De glemte krigene

I 1999 var det 27 kriger og 10 væpnede konflikter. Få av disse fikk mer enn notisplass i avisspaltene. Med mindre noen fra Vesten ble ofre.

Da den kalde krigen var over, trodde optimistene at krig og terrorbalanse var utryddet som virkemiddel i konfliktsituasjoner. De tok smertelig feil. Selv om den langvarige rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen tok slutt, hadde konflikten satt varige spor og kastet lange skygger.

- Langt på vei ble den kalde krigen utkjempet for supermaktene av stedfortredere i tredje verden. Mange av disse konfliktene kunne ha blitt kortere og mindre blodige om ikke supermaktene hadde gått inn med militær og økonomisk støtte, mener Nils Petter Gleditsch, forsker i PRIO (Institutt for fredsforskning).

En del av disse krigene har vært vanskelige å avslutte, for eksempel pågår fortsatt blodige kamper i Kambodsja og Angola. Men nyhetsverdien har forsvunnet fra disse konfliktene, som er glemt av verdenssamfunnet.

- SUPERMAKTENES tilstedeværelse har vært viktig for mediedekningen. Da Sovjetunionen var i Afghanistan, var det en viktig krig. Da de trakk seg ut, forsvant også de fleste journalistene, sier Elisabeth Eide, førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo.

Karakteristisk for de mange glemte krigene er mangelen på amerikanske interesser og vestlige ofre.

- Hvis vestlige soldater sendes hjem i bodybag, er det straks en viktig konflikt. Alternativt kan krigen være så bestialsk og voldelig at det gir en egen nyhetsverdi, sier hun, og peker på eksempler som Sierra Leone og Rwanda, der krigere har hogd kroppsdeler av fienden, inkludert barn.

- Afghanistan-konflikten ble først interessant igjen da det undertrykkende Taliban-regimet overtok, og ga oss en sterk variant som passet til fiendebildet av islam, konstaterer Eide.

KRIGSDEKNINGEN domineres i stor grad av de internasjonale nyhetsbyråene som CNN, BBC og Reuter. Unntaket i norske aviser er dersom det finnes en norsk vinkel til saken.

- Den forferdelige konflikten i Sierra Leone kom mer i fokus i norske aviser da et fotballag som var med på Norway Cup, ikke ville tilbake til det krigshelvete de kom fra. Krigene i Colombia og i Sri Lanka får mer spalteplass fordi Norge er med på å forhandle om fred der, mener Eide. Medieoppmerksomheten er viktig for verdenssamfunnets reaksjon på en konflikt.

- Ingen reagerte på situasjonen i Øst-Timor før opposisjonslederne Carlos Belo og José Ramos-Horta fikk Nobels fredspris. Da ble flere kameraer vendt dit, og FN valgte å gå inn. Dessverre gjorde de det veldig seint, sier Eide.

Professor ved Journalisthøgskolen, Rune Ottosen, mener mediene er sentrale i den moderne krigføringen, for å sikre støtte fra opinionen. Han viser blant annet til bildene av den palestinske gutten som ble skutt av israelske soldater foran øynene på tv-seere verden over.

- Jeg hørte en kommentar om det etterpå, som sa at «israelerne kanskje kan vinne over palestinerne, men ikke mediene».

Han er enig i Eides analyse når det gjelder spalteplass viet til verdens kriger.

- Avisene skriver om de krigene som er viktige for oss, der vi har interesser. De andre blir glemt. Graden av lidelse og nød har lite å si for mediedekningen, mener han.

SIDEN ANDRE VERDENSKRIG er det blitt sjelden at stater kriger mot hverandre. Isteden har det vært en voldsom økning av væpnede konflikter mellom grupper innenfor samme landegrense. I dag er 90 prosent av alle væpnede konflikter interne. Fredsforskere prøver å finne mønstre i konfliktbildene.

- Demokratier slåss sjelden innad eller med hverandre. De har andre måter å håndtere konflikt på, både internt og eksternt. Sterkt autoritære stater opplever heller ikke så ofte borgerkrig, fordi opposisjonen blir tuktet før den får organisert seg, forklarer Nils Petter Gleditsch. Ifølge ham oppstår flertallet av borgerkriger i halvdemokratiske land, eller i land som er i overgang til demokrati.

- I slike situasjoner har folk frihet nok til å si fra, men ikke nok makt til å endre. De tyr til væpnet oppstand for å prøve å få gjennomslag.

RISIKOEN FOR KRIG er størst der ressurstilgangen er minst.

- De rike har mer å miste dersom de går til krig, fattige kan faktisk tjene på det. I mange fattige landområder er det å være med i en opprørsbevegelse det nærmeste folk kommer å ha en jobb. Det blir en del av arbeidslivet, sier Gleditsch, og viser til eksempler der opprørsbevegelser finansieres av inntekter fra diamanter, narkotika, kidnappinger og utenlandsk støtte. I slike situasjoner er det ikke mye vilje til å finne fredelige løsninger.

- Mange av borgerkrigene i Afrika handler mer om grådighet enn om urettferdighet. Opprørerne lever av å røve til seg lett omsettelige naturressurser. I mange tilfeller opptrer regjeringen på akkurat samme måte og gjemmer inntektene på konto i Sveits. Slik blir det røvere som slåss mot røvere, uten at noen av de stridende partene har noe sterkt ønske om å gi opp sin gunstige posisjon.

I OPPSUMMERINGER av dagens konflikter får mange av stridene stempel som «etniske». Det er en høyst diskutabel etikett. Direktør i avdeling for utviklingsøkonomisk forskning i Verdensbanken, Paul Collier, mener etnisk tilhørighet bare er et virkemiddel i organisering av konflikt.

- Grunnlaget for voldelige konflikter er en blanding av svake regjeringer og sterke opprørsbevegelser. Begge deler har et økonomisk grunnlag. Lav inntekt og svak vekst svekker en regjerings posisjon. For opprørere er økonomien avgjørende for om de kan kjempe effektivt eller ikke, forklarer han.

Under den kalde krigen tok det nesten tre år mellom hver gang FN lanserte en fredsbevarende operasjon. Etter at den kalde krigen tok slutt mot enden av 80-tallet, har hyppigheten økt voldsomt, til en operasjon nesten hver tredje måned. Siden 1992 har organisasjonen også hatt fredsopprettende operasjoner der de går inn med tungt væpnet mannskap for å stanse konflikten militært.

- I motsetning til den fredsbevarende virksomheten finnes det få gode eksempler på at fredsoppretting ved bruk av makt har vært vellykket, mener Gleditsch.

I Kuwait fikk man riktignok hivd ut Irak, men det ble ikke fred i området av det. Kosovo-aksjonen økte i første omgang den etniske rensingen, og jagde flere på flukt.

- Fortsatt er det høyst omstridt om aksjonen i Kosovo var en suksess eller en fiasko, konstaterer Gleditsch. Han tror verdenssamfunnet har mye å bidra med når det gjelder overvåking av våpenhviler og tilstedeværelse for å kjøle ned konflikter. Militæraksjoner for å stoppe konflikter, tror han mindre på.

- Det er få suksesshistorier om det.

Fredsforskeren er usikker på hvordan konfliktbildet i verden vil se ut om noen år. Han er optimist med tanke på demokratiutviklingen og styrkingen av ikkevoldelige normer i det internasjonale samfunn.

- Skrekkscenariet er at land i tredje verden følger det europeiske sporet og begynner å slåss seg imellom når de er blitt konsoliderte som nasjonalstater. Det er i hvert fall langt fram til vi kan se noen slutt på alle væpnede konflikter, tror Gleditsch.

Kilder:

The State of the World Atlas. (1999 Penguin), Journal of Peace research, Verdensbanken og Institutt for fredsforskning (PRIO).