Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Fremskrittspartiet og litteraturstudenter:

De fleste humanister får relevant jobb, og mange er gründere. Frp ser bort fra begge deler

Det er mange som har en annen arbeidsdag enn hva de så for seg da de var nitten.

Kommentar

Det kan være mange grunner til å ha hodepine på samfunnets vegne. For Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Roy Steffensen er en av dem at unge nordmenn velger feil utdanning, nærmere bestemt humanistisk utdanning. Han tror ikke arbeidslivet har behov for «hundrevis av nye litteraturvitere i året». Fremskrittspartiet har signalisert at de vil ta opp finansieringssystemet for høyere utdanning i regjeringsforhandlingene, for å dreie studentspirene i retning av noe mer matnyttig, som sykepleie.

Det er fristende å klage høylydt når man synes noe gjør vondt. Men i dette tilfellet kunne hodepinen vært dempet en god del ved hjelp av en enkelt paracet, nærmere bestemt NIFUs spesialkandidatundersøkelse fra i fjor, som undersøker hvordan det egentlig går med masterstudentene i forskjellige fag når de har forsøkt seg i arbeidslivet i noen år.

Den viste blant annet at 2-3 år etter fullført mastergrad var 83,9 prosent av humanistene i det de beskrev som relevant arbeid. Dette er lavere enn de andre gruppene, men fremdeles høyt. I perioden NIFU har undersøkt, har det vært vanskeligere for realister enn humanister å finne en jobb de vil ha. For humanistisk utdannede tar det lenger tid å få seg jobb enn andre, men når de først har funnet den, går det ganske så bra - arbeidsledigheten er lav blant eldre aldersgrupper. Kunnskaper om for eksempel språk kan ha en relevans som varer når kunnskaper om bestemte typer teknologi er utdatert.

Det er en liten ironi i at en god del humanister, som Fremskrittspartiet vil ha færre av, også hører hjemme i en gruppe de tradisjonelt sier at de støtter, nemlig gründere. Omtrent hver tyvende humanist med mastergrad er selvstendig næringsdrivende. Jeg har vært en slik selv.

Jeg husker årene som frilansjournalist, før og etter jeg leverte inn masteroppgaven min i litteraturvitenskap, som inspirerende og utmattende og intenst morsomme. De tok mye energi og ga mye energi, ikke ulikt slik det er for den som starter en restaurant eller en butikk. På samme måte som dem måtte jeg se etter muligheter, tilpasse meg etter etterspørselen som eksisterte og samtidig prøve å skape en ny. Det kostet, helt klart: I en periode på seks år hadde jeg aldri så mye som en ukes sammenhengende ferie, noe som førte til at jeg traff lettveggen med et smell en gang for fire år siden. Men det var spennende og skjerpende, og det var herlig å oppleve at etterspørselen, oppdragene, faktisk var der.

Den erfaringen er det mange som har hatt. Ofte når jeg for eksempel skal intervjue en forfatter på scenen, eller sitte i salen når en annen humanist skal holde foredrag, blir jeg gledelig overrasket over hvor mange som har møtt opp. Humanister får stadig høre at det ikke trengs så mange av dem, men publikummet som ønsker å ta til seg humanistisk kunnskap, er i alle fall betydelig.

Og dette er en fare ved å tenke som Steffensen gjør. Det er som om han ser bort fra at det er mange som skaper seg arbeidsplassen sin gjennom observasjon og erfaring, ved å padle seg sin egen vei gjennom utdanning og arbeidsliv, justere kursen underveis, og kaste seg over mulighetene når de oppstår. Det er mange som har en arbeidsdag de ikke kunne se for seg da de var atten og gjorde sitt første utdanningsvalg, fordi de på det tidspunktet ikke hadde nok kunnskap om feltet de ender opp med å jobbe med. Dette er et løp som bør være tilgjengelig for norske studenter, og det er betenkelig at Fremskrittspartiet vil begrense valgmulighetene deres.

Så er det heller ingen grunn til å sminke situasjonen. Når 16-17 prosent melder at de i liten grad får utnyttet evnene sine i jobben sin, er det grunn til å se på hvordan kommunikasjonen mellom utdanningssted og arbeidsliv kunne vært bedre. Humanister har høyere risiko enn andre for å være undersysselsatt, og får mindre økonomisk avkastning av å ta lang utdannelse.

Riktignok er det betydelige forskjeller innenfor humaniora: Mens de som har studert nordisk og språkfag lett finner seg noe å gjøre, er tilværelsen langt vanskeligere for de som har fordypet seg i billedkunst og kunsthåndverk, eller musikk, dans og drama. Innenfor andre historisk-filosofiske fag er det mange som strever med å komme raskt i jobb, men deres situasjon er betraktelig bedre noen år etter siste eksamen.

Men studenter og undervisere må passe på at studiet ikke blir en boble, og at de som går der, tidlig tenker over hva de skal gjøre etterpå, og om de tror de vil kunne leve noe mer uforutsigbart enn medstudenter på mer yrkesrettede studieløp. Og, ikke minst: Dersom dette gjør dem litt skjelvne, må det være muligheter til å skifte studium. Dette har dessverre regjeringen Solberg gjort vanskeligere, ved i større grad å premiere utdanningsstedene for ferdige kandidater og ikke produserte studiepoeng.

I større grad enn andre må humanister skape seg selv. Det bør de ha mulighet til å velge, og til å velge vekk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.