De flerkulturelle mulighetene

I asylmottak rundt om i landet sitter nærmere 2000 mennesker med innvilget flyktningstatus, men uten noe sted å bo. De er fanget i et svarteperspill mellom stat og kommune.

DET ER LITT

mer enn ett år til stortingsvalget. De politiske sakene nærmer seg startblokkene. Faren er stor for at Norges kanskje viktigste utfordring - hvordan vi skal leve i et flerkulturelt samfunn - blir skjøvet ut over sidelinjen alt fra start.

For noen år siden var det mange politiske visjoner for det flerkulturelle Norge og det fargerike fellesskapet. I dag er de politiske partiene svært varsomme med å tale den flerkulturelle sak med et mulighetsperspektiv. Opinionsmålinger viser den økende utryggheten og skepsisen i befolkningen, og i den politiske debatten er det nedsidene ved det flerkulturelle som kommer i fokus: antall som får innvilget asyl eller opphold, tiltak for kontroll ved grensen og statistikk over kriminalitet begått av mennesker med innvandrerbakgrunn.

Likevel gløder debatten mellom kulturer i det flerkulturelle Norge. Dagbladets oppslag om «Oslo - en bedre by med innvandrerne» (24.6.) satte fokus på mulighetene og det positive mangfoldet i et flerkulturelt samfunn. Mange kloke politiske vedtak har bidratt til dette. Men det politiske ordskiftet er i langt sterkere grad fokusert på nedsiden framfor oppsiden. Det er alvorlig så lenge den politiske debatten er førende for viktige holdninger og medienes fokus.

NORGE ER EN ENHETSSTAT

som har lagt et godt historisk fundament for likhetstenkning. Denne tenkningen har i utgangspunktet lagt til rette for retorisk toleranse i møte med det flerkulturelle. Retorikken om at alle mennesker har lik verdi og de samme grunnleggende rettighetene står sterkt, og har kimen i seg til å avvise diskriminering.

Men likhetsretorikken har også paradokser. På den ene siden har det ligget en iboende fare for snillisme der man i likhetens navn unnlater å stille krav til utsatte grupper fordi det er synd på dem. På den andre siden har det i likhetstradisjonen ligget en innebygd reservasjon mot annerledeshet, noe blant annet samene har fått oppleve. Mange innvandrere har erfart at norsk åpenhet gjerne uttrykkes slik: Kom som du er, bli som oss!

Marianne Gullestad peker i Dagbladet (26.6) på en annen side av samme sak; at vår nasjonale merkevarebygging av Norge som fredsnasjon og humanitær stormakt står i veien for en selvrefleksjon omkring de mange undersøkelser som viser at diskriminering på grunn av hudfarge, etnisk tilhørighet og religion finner sted i fullt monn.

FØR ET VALG

vil den politiske debatten om saker med merkelappen innvandring lett preges av hvem som vil være tøffest mot det negative. Slik unnlater politikken å fokusere på hvordan vi faktisk vil leve i et samfunn som for lengst er blitt flerkulturelt. Det bor 350 000 mennesker med innvandrerbakgrunn i Norge, i Oslo har nesten fire av ti elever i grunnskolen foreldre med innvandrerbakgrunn. Vår nasjonale samtale må dreie seg om både mulighetene og forpliktelsene som følger av at vi er et flerkulturelt samfunn. Den må handle om den nødvendige balansen mellom rettigheter og krav til alle som bor her.

ETT AV OFRENE

i kjølvannet av global terror er dårligere kår for å bygge de trygge flerkulturelle arenaene. Siden 11. september 2001 har nordmenns holdninger til innvandrere blitt mer skeptisk langs nesten alle dimensjoner. Retorikken tuftet på «vi og de» griper om seg fra geopolitikk til lokalpolitikk og er et av globaliseringens mest skremmende uttrykk. I et samfunn som deles opp i vi og de blir det over tid stadig mindre plass til de. I en slik inndeling blir de gjerne omtalt som gruppe (innvandrere, asylsøkere, somaliere, enslige), i motsetning til vi som «bor her» og er tydelige enkeltmennesker med individuelle behov.

