De forførte

Skuespiller Alec Baldwin (55) og regissør James Toback (68) har lagd dokumentaren «Seduced and Abandoned», der de tar for seg alt som er galt med filmbransjen de en gang forelsket seg i.

LANGER UT: Skuespiller Alec Baldwin og regissør James Toback begråter tilstanden i Hollywood i dag og hvor vanskelig det er å få finansiert en film i sin nye dokumentar. I mai presenterte de filmen i Cannes. Baldwin hadde med seg sin gravide kone Hilaria. Foto: Fameflynet.
LANGER UT: Skuespiller Alec Baldwin og regissør James Toback begråter tilstanden i Hollywood i dag og hvor vanskelig det er å få finansiert en film i sin nye dokumentar. I mai presenterte de filmen i Cannes. Baldwin hadde med seg sin gravide kone Hilaria. Foto: Fameflynet.Vis mer

CANNES (Dagbladet): Utsikten fra vinduene på Hotel Carlton på Croisetten er av blanke palmetrær og tungt regn. Omtrent slik er det å være i filmbransjen også, skal en tro skuespiller Alec Baldwin og regissør James Toback. Glamorøst, men nedslående.

Duoen har nå laget dokumentaren «Seduced and Abandoned», som dels er et portrett av Filmfestivalen i Cannes sett fra deltakernes side, dels en historie om hvor frustrerende det er å skrape sammen penger for å lage film i dagens overskyede klima.

I filmen anslår Toback, som blant annet regisserte åttitallsromansen «The Pick-Up Artist» (1987), at han har brukt fem prosent av karrieren sin på faktisk å lage film og 95 prosent på å tigge om penger. Og nå er det verre enn noen gang, ifølge herrene. I filmen reiser de rundt med et tenkt filmprosjekt og møter finansfolk og produsenter som har tusen innvendinger. Neve Campbell i den kvinnelige hovedrollen? Uaktuelt, hun er utdatert. Vakre, franske Bérénice Bejo? For ukjent. Umulig å selge til publikum.

— Ingenting av det sjokkerte meg, sier Baldwin.
— De folka er som de er og vet hva de driver med. Det er ingen vits i å dømme dem. Det er som å gå til en bilselger.

Liksomfilmen han og Toback prøver å pitsje presenterer de under arbeidstittelen «Siste tango i Tikrit»; som en oppdatert, politisk bevisst versjon av den erotiske Marlon Brando-klassikeren «Siste tango i Paris».

— Å skildre et intimt, seksuelt forhold på film, som i «Siste tango i Paris» eller «Brokeback Mountain», er en av de mest effektive måtene å avsløre personlighet på, sier Baldwin.

— Men «Siste tango i Tikrit» er egentlig en tulletittel vi bruker for å illustrere det bisarre i denne prosessen, at pitsjen din til disse pengefolka må kunne passe inn på et tyggegummipapir, og om kortversjonen tar mer enn 45 sekunder, har du mistet dem.

— Hvorfor må dere selge en historie som en versjon av en allerede fortalt historie?

Toback tar ordet.

— Det som skjer, er at historie og karakter dør en sakte død bortsett fra som imitasjon og gjentakelse. Det gjelder særlig historiefortelling basert på observerbar virkelighet, i motsetning til science fiction og filmer basert på effekter og gimmicker. Det lages stadig mindre seriøs dramatikk og det blir stadig færre penger bak det. De som vil lage den slags, må gå kjøkkenveien.

Et ekko av Tobacks tanker fantes i New Yorker-profilen av Ben Stiller for et år siden, der en anonym Hollywood-produsent klaget over at alle var så opptatt av å lage «Avatar» 2 og 3 at ingen var opptatt av å lage den nye «Avatar 1».

For en måned siden kom den meritterte regissøren Steven Soderbergh med en salve mot Hollywood-studioene under San Fransisco Filmfestival, og anklaget dem for ikke å bruke de betydelige midlene sine på å lage noe ambisiøst og godt. Flere og flere av beslutningstakerne liker ikke film og kan ikke noe om film, tordnet Soderbergh.

— Det handler om penger, sier Toback.

— Om du kan tjene mest penger på å fortelle en tåpelig historie, er det det du gjør. Det er 15 år siden sjefen for Warner Bros. sa at studioet ikke lenger var interessert i å lage drama. Som om det var et nisjefenomen.

Baldwin skyter inn:

— Det var som om han sa: Vi er ikke lenger interessert i å lage stumfilmer.

— Nå har du vært med på å lage en film som er sterkt kritisk til Hollywood-systemet. Kommer det til å påvirke karrieren din?

