Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

De gode hensikters intoleranse

For lunkne lutheranere og ikke-troende skandinaver er det kanskje vanskelig å forstå rasjonalet bak gutteomskjæring. Slik testes vårt liberale sinnelag.

TAR RETTIGHETER: Omskjæring er et overgangsritual som fullbyrder forbindelsen mellom Gud og menneske; et vitnesbyrd om barnets iboende og ukrenkelige rettigheter. Og denne retten ønsker Barneombudet å ta fra dem, skriver artikkelforfatter Nyhus. Anne Lindboe (bildet) er barneombud. Foto:Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
TAR RETTIGHETER: Omskjæring er et overgangsritual som fullbyrder forbindelsen mellom Gud og menneske; et vitnesbyrd om barnets iboende og ukrenkelige rettigheter. Og denne retten ønsker Barneombudet å ta fra dem, skriver artikkelforfatter Nyhus. Anne Lindboe (bildet) er barneombud. Foto:Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet Vis mer
Debattinnlegg

BARNEOMBUDET vil innføre aldersgrense på omskjæring av gutter. Begrunnelsen er at «guttene selv skal få bestemme om de vil bli omskåret». Det høres jo tilforlatelig ut.

Problemet er bare at Barneombudet ikke ser rekkevidden av sitt eget forslag. De forutsetter at dette i hovedsak er et medisinsk spørsmål. Det er det ikke. Gutteomskjæring er - gitt den beskjedne størrelsen på inngrepet - i forsvinnende liten grad et spørsmål om medisin.

For ordens skyld: Jeg tviler ikke et sekund på Anne Lindboes medisinske kompetanse, hennes gode vilje eller oppriktige engasjement. Men det skumle med intoleransen er at den har en tendens til å gjemme seg i de beste hensikter. Og det har skjedd her.

Poenget med omskjæring er ikke så mye at det skjer, som når det skjer (i jødisk praksis etter åtte dager). Timingen er altså en del av forutsetningen; det som gir handlingen mening og verdi. Derfor kan ikke dette reduseres til et pragmatisk spørsmål, der omskjæringen utsettes til barnet har «samtykkekompetanse».

Og hva er egentlig «samtykke»? Noe ganske annet enn den smale varianten Barneombudet legger til grunn. Samtykke er ikke bare en engangsgreie, et «ja» eller «nei» på stående fot, for eksempel på 15- eller 16-årsdagen, slik Barneombudet foreslår. Det er å redusere samtykke til et pubertalt væromslag, til en «kompetanse» som plutselig slår inn på en tilfeldig fødselsdag.

Samtykke er først og fremst en kontinuerlig handling. Å samtykke til en omskjæring er å leve i en tradisjon og å bekrefte denne ved å overføre den til neste slektsledd. Det er å anerkjenne foreldrenes valg og i sin tur velge å utføre den samme handlingen når man selv får en sønn. Fordi man anser handlingen som god og rett. Dette har jødene gjort i fire tusen år. Sønn har gjort som far har gjort som far har gjort som far har gjort … i hundrevis av generasjoner. En slik virkningshistorie avhenger av én ting: kollektiv tilslutning. Det har den fått. Det er dette som er «samtykkekompetanse». Det er denne «kompetansen» som forener jødene på tvers av tidevervene.

Når det norske Barneombudet, etablert i 1981, forsøker å belære jødene i samtykkets velsignelser, er det derfor vanskelig ikke å dra på smilebåndet. Det er den norske forvaltningen på sitt mest snusfornuftige.

Omskjæringen er i jødisk og muslimsk sammenheng en forutsetning for den frie religionsutøvelsen. For det er dette de vil: De ønsker å praktisere sin tro. Omskjæringen er et tegn og en bekreftelse på relasjonen til Gud. Den er et overgangsritual som fullbyrder forbindelsen mellom Gud og menneske; et vitnesbyrd om barnets iboende og ukrenkelige rettigheter