PÅ DENNE MÅTEN

mister vi av syne mangfoldet og variasjonen, men også de viktige likhetstrekkene mellom mennesker fra ulike kulturer. Norges Røde Kors er engasjert i dialog mellom minoritets- og majoritetsbefolkning i mange norske kommuner. En av våre viktigste oppgaver er å bryte ned gruppebetegnelsene og løfte fram enkeltindivider og livshistorier. Fra å ha stirret blindt på forskjellene, kommer fellestrekkene mellom mennesker gradvis til syne. Da kan vi forholde oss bedre til frykt og usikkerhet og flytte fokus over på mulighetene og felles ansvar.

Norges Røde Kors har som mandat å avdekke, hindre og lindre nød og sårbarhet. I mange norske lokalsamfunn ser vi at det er knyttet både nød og sårbarhet til mennesker som opplever trykk, kulde og spenning fra klemmen mellom to kulturer. Situasjonen blir enda mer urovekkende om vi ser 5-10 år fram i tiden. Trendene vi leser av statistikken for ensomhet, rus, vold og eksklusjon tyder på at mennesker med innvandrerbakgrunn kommer høyt inn på listene for mange av de mest sårbare gruppene.

GOD INTEGRASJON

er altså forebygging. Og da ligger ett område i dagen og venter på politisk handling: I asylmottak rundt om i landet sitter nærmere 2000 mennesker med innvilget flyktningstatus, men uten noe sted å bo. De er fanget i et svarteperspill mellom stat og kommune. Som kanskje det eneste landet i Europa gjelder prinsippet om kommunal frivillighet når det gjelder bosetting. Mennesker som har vært forfulgt i årevis og som har ventet i asylmottak i måneder og år må vente nye måneder og år i samme mottak før de får bosette seg. Det er en dårlig start på integrasjonen og en grell kime til store sosiale problemer og økt sårbarhet den dagen de omsider skal finne seg til rette i et lokalsamfunn.

DEN KOMMUNALE

frivilligheten skaper et kunstig skille mellom stat og kommune. Når Norge har gitt et lite mindretall av flyktninger og asylsøkere beskyttelse og opphold, har staten påtatt seg et ansvar. Men skal man bo her i landet må man faktisk bo i en kommune, og da er det uholdbart at kommunal frivillighet kan utsette et vedtak fattet av staten Norge.

Frivilligheten reiser også et annet alvorlig spørsmål. De som har fått innvilget rett til å bli i Norge må fra et prinsipielt standpunkt oppfattes som likeverdige mennesker med samme rettigheter. I stedet får kommunene velge hvem de vil ha bosatt. Dette grenser til seleksjon etter tvilsomme kriterier som Norges Røde Kors på humanitært grunnlag stiller seg meget spørrende til. Det burde være en automatikk at de rundt 4000 som hvert år får opphold, blir fordelt etter en avtalt, men obligatorisk og ikke-diskriminerende fordelingsnøkkel.

VELLYKKET BOSETTING

krever at hele samfunnet stiller opp. Norges Røde Kors har definert integrasjon og inkludering som et av sine viktigste satsingsområder. Vi ser med forventning fram til resultatene når den nye Introduksjonsloven trer i kraft i kommunene fra september i år. Den vil gi muligheter og krav tilpasset hver enkelt nyankommet flyktning. Vi er kommet et langt stykke med flyktningeguiden, der en frivillig som kjenner lokalsamfunnet fungerer som guide for den nyankomne et par timer i uka gjennom et år. Mange andre aktiviteter er i gang og under utvikling, i samarbeid med offentlige myndigheter og andre frivillige organisasjoner.

Men skal vi lykkes, må det politiske fokus ha et bredere perspektiv. Politikerne må se og snakke om så vel oppsider og muligheter som nedsider og problemer.

Også ett år før et valg.