Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Mobbing:

De forteller ikke at de blir mobbet

De voksne som skal få slutt på mobbing trenger hjelp, ikke mer meldeplikt.

Foto: Scanpix / Shutterstock
Foto: Scanpix / Shutterstock Vis mer
Kommentar

Kampen mot mobbing er en av de lange, seige slagene som er vanskelige å vinne. En av grunnene til at lærere og skoleledelse ikke får ordnet opp, er at de som blir mobbet, holder det for seg selv.

På en konferanse om fravær i skolen nylig kunne førsteamanuensis Trude Havik fortelle at så mange som halvparten av elevene som blir mobbet ikke sier det til en lærer. Hennes egen forskning tyder på at så mange som en av tre elever som er mye borte fra skolen, holder seg unna fordi de blir mobbet.

Tidligere forskning tyder også på at hemmeligholdet er en utfordring: I 2017 viste en undersøkelse fra Uni Research at så mye som 70 prosent av gutter som blir mobbet, ikke sier det til noen. Det kan være flere årsaker til at barn ikke forteller om mobbing, og ingen av dem er vanskelige å forstå.

For det første kan det være lett for den som er blitt mobbet over tid å tro på at mobberne har rett, at det er dem selv det er noe i veien med og at det er de som må forandre seg, ikke de andre. Mobbing over tid kan dessuten virke døvende, det blir hverdag, i den grad at man nesten glemmer at livet kan være annerledes.

For det andre har mobberne ofte høyere status og større makt enn de som blir mobbet. Å melde fra til voksne vil innebære å legge seg ut med en medelev som kanskje har høyere sosial stjerne og som kan kommandere omgivelsene i større grad. Kanskje er de som blir mobbet redd for represaliene. Kanskje har de et ønske om å bli inkludert av sine egne plageånder. I så fall er det lett å forstå at de vegrer seg for å gå inn i en åpen konfrontasjon og involvere de voksne.

For det tredje er det ikke sikkert at de som blir mobber tror at lærerne vil være i stand til å hjelpe dem. Dessverre finnes det mange historier om saker som blir klamme kasteballer i systemet, der forskjellige instanser ikke vet hva de skal gjøre og dermed sender saken videre, mens barna ikke får det noe bedre.

Saken om tretten år gamle Odin Andersgård Olsen, som tok sitt eget liv i 2014 etter at en rekke varslinger om hvor vanskelig han hadde det, ikke ble fulgt opp. Dersom elevene enser at lærernes inngripen er overfladisk eller uforstående, kan de føle at det ikke vil være verd å melde fra.

Disse konsistente funnene er uansett en påminnelse om at den som har som oppgave å rydde opp i mobbesakene i stor grad må være en fortolker. Lærere må være årvåkne og aktive, og fange opp undertekstene i samspillet mellom elevene. Dette er naturligvis en krevende oppgave, som de bør få hjelp til.

I 2017 ble den såkalte «mobbeloven» innført, den som påla skolene en aktivitetsplikt i mobbesaker. I sommer konkluderte en evalueringsrapport med at skolene tok raskere og mer systematisk tak i mobbesaker etter at loven ble innført. Utdanningsminister Jan Tore Sanner kalte det et godt steg i riktig retning.

Samtidig har flere pekt på svakheter ved den nye ordningen. Lovverket tolkes og implementeres forskjellig ved forskjellige skoler. Fylkesmennene, som er klageinstansene for elever og foreldre, får omtrent ti ganger så mange flere mobbesaker på pulten som før. Når alle disse sakene skal behandles kan det trekke ut i tid, og systemet kan bli enda tregere når regionreformen for alvor synker ned i jordsmonnet.

En intensjon bak loven var at det skulle være lav terskel for å melde fra om mobbing, og det er elevens subjektive oppfatning av å bli krenket som skal ligge til grunn når det opprettes en sak. Men Utdanningsforbundet har fått henvendelser fra en rekke lærere som frykter for sin egen rettssikkerhet, og synes Fylkesmannen først og fremst baserer seg på foreldrenes opplevelse av situasjonen.

Det er positivt at flere saker blir tatt tak i. Samtidig er det stor forskjell på å dokumentere tiltak og på å sette inn tiltak som er kloke og som fungerer. Skolene selv har sagt fra om at den omfattende dokumentasjonsplikten kan gjøre arbeidet vanskeligere. For å kunne håndtere de komplekse sakene de står overfor trenger de nok ikke flere pålegg om å beskrive akkurat hva de gjør til en ekstern overordnet, men heller flere ressurser og mer tilgjengelig kompetanse til å løse opp i floker som ikke kan vente.

I sommer skrev lærer og trebarnsfar Kjartan Espeland et innlegg på Utdanningsnytt der han etterlyste flere voksne med spesialkompetanse på skolemiljø som kunne bistå skolene, raskt og smidig. Det høres ut som en god idé, for en skolegård er et sammenfiltret og særpreget sted.

Arbeidet mot mobbing handler om å hjelpe de som har en vond hverdag, mange av dem så vond at de skyr skolen - men det handler også om å gjøre det på en måte som gjør at de små bevarer ansikt, og at det ikke blir en tilleggsbelastning bare i å være den som sa fra, den som søkte hjelp og dermed også åpent aksepterte den belastningen det er å være mobbeoffer.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media