TILLIT: - Skal vi lykkes med å få en bedre skole må Utdanningsdirektoratet kutte ned på antall mål i læreplanene og politikerne må gi lærerne tillit til at de kan gjøre jobben, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock
TILLIT: - Skal vi lykkes med å få en bedre skole må Utdanningsdirektoratet kutte ned på antall mål i læreplanene og politikerne må gi lærerne tillit til at de kan gjøre jobben, skriver kronikkforfatteren. Foto: ShutterstockVis mer

Utdanning:

De gangene jeg lyktes best som lærer var ofte på tross av målstyring og endeløse møter om skoleutvikling

Oftere og oftere har tankene mine vandret tilbake til grunnskolen og lærerne mine der.

Kommentar

Det er ikke lett å beskrive hva som er god skolepolitikk, god undervisning eller hva som er en god lærer.

Men det siste traff jeg her om dagen. To på en gang, faktisk. På vei hjem fra Arendalsuka kjørte jeg innom stedet jeg vokste opp. Der ringte jeg på døra hos lærerne jeg hadde som klasseforstandere fra 1. klasse til 6. klasse. Det ble et lærerikt og engasjerende møte.

Thom Jambak, Utdanningsforbundet.
Thom Jambak, Utdanningsforbundet. Vis mer

Jo mer jeg har jobbet med skolepolitikk, jo mer har tankene gått tilbake til hva som formet meg selv som elev og menneske.

Det er ganske åpenbart at foreldre har mye å si. Men oftere og oftere har tankene vandret tilbake til grunnskolen og lærerne mine der. Det er ingen tvil hos meg at lærerne der har hatt mye å si.

Det var nok også derfor jeg hadde behov for å oppsøke mine gamle lærere. Jeg ville fortelle dem hvor mye deres undervisning har påvirket meg og mitt liv. I min egen jobb som lærer har det de to står for som lærere vært en grunntone som har ligget der hele tiden, men som jeg ikke har vært helt klar over før i det siste.

Jeg spurte de, litt overraskede, men umiddelbart gjestfrie, tidligere lærerne mine om hva de selv trodde gjorde dem til det jeg oppfattet som gode lærere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det de snakket mest om var tillit. De fortalte at de fikk full tillit fra rektoren på Årø skole og at de holdt fast i det grunnleggende de hadde lært om pedagogikk. Ordet «skoleutvikling» var ikke funnet opp. De la opp undervisningen slik de mente den passet til akkurat den klassen de hadde til enhver tid. De opplevde i stor grad at de var autonome som profesjonelle lærere.

Som elev husker jeg at vi hadde tid til å arbeide lenge med emner, vi hadde naturdager, idrettsdager, markedsdager og mange andre dager der det ikke var ett fag som sto i sentrum, men alle. Jeg kan ikke kalle det annet enn dybdelæring det mine lærere holdt på med. Derfor er det positivt at dybdelæring er et sentralt begrep når læreplanene skal reformeres i disse dager.

Etter det hyggelige besøket tenkte jeg mer på dybdelæring, og på det andre begrepet som går igjen i dagens skoledebatt; nemlig målstyring.

Oksymoron heter det når to motstående ideer settes sammen og blir nærmest paradoksalt og selvmotsigende. Slik er det med begrepene dybdelæring og målstyring. Hvis lærere og elever har mange mål å nå i løpet av en time, eller et skoleår, blir det ofte en avkrysning av gjennomgåtte mål uten at det nødvendigvis må ha skjedd læring.

Mange husker sikkert Sandefjordsaken der to modige lærere snakket kommunens skjemavelde midt imot, eller Osloskolens detaljstyring med flere hundre mål.

Dybdelæring krever at man arbeider lenge med et emne og at utkommet av arbeidet ikke nødvendigvis er fastsatt på forhånd. Dette krever tid, selvstendighet, kunnskap og kreativitet hos lærere og elever. Dybdelæring er en læreprosess som beveger seg fram og tilbake fra gammel kunnskap til ny kunnskap og tilbake til gammel kunnskap. Begrepsforståelse, refleksjon og sammenheng er det sentrale. Derfor er det uforenlig med å jobbe etter mange fastsatte mål.

Etter at Ludvigsen-utvalget hadde lagt fram sin rapport om framtidas skole i 2015, så politikerne på Stortinget at noe måtte gjøres med den måten skolen blir styrt på og på hva og hvordan elevene lærer i skolen. Læreplanreformen Kunnskapsløftet fra 2006 har skapt en skole som i for stor grad er målstyrt. Planen legger for stor vekt på måling av kunnskap, derfor har det blitt satt i gang en læreplanfornying.

Høyre skapte Kunnskapsløftet på bakgrunn av det såkalte pisasjokket på begynnelsen av 2000-tallet, men reformen hadde bred støtte i Stortinget. Det var SVs kunnskapsminister Øystein Djupedal som gjennomførte innføringen av reformen.

Politikerne bør engasjere seg i arbeidet med de nye planene. En fornying av kunnskapsløftet vil nemlig føre til at vi viderefører det styringssystemet som har ført til at det ikke er rom for dybdelæring i skolen.

Gode intensjoner ender opp i rigide systemer der styringssignaler oppover blir viktigere enn det som skjer i klasserommet. Troen på at alt blir bedre om det er dokumentert, er utbredt. I dag betyr det mer hva som kommer fram på spørreundersøkelser fra eksterne firmaer eller i standardiserte tester som nasjonale prøver, enn det som legges fram som løsninger i lærerkollegiet.

De gangene jeg lyktes best som lærer var ofte på tross av, ikke på grunn av, målstyring og endeløse møter om skoleutvikling. Denne måten å styre skolen på kan være ødeleggende for lærerens profesjonalitet og kreativitet og for elevenes mulighet til å få tilpasset opplæring.

Jeg forstår at standardiserte løsninger i pedagogikk og undervisning gjør det lettere for dem som ønsker kontroll og oversikt over hva som skjer og over resultatene.

Men det er ikke alt som kan måles. Tendensen til å legge vekt på det målbare gjør at skolen framstår som god selv om den ikke nødvendigvis er det. Et eksempel er seksårsreformen. Ungene blir bedre lesere tidlig, men får de et bedre liv når det blir mindre lek og mer stillesitting?

Vi som gikk på min barneskole ble gode i det som nå kalles grunnleggende ferdigheter og som i dag blir grundig målt og testet hos elevene. I tillegg til det hadde mine gamle lærere tiden og muligheten til å undervise i mer enn målbare ferdigheter.

Skolen er ikke først og fremst til for at individet skal «bli den beste utgaven av seg selv» men fordi samfunnet trenger individer med verdier, kunnskaper, ferdigheter og holdninger som gjør at vi kan videreføre det gode samfunnet vi har. Kort sagt dannelse.

Det er ikke stofftrengsel i norsk skole, det er måltrengsel. Skal vi lykkes med å få en bedre skole må Utdanningsdirektoratet kutte ned på antall mål i læreplanene og politikerne må gi lærerne tillit til at de kan gjøre jobben. Elever må gis tid til å oppleve litteratur, idrett og kultur uten at det skal være et konkret mål de skal nå hver eneste gang. Dannelse tar nemlig tid, og det er svært vanskelig å måle.