Fredriksen-søstrene og Nasjonalmuseet:

De gjør det rike mennesker bør gjøre, men det må settes grenser likevel

Nasjonalmuseet må ikke selge seg for billig, eller skape en presedens der tunge museer kan la seg bruke til å gjøre formuer fetere.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer
Kommentar

Så, hva skjer egentlig når en børs og en katedral ramler inn i hverandre? Det blir i alle fall et steinras av en debatt. I juni ble kjent at Nasjonalmuseet har inngått en avtale med Cecilie og Kathrine Fredriksen, døtrene til den heller bleke kyprioten John Fredriksen, om å låne og stille ut familiens kunstsamling. Avtalen gjelder for en tiårsperiode, og vil innebære flere forskningsprogram og større utstillinger, samt at Nasjonalmuseet skal bidra til å bygge ut samlingen med utgangspunkt i det de selv mangler – selv om Fredriksen-familien vil ha siste ord i kjøpsbeslutningene. Ytterpunktene i debatten har vært forutsigbart oppskrudde. På den ene siden står de som mener at Nasjonalmuseet har latt seg blende av Fredriksen-millionene, solgt integriteten sin, og gjort seg selv til fødselshjelper og gratis konsulentselskap for en kunstsamling som vil bli lagt mer verdt gjennom samarbeidet med Norges viktigste kunstmuseum. På den andre siden står de som mener at rikfolk ikke kan gjøre noen ting i dette nisseluelandet uten at de henges ut og mistenkeliggjøres av snobbete bedrevitere. Kulturminister Trine Skei Grande er blant dem som har vært bekymret for at private samlere og sponsorer skal holde seg unna hvis de ikke møtes med større velvilje. De beste perspektivene og løsningene er som vanlig å finne i den litt kjedelige, snusfornuftige sonen i midten.

Skal en tro de strengeste kritikerne til Nasjonalmuseet, er Fredriksen-søstrene folk som har én egenskap – de er rike – og én interesse – å bli enda rikere. Iblant dupper diskusjonen ned på et slikt nivå, og det er uheldig. Grunnleggende sett gjør Fredriksen-familien nettopp det man vil at de pengesterke blant oss skal gjøre: De investerer i noe mange vil ha glede av, og bidrar til at det blir tilgjengelig. Kunsten sånne som dem kan kjøpe, ligger utenfor den økonomiske rekkevidden til et museum med et presset, offentlig budsjett. Det er i alles interesse at det legges til rette for at slike samarbeid skal kunne skje. Det er også verd å ha i mente at det er nok av pengesterke samlere som prioriterer helt annerledes. Kunst er attraktive investeringsobjekter for de som har store penger å plassere, mindre risikable enn mange aksjer og eiendommer – men mange rike kunsteiere velger å stue vekk kunsten sin i hemmelige lagre og såkalte «freeports», for å unngå belastningen og kostnaden ved å flytte dem. Der står de og holder på markedsverdien sin, uten å bli sett og studert av noen. Om flere velger denne fremgangsmåten, er det et stort tap for offentligheten.

Samtidig kan ikke samlere, som udiskutabelt har en økonomisk interesse av at samlingen holder seg og helst øker i verdi, forvente at det går ubemerket hen når de inngår en avtale som de kan tjene på. En samling som er blitt stilt ut og delvis formet av Nasjonalmuseets fagfolk vil trolig øke i verdi. Ingen forventer at Fredriksen-familien skal handle ut fra reinspikka altruisme, men mange vil si at det er grenser for i hvilken grad en tung kunstinstitusjon skal ha som oppgave å bygge ut og kvalitetssikre en samling som de selv ikke vil eie. Både Trine Skei Grande og Fredriksen-søstrene selv har gått ut og sagt at de er lei av at det spekuleres i hva slags motiver de har. Den frustrasjonen er ikke vanskelig å forstå, og man trenger da heller ikke å komme med gjetninger om hva slags hensikter de forskjellige aktørene har hatt.

Man trenger ikke å se på avtalen som en rent egenyttig handling fra samlerens side heller. Det holder å se på de konkrete konsekvensene: Fredriksen-familien kommer til å sitte igjen med en samling som har vært stilt ut i en storstilt sal i det nye Nasjonalmuseet, som vil være bygget ut av tunge fagfolk og som har økt i prestisje – der de selv vil ha betydelig innflytelse over strategien og kunne ha siste ord i hva slags innkjøp som gjøres. Det blir for lettvint når kulturminister Trine Skei Grande sier at det kun har «akademisk interesse» hvem som eier kunsten når den først møter publikum på museet. Det publikum står der og ser, er satt sammen av noen som har valgt noen verk fremfor andre. Ofte vil verkene ha vært innom både private og offentlige hender, og de kan godt ha blitt plukket ut av hensyn både til markedsverdi og kunstnerisk verdi, men det er ikke uvesentlig hva som er hva, og det er viktig også ikke å bidra til å skape en presedens og et normsett der den som først og fremst er ute etter å øke formuen sin, kan bruke store, statlige institusjoner til dette.

Denne ukens innlegg i debatten på NRK, av Kathrin Pabst, styreleder i museumsorganisasjonen ICOM, og generalsekretær Liv Ramskjær i Norges museumsforbund, har vært blant de mest interessante. Pabst og Ramskjær skriver at kunsteierne i dette tilfellet synes å få mer ut av avtalen enn hva museet gjør, og peker på at Nasjonalmuseet nettopp setter presedens for andre aktører.

Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo står under press i et politisk klima der det det legges stadig større press på kulturinstitusjonene om å finne flere inntektskilder enn de offentlige. Utfra rådende ideologi og økonomisk handlingsrom har hun gjort akkurat det hun skal. Det er bra at kunst møter folk, samtidig som det kan virke som om den gjeve møteplassen har tatt en litt for billig inngangsbillett.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.