De glemte barna

Sterkt drama om fire barn som blir overlatt til seg selv i Tokyo.

FILM: «Nobody Knows» er en av de mest foruroligende filmene jeg noensinne har sett. Fra den første visningen under filmfestivalen i Cannes i 2004 har den sittet som en klo i magen min.Den er ikke bare vond fordi den gjenforteller en nokså sjokkerende nyhetssak fra en tilsynelatende ufølsom japansk virkelighet. I 1988 verserte det i media noe som ble kalt «saken om de fire etterlatte barna i Nishi-Sugamo». Det handlet om fire søsken, alle med forskjellige fedre, som ble forlatt av sin mor i en trang leilighet i Tokyo. Der bodde de i seks måneder. Ingen oppdaget dem før minstemann døde.

Flue på veggen

Filmen virker nesten enda sterkere enn avishistorien fordi Hirokazi Kore-eda ikke har falt for fristelsen å lage en sosialpornografisk pamflett om barns tøffe oppvekstkår i moderne storbyer. Han arbeider kvasidokumentarisk som flue på veggen i et innledningsvis morsomt og omsorgsfullt barneunivers som bare gradvis og temmelig langsomt rakner i sømmene.En av grunnene til at filmen virker så tilforlatelig og lite sensasjonell kan være at den er innspilt over lang tid; den er skutt i kronologisk rekkefølge over brorparten av et år. De unge barneskuespillerne har med andre ord «vokst sammen» på en naturtro måte som også avspeiler seg i spillet. Det eldste av barna, 12-åringen Akira, spilles av Yuya Yagira, som ble belønnet med prisen som beste mannlige skuespiller i Cannes i 2004.

Barnslig mamma

Den unge mammaen spilles av den japanske popstjernen You. Hun flytter inn i ny leilighet og opplyser til vertskapet at hun bare har ett barn, sønnen Akira. De sleper på digre kofferter som inneholder tre barn til, en 10 år gammel jente, en gutt til på sju og ei lita jente på fire-fem. Moren er også et barn, tilgjort høyrøstet og tøysete og helt uansvarlig. Hun gir barna penger til mat og forsvinner i dagevis. Barnas regler er likevel strikte - ingen skole, ingen ferdsel utendørs. Så forsvinner moren helt og overlater til Akira å skaffe dem mat og omsorg.«Nobody Knows» er hjerteskjærende fordi man kommer så tett innpå et tilsynelatende vanlig barneliv, med TV-titting, fargestifter og rader av små sko. Og så erfarer man hvor sårbart det er, at spinkle barneskuldre aldri kan bære det ansvaret voksne skal ha. Alt går i oppløsning i disse barnas liv, selv om de påtar seg voksnes plikter og ansvar etter beste evne. Gradvis tappes de for alt - penger, mat, strøm og vann - uten at noen voksne «ser» dem. Verken barnefedre eller naboer er der for å fylle gapet etter moren. Det er en sjokkerende opplevelse, et slag i mellomgolvet for alle som har barn selv. Og samtidig har historien en aura av det eventyrlige, noe Hans & Grethe-aktig, med en allmenngyldig appell.