og bli «slaver i Midtøsten».

Professor Yunus har samlet noen av argumentene som prester har brukt for å hindre at kvinnene engasjerer seg i forretningsvirksomhet:

Banken er ledd i en internasjonal smuglerring, den vil stjele ditt hus og eiendom, den vil kidnappe kvinner som låner penger. Kvinnene vil forsvinne.

Grameen gjøre deg til en dårlig muslim, planen er å gjøre alle til kristne.

En kvinne, Mosammat Manikjan Bibi (35) fra Paipara, fortalte Yunus at pengeutlånerne og de rike menneskene i landsbyen hadde fortalt henne at hvis hun lånte fra Grameen-banken, ville hun bli en dårlig muslim. Banken ville kidnappe henne og senke henne i havet, og hun ville aldri komme tilbake.

Trass i alle trusler og rykter, har de gamle pengeutlånerne og det muslimske presteskapet ikke klart å stanse Grameen-banken. Den har i perioder vært motarbeidet av de politiske myndigheter, i andre perioder har den fått støtte fordi metodene har vist at den reduserer fattigdommen.

Grameen-banken har utvidet sin virksomhet. Den låner penger til husbygging, den har startet en privat helseforsikring. Premien er så lav at de fattige klarer å betale (21 kroner året for en familie). Banken har også startet en tekstilfabrikk, men hovedvirksomheten vil alltid være å gi smålån til de fattigste.

Professor Muhammad Yunus er optimist. Han tror fattigdommen vil bli avskaffet innen år 2050. Det vil skje ved at småbanker opprettes i alle land, og ved at billige datamaskiner gjør det mulig for de fattigste å kommunisere via Internett. Der kan de lære om forholdene i andre land, der kan de utveksle ideer og danne samarbeidsgrupper.

I det neste århundre vil fattigdommen bare være noe man ser i museer, takket være lett tilgang på minikreditt og lett tilgang på informasjon, hevder Yunus.

Det er vanskelig helt å tro på professor Yunus' optimisme. Så mange politikere og forretningsledere er interessert i å bevare ulikhetene i verden. Dermed bevares også fattigdommen. Det har hittil ført til en stadig større gruppe fattige, men det er ingen tvil om at professor Yunus' minikreditt-system kan hjelpe mange til å bedre sin levestandard. I tillegg må ulikhetene fjernes, og det skjer ikke ved å gi kapitalkreftene fritt spillerom. Vi vil trenge internasjonale reguleringer for å kontrollere kapitalflukten som spekulantene driver.

Professor Yunus har imidlertid vist hvordan det går an for de fattigste å bedre sine kår. De trenger bare et startgrunnlag, og det er minilånet.

Han mener statens rolle vil avta. Det blir ikke behov for store sosialbudsjetter og helsebudsjetter når alle kan opprette sine egne, rimelige helseforsikringer. «Det vil ikke lenger være behov for gratis sykehus eller gratis skoler. Den femtedelen av verdens befolkning som i dag lever i ytterste fattigdom, vil være inntektstakere og forbrukere,» skriver Yunus i boka.

Bangladesh-professoren har gjort en kjempeinnsats for å hjelpe de fattigste i sitt eget land, og hans idé om mini-kreditt har spredd seg. Det han har gjort, er så interessant at det burde bli kjent langt ut over de kretser som driver med utviklingsarbeid.

Mange kan lære av hans metoder. Han sender sine bankfunksjonærer ut på landsbygda eller inn i slummen, og lar dem møte kundene. Hver enkelt låntaker blir oppsøkt og oppmuntret. Hver enkelt blir fulgt nøye, og spesielle fonds er avsatt i tilfelle flom, sykloner eller andre naturskader gjør det umulig for dem å betale tilbake lånene i en periode. Mange bankdirektører burde lese denne boka. Professor Yunus viser hva virkelig kundeservice innebærer.