BALANSE: Balanse mellom krav og støtte er viktig for god faglig, personlig og sosial utvikling hos eleven. Tradisjonelt sett har leksene vært for lette for de flinkeste og for vanskelige for de svakeste, skriver innsenderen. Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix
BALANSE: Balanse mellom krav og støtte er viktig for god faglig, personlig og sosial utvikling hos eleven. Tradisjonelt sett har leksene vært for lette for de flinkeste og for vanskelige for de svakeste, skriver innsenderen. Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Leksefri skole

De fire vanligste misforståelsene om leksefrie skoler

En god og nyansert debatt, der en på saklig grunnlag forholder seg til problemstillinger og bekymringer, er viktig. Da er det viktig å være klar over disse fire klassiske misforståelsene om leksefrie skoler.

Meninger

Debatten om lekser har det siste året nådd nye høyder. Det er mye på grunn av Dora Thorhallsdottirs underskriftskampanje; Ja til leksefrie skoler som samlet 24.545 underskrifter.

En TV 2 undersøkelse viser at 11 prosent av skolene nå er leksefrie eller leksebevisste. 39 prosent vurderer nå å bli leksefrie og står midt i diskusjonene. For at de diskusjonene skal bli best mulig vil jeg på bakgrunn av min erfaring som lekseforsker og deltaker i debatten siden 2012 bidra med en opprydning rundt de fire vanligste misforståelsene om leksefriskoler.

Misforståelse nummer en er at leksefrie skoler har et forbud mot hjemmearbeid.

Et slikt forbud ville vært veldig upraktisk av mange forskjellige grunner. Leksefrie skoler har som regel litt arbeid hjemme en sjelden gang, når det er behov for det. Skoledagen legges i størst mulig grad opp til at det ikke skal være nødvendig for eleven å jobbe hjemme i tillegg. Noen skoler har innført ekstra tid, andre klarer det fint innen dagens rammer. Opplegget er fleksibelt og tilpasset, og respekterer lærerens metodefrihet.

Leksefrie skoler respekterer foreldres oppdragerfrihet på den måten at de står fritt selv til å pålegge sine barn skolearbeid hjemme. Elever står også fritt til å ta initiativ til å gjøre skolearbeid hjemme. Noe de ofte gjør på grunnlag av indre motivasjon.

Misforståelse nummer to er at leksefrie skoler gjør elevene late og bortskjemte, uten evne til utholdenhet og robusthet i møte med vanskelige oppgaver.

Det vises til en trend der det stilles mindre og mindre krav til barn. Leksefrie skoler oppfattes som enda en måte å skjerme elever mot motgang. Trond Giske uttalte f.eks. at leksefrie skoler er å gjøre ungene en bjørnetjeneste.

Virkeligheten er helt annerledes. Leksefrie skoler opprettholder både faglige, sosiale og personlige krav til barns utvikling, forskjellen er at de samtidig har mulighet til å gi elevene nødvendig støtte for å møte kravene. Når elevene arbeider individuelt på skolen, får læreren mulighet til å følge tett opp om kravene er godt nok tilpasset eleven og gi riktig støtte for at eleven skal oppleve mestring.

Balanse mellom krav og støtte er viktig for god faglig, personlig og sosial utvikling hos eleven. Tradisjonelt sett har leksene vært for lette for de flinkeste og for vanskelige for de svakeste. Læreren har hatt liten eller ingen oversikt over kvaliteten på det individuelle arbeidet. Om eleven får støtte eller ikke er avhengig av om de har mulighet til å få hjelp av familie, frivillige organisasjoner eller kommersielle aktører. Kvaliteten er variert.

Misforståelse nummer tre er at leksefrie skoler ikke lærer elevene gode arbeidsvaner. Med det menes at elevene må lære seg å jobbe alene og på eget initiativ.

Det er en oppfatning at leksefrie skoler ikke vektlegger repetisjon og mengdetrening. Denne misoppfatningen følges gjerne opp med eksempler fra idretten. «Hvis du skal bli god i en idrett, så må du trene.»

Leksefrie skoler avskriver ikke dette som viktig for elevenes læring, men tilrettelegger for at repetisjon og mengdetrening skal skje på skolen. I tillegg verdsetter leksefrie skoler elevens fritidsaktiviteter som gode arenaer for læring. Verdien av øvelse og utholdenhet får verdi for barnet på en annen måte, og har overføringsverdi til skolearbeid.

Misforståelse nummer fire er at leksefrie skoler ikke lar foreldre følge opp elevenes læring, og at de ikke er opptatt av å samarbeide med hjemmene.

Leksefrie skoler har funnet andre måter å informere og samarbeide med foreldre på. Foreldre kan fortsatt få informasjon om hva det jobbes med på skolen gjennom ukebrev. Noen bruker ulike former for logger som eleven har med hjem til foreldrene. Noen gir elevene enkeltlekser med oppgaver som læreren med sikkerhet vet at de klarer, slik at de får mulighet til å vise foreldrene hva de mestrer.

Foreldre kan også selv ta ulike initiativ for å følge med på barnets utvikling. Leksefrie skoler er gjerne ekstra bevisste på godt foreldresamarbeid og lar foreldre medvirke i forhold til hvordan det kan gjøres. Det å skifte til en leksefri skole skaper mye usikkerhet hos foreldre, så det kan være en av grunnene til at de jobber ekstra med å sikre foreldres tillit. Leksefrie skoler som ikke har tatt dette på alvor har raskt gått tilbake til tradisjonell praksis.

Sosial ulikhet reproduseres i utdanningssystemet vårt, blant annet gjennom den tradisjonelle leksepraksisen hvor dårlig tilpassede lekser blir gitt med utgangspunkt i at alle foreldre er, eller burde være, positive og ressurssterke. Overgangen til leksefrie skoler krever profesjonelle rektorer og lærere.

En god og nyansert debatt, der en på saklig grunnlag forholder seg til problemstillinger og bekymringer, er viktig. Da er det viktig å være klar over disse fire klassiske misforståelsene om leksefrie skoler.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.