Baldwin snøfter.

— Det kommer ikke til å ha noe å si.

Han trekker pusten og greier ut.

— Når noen nyter suksess i filmbransjen, har det å gjøre med en kombinasjon av talent og flaks. Noen blir en merkevare. Navnet deres er som en logo, som Coca-Cola. Boksen har Coca-Cola-logoen, du åpner og du vet hva det kommer til å smake, og det er dét du vil ha. Slik er det også med filmstjerner. Det er et navn som garanterer publikum en viss type kinoopplevelse. Men opplevelsen er mer knyttet til hva regissøren og teknikerne gjør, enn innsatsen til skuespilleren. Skuespilleren er stjerna som forteller deg at det er en Mercedes, men motoren lages av ikke av ham. Og så har du de andre.

Baldwin nevner Colin Firth som eksempel.

— Da er det skuespilleren det handler om. Firths trening, metode, sjel, betyr alt i filmene han spiller i. Leonardo DiCaprio, Christoph Waltz og Javier Bardem er også slike skuespillere. Daniel Day-Lewis er toppen av kransekaka, han kan dukke opp hvert tredje år og gjøre noe fantastisk finmeislet og så bare forsvinne igjen. Og alle toppfolka vil jobbe med ham. Men det er et sjeldent sted å være. Det finnes noe du kan gjøre for å få karrieren din til å leve lenger, men vil du gjøre det?

Baldwin trekker fram Robert Downey Jr.

— Her har du en mann som gjorde vidunderlige, unike roller. Og så kom et punkt da han bestemte seg for å tjene penger. Og jeg klandrer ham ikke for dét. Men jeg skal love deg at akkurat nå står Robert Downey Jr. i et rom og tar på seg «Iron Man»-drakta og sukker tungt.

— Men selv fortsetter du å være skuespiller? Er det en besettelse?

På ingen måte, ifølge Baldwin.

— Jeg kunne sluttet i morgen. Jeg har giftet meg på nytt, og kona mi er gravid. Om jeg måtte bli eiendomsmekler i morgen for å forsørge familien min, ville jeg gladelig gjort det. Jeg ville solgt leiligheter for denne kvinnen!

Han retter en brå pekefinger mot Hilaria Baldwin, som sitter struttende og smilende bakerst i rommet.

— Tiden da du kunne være James Stewart eller Henry Fonda eller William Holden er over. Å ha slike karrierer er vanskelig. Det eneste jeg kunne tenke meg er å gjøre er det Tom Hanks gjør. Han spiller teater på Broadway nå, og han har et så kjærlighetsfylt forhold til publikum at han kan være filmskuespiller i 50 år. Men det er det ikke mange som kan. Å være filmstjerne er ikke for alle, og de fleste av oss har en utløpsdato.

Ambisjonsnivået endret seg for Baldwin da han fylte 50.

— Jeg begynte å spille i «30 Rock» (komiserie skapt av Tina Fey, journ.anm.), og var nervøs og i tvil om det var dét jeg burde gjøre. Men på tredje og fjerde året vant vi alt som var av priser. Og så skjedde det noe, jeg møtte min kone og forelsket meg. Og når du har et lykkelig privatliv ...Jeg vil ikke si at det sløver kreativiteten din, men det stabiliserer den. Jeg vet om skuespillere som er mest opptatt av å presentere en nyansert psykologisk framstilling av seg selv på lerretet. De vil heller spille livet enn å leve det. Jeg er ikke slik. Jeg vier så-og-så mye energi til jobben, men mer er det ikke verd.

—Hvilke råd kan dere gi til de som vil inn i bransjen i dag?

Toback tar ordet igjen:

— Selv var jeg en ustyrlig megaloman da jeg begynte i filmbransjen. Egentlig er det et mirakel at jeg ikke endte opp død eller i fengsel. Det går ikke i dag. Du må tilpasse deg, for du blir skjøvet og dyttet på hele tiden. Og det er ikke mulig å kjempe noe gjennom.

I filmen intervjuer Toback og Baldwin Ron Meyer, sjefen for det mektige filmstudioet Universal.

— Han forklarer at det er umulig å forholde seg til én person. Da han var agent, kunne han snakke med studiosjefen om et prosjekt han hadde tro på, og filmen ville bli laget. Ingen kan gjøre det nå, noe sted. Meyer sier at selv om han elsker et prosjekt, kan det hende de som jobber for ham ikke gjør det, og da blir ikke filmen laget. Det spiller ingen rolle hvem du er.