De globale seierherrene

Fornøyelig med alle sine anekdoter, harde fakta og retoriske avkledninger.

En annen verden er umulig, men folket har ikke gitt opp kampen ennå, skal vi tro Noreena Hertz. Hennes internasjonale bestselger «Den tause revolusjonen» gjør det litt bedre å leve i den verden som eksisterer foreløpig, skriver vår anmelder.

BOK: Vi har hørt det før: Myndighetene har mistet kontrollen, folket føler avmakt og de multinasjonale selskapene er allmektige. Dette er de tre sentrale strofene i samtidas mest klisjéfylte melodi fra det opposisjonelle kor. Alt annet er variasjoner over samme tema: en Grand Prix-halvtone opp, en basstromme bak et acappellarefreng eller en solist som går seg vill i improvisasjonskunsten - før det hele fader ut til absolutt tystnad.

Bare hør: «Enkelte globale selskaper er like store som enkelte nasjonalstater.»

Ikke til å bli våryr av, akkurat.

Men så hender det at et og annet menneske med politisk gehør dukker opp og sier at tre strofer er mer enn nok. Den britiske økonomen, forfatteren og spaltisten Noreena Hertz er en av dem (etternavnet tyder på lydhørhet). Boka «Den tause revolusjonen» («The Silent Takeover») utkom første gang i 2001 og har siden blitt en samtidig klassiker innen temaet økonomisk globalisering. Hun fanget tidsånden, eller var det tidsånden som fanget henne?

«DEN TAUSE REVOLUSJONEN»

har mange likhetstrekk med Naomi Kleins «No logo» som utkom på engelsk for fire år siden. Begge utforsker den globale kapitalismens triumf med utgangspunkt i politikernes frivillige abdisering og folkets måpende tilskuerposisjon. Og begge, i motsetning til mye annen litteratur om antiglobalisering, inntar et positivt og optimistisk syn på det folkelige opprøret - både demonstrasjonsviljen som startet i Seattle i 1999 og som fortsatte i Genova og Göteborg i 2001, men også det opprøret som følger med den daglige forbrukermakten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og begge har, til tross for akademisk kunnskapstyngde, valgt en mer polemisk og journalistisk formidlingsform. Det er ikke gitt at bøker om økonomisk globalisering er underholdende, men disse bøkene er fornøyelige å lese med alle sine anekdoter, harde fakta og retoriske avkledninger.

SPISSERE OG MER RUGLETE

tunger ville trolig påpekt at likhetene er flere, for eksempel at begge er unge, pene, suksessfulle, urbane og feminine. Uten at man skal gjøre globaliseringsdebatten om til et spørsmål om kjønn, så er det et tankekors at dagens mest suksessfulle systemkritikere på den internasjonale bokfronten er relativt unge og urbane kvinner; Noreena Hertz, Naomi Klein og Arundhati Roy. Og over dem den moderlige Susan Sontag. Og Barbara Ehrenreich med «Kjøpt og betalt. Om (ikke) å klare seg i Amerika».

Og hva slags forbilde har gutta? Vel, han er ikke spesielt pen, han er ikke spesielt urban og det ser ikke ut som om han har dusjet siden 1990-tallet: Michael Moore. Vel, og så har vi den lektorale Noam Chomsky, da - Old Spice personlig.

At det er unge kvinner som mest vellykket utfordrer de middelaldrende mennene i dress og slips, trenger ikke være en overraskelse, men vel så interessant er det å registrere ulikheten i måten å gjøre det på.

Noreena Hertz legger hele sin akademiske alvorstyngde bak hver setning. Moore, i likhet med andre populære mannlige maktkritikere i USA for tida, spiller ut sine kort i spenningsfeltet mellom grandiose overdrivelser, skittkasting og pubertal humor.

Kort sagt: Hvor er homsepatruljen når vi trenger dem mest?

DET FINNES OGSÅ

grunnleggende forskjeller mellom Noreena Hertz og Naomi Klein som strekker seg utover at Kleins «No logo» er dobbelt så tjukk som «Den tause revolusjonen». Der Klein konsentrerer seg om selskapenes merkevarebygging og den kulturelle idékampen som utspiller seg mellom kapitalkrefter og motkrefter, er Hertz langt mer konkret, politisk og faktamettet i sin analyse - i tillegg til at hun forteller sterke historier om enkeltindivider som har utfordret Goliat.

Hertz' selvvalgte mandat har vært å utforske det økonomiske paradigmeskiftet som startet med Margaret Thatchers inntreden i britisk politikk 3. mai 1979. Sammen med sin ideologiske motpart i USA, Ronald Reagan, skapte hun den store liberaløkonomiske revolusjonen i det 20. århundre. Dette har blitt dagens rådende ideologiske grunnsyn blant myndigheter og politikere uavhengig av ståsted på den politiske høyre/venstre-aksen.

Resultatene tikket inn på 1990-tallet: Næringslivstoppene ble seierherrene, politikerne ble overkvalifisert til medlemskap i taperforeningen.

IT-nerden Bill Gates besøkte Kinas president Jiang Zemin oftere enn Bill Clinton gjorde. TV-mogulen Ted Turner ble bedt om å stille som president i USA, men foretrakk kontoret i den kapitalistiske høyborgen fordi det ga ham mer makt.

EDVARD MACMILLAN SCOTT

, som var leder for de konservative i Europaparlamentet, svarte følgende da han fikk spørsmål om hva han aktet å gjøre med Shells uheldige virksomhet i Nigeria: «Jeg skal slutte å fylle bensin på Shell.»

Politikeren har blitt som oss andre. De må ikle seg rollen som bevisste forbrukere dersom de vil ha makt. Nøkkelen ligger i pungene sammen med pengene. Får du næringslivet til å endre seg, endrer du også politikken. Ligger det ikke en liten fortrøstning i det? Shopping som moral? Mens vi først skal handle inn til helga, liksom?

En annen verden er kanskje ikke mulig med det første, men bøker som «Den tause revolusjonen» gjør det litt mer ok å være i den vi har.