De glemte barna

«Jeg ønsker å være glad – kanskje i en halv time – eller i alle fall i 20 minutter! Det hadde vært veldig fint!»

Sana er tynn og liten for sine 15 år. Hun er flyktning og helt alene i Norge. De hviskende ordene er svar på mitt spørsmål om hvilke ønsker hun har for framtida.

Antallet enslige mindreårige flyktninger stiger jevnlig, og det antas at i Vest-Europa er det til enhver tid ca. 100000 enslige barn på flukt. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger er det vanskelig å slå fast det eksakte antallet da det vanligvis ikke finnes systemer for registrering. Når behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere i Norge blir kritisert, viser ansvarlige myndigheter til at det alltid gjøres en grundig vurdering og at man ikke har dårligere praksis enn andre land vi liker å sammenlikne oss med. Det bør derfor være av interesse å se nærmere på disse andre landenes praksis og flyktningbarns faktiske situasjon i Europa.

I åra fra 1951 og fram mot opprettingen av Maastricht-avtalen i 1992 og den nye organiseringen av Den Europeiske Union, skjedde det en utvikling fra det økonomiske fokuset i europasamarbeidet; Amsterdam-traktaten i 1997 slo fast i artikkel 6 at «The Union is founded on the principles of liberty, democracy, respect for human rights and fundamental freedoms, and the rule of law».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Europakommisjonen hadde som oppgave å samarbeide for å realisere denne teksten. Den såkalte Schengen-avtalen skulle sørge for åpne grenser innenfor unionen, og samordning av grensekontrollene mot land utenfor Schengen. For å garantere at asylsøkere fra land utenfor EU skulle få en objektiv og rettferdig vurdering uansett hvilket Schengen-land man kom til, opprettet man Dublin 2 Reguleringen. Denne slår fast at det første landet en asylsøker kommer til, er det landet som også skal behandle personens asylsøknad.

Det har strømmet inn bekymringsmeldinger fra menneskerettsorganisasjoner vedrørende situasjonen for flyktningbarn i Europa. Europaparlamentet har tatt disse meldingene på alvor og nedsatte i 2004 sin egen komité for å se nærmere på disse rapportene. Komiteen bekreftet at enslige flyktningbarns situasjon var særdeles problematisk. De var ofte plassert i egne interneringsleirer, eller i fengsler sammen med hardt kriminelle voksne. Interneringsleirene var preget av overbefolkning, barna ble nektet tilgang til helsehjelp og utdanning, og ble mishandlet av politiet. Mange barn var blitt kastet ut av landet uten at myndighetene hadde forsikret seg om at de ville bli gjenforent med sine familier eller møtt av et fungerende sosialt hjelpeapparat i opprinnelseslandet. På tross av de tydelige kravene i Barnekonvensjonens artikkel 2, diskriminerte flesteparten av medlemslandene i Europa mellom nasjonale og utenlandske barn med tanke på tilgjengelig helsehjelp, levekår og utdannelse, og barna fikk sjelden oppnevnt verge.

Organisasjonen Positive Housing har gjort en feltstudie i 15 EU-land, og har funnet at mange land mishandler barna både fysisk og psykisk, og suicidale handlinger er stadig mer vanlig. Et stort antall barn blir nektet adgang til vestlige land allerede ved grensene, og blir dermed også nektet retten til å søke asyl. Barna forsvinner i ingenmannsland og det finnes ingen oversikt over hvor mange de er eller hvor de er til enhver tid. Flere rapporter slår fast at enslige flyktningbarn ofte blir offer for kriminell virksomhet, som bl.a. prostitusjon, barnearbeid, organsalg eller illegal adopsjon. Det er også sannsynlig, med tanke på de groteske avsløringene om barn i fangenskap i Østerrike, at det finnes flere liknende fengsler i Europa, med barn som aldri blir ettersøkt eller lett etter.

I 2004 foretok The European Council on Refugees and Exiles en evaluering av den første fasen i utviklingen av et felles europeisk asylsystem. Evalueringen slår fast at løftene om at flyktninger gjennom Dublin 2 Reguleringen skulle få en bedre beskyttelse i Europa var brutt. Garantien om en objektiv og rettferdig vurdering uansett hvilket land man kom til innenfor Schengen, virket ikke etter intensjonene. Et alvorlig problem vedr. Dublin 2 Reguleringen er at det første landet som flyktninger kommer til ofte er et land med underutviklet asylsystem innenfor EU, og innvandringskontorer er ikke tilstrekkelig satt i stand til å håndtere situasjonen. Dersom flyktninger drar videre til andre land i håp om å få hjelp, blir de som regel sendt tilbake til det første for behandling av asylsøknaden. Dette medfører at både barn og voksne får en meget slett håndtering av asylsøknaden sin, og blir i tillegg behandlet både fiendtlig og voldelig. Det viser seg også at medlemslandene har svært ulike terskler for hvilke land man vurderer som «trygt» for utsendelse, alt etter hvilket forhold man selv har til menneskerettigheter.

Virkningen av globale hendelser de siste åra med den medfølgende «krigen mot terrorisme» har ført til en økende fiendtlighet overfor asylsøkere i Europa, og denne fiendtligheten blir hausset opp av en ensidig mediedekning og mangel på politisk ledelse vedrørende beskyttelsesaspektet og ivaretaking av asylretten. Regjeringer i den vestlige verden mangler både politisk vilje og visjoner om å dele ansvaret og takle utfordringene ved beskyttelse av flyktninger, og fokuserer sin innvandringspolitikk på grensekontroller og «rikets sikkerhet». Det er allment akseptert at for å oppnå subjektivt velvære og helse for alle kreves det at man må bekjempe forskjellene mellom fattig og rik, sørge for fred og stabilitet, og gi tilgang til grunnleggende menneskerettigheter. Selv om alle land innenfor EU har signert barnekonvensjonen, ser ikke denne ut til å gjelde for flyktningbarn, og det kan virke som en stor utfordring å klare å blåse liv i solidaritetsfølelsen og handle som et forent Europa til det beste for barna. Denne utfordringen er ikke blitt mindre ved utvidelsen av EU, selv om land som England, Frankrike, Spania, Italia, Belgia og Skandinavia ligger blant de fremste i å bryte disse rettighetene. Argumentasjonen mot solidaritet med flyktninger bygger på frykt og mistenksomhet, og dette tvinger land i Europa inn i en irrasjonell forsvarsposisjon som synes å bli forsterket. Dette begrenser også friheten til andre borgere i Europa, og begrenset frihet og følelse av selvkontroll har vist seg å være risikofaktorer med tanke på utvikling av mentale lidelser og voldelig atferd. Undertrykkelse av barn og unge skaper fortvilte, sinte unge mennesker, og dermed også mer vold og utrygghet.

Willy Brandt sa en gang at dersom menneskerettigheter bare gjelder for noen, gjelder de for ingen. Når norske myndigheter viser til andre europeiske lands praksis i sin rettferdiggjøring av egne vurderinger og handlinger vedrørende behandling av barn og unge som søker beskyttelse i vårt land, synliggjør man også hvilke kriterier for menneskerettigheter som skal gjelde.

Lille Sanas ønske om å oppleve glede i en halv time kan derfor også i framtida synes vanskelig å oppfylle!