De garvede og hudløse herrer

Tre tobeinte kjøtere og et snes firbeinte er med i denne visuelt storslagne og frostbitte beretningen fra en av verdens utkanter.

Som blott og bar film er «Kjærlighetens kjøtere» imponerende gjennomført. Dermed kan vi melde om enda en gledelig norsk kinopremiere dennne høsten. Det blir dramatisk og høyspent, av og til melodramatisk så det forslår, men det er liksom «lettere» å godta i disse ekstreme omgivelser, i polarnattens ødslige velde, enn i en sentralfyrt sveitservilla.

Medspiller

Regissøren Hans Petter Moland og manusforfatteren Lars Bill Lundholm bygger på en bok en bok av Peter Tutein - dansk eventyrer og skribent med Grønland som del av sitt prosjekt. I filmen gjør Svalbard tjenesten, men det er ikke «Orions belte II» vi får. Det voldsomme landskapet blir en medspiller, en del av tre menneskers undergang.

Den største utfordringen ved dette prosjektet har rimeligvis vært å få det gruoppvekkende som skjer med menneskene til å vokse utover seg selv - til å bli noe mer enn en historie om tre pelsjegere i en fangsthytte som går hverandre på nervene.

Det synes jeg faktisk Hans Petter Moland og staben makter: Både å fortelle en historie med sus og spenning og iallfall langt på vei forløste et skjebnedrama i stoffet.

De tre overvintrerne, som skal fange polarrev for et pelsfirma, har bragt med seg hver sin usynlige bør av svik, skyld og nederlag. Den vi får vite minst om er den fåmælte forskeren Holm, som Bjørn Sundquist tilfører en mystisk tyngde. «Fortelleren», Larsen, bryter opp fra et kjærlighetsforhold i 1920-tallets Oslo(Camilla Martens spiller hans kjæreste), ikke bare fordi han er lutfattig forfatter. På Grønland kommer han i et slags lærligeforhold overfor de to andre litt eldre mennene, men det endrer seg under marsjen.

Gard B. Eidsvold i Larsen-rollen har sin mest sammensatte oppgave hittil og bekrefter at han er et av de mest spennende talentene på skuelpillersiden i norsk film nå.

Den formidable Stellan Skarsgård framstiller sjefen for fangststasjonen, Randbeck, et rått tilhogd, «primitivt» mannfolk. Denne tilsynelatende garvede herre viser seg å være den mest hudløse av trioen etter hvert som spenningene bygger seg opp og får utløsning i destruktive handlinger.

«Kjærlighetens kjøtere» er et sjeldent fint gjennomført prosjekt i hjemlig film. Den fungerer tilfredsstillende, slik jeg opplever den, både som allegori og action, en spennende fortalt historie fra geografiske og mentale randsoner.

Viser klasse

Philip Øgaard bak kamera tar vel vare på den «skulpturelle» arktiske naturen og tidens særegne lys, men også i interiørene, tett på aktørene, viser han sin klasse. Terje Rypdals musikk bidrar sitt til å gjøre «Kjærlighetens kjøtere» til et særpreget og interessant arbeid.

Etter bare to spillefilmer, «Secondløitnanten» fra 1993 og denne, plasserer Hans Petter Moland seg blant de fremste og sikreste av våre regissører, en av dem vi har lov å være spente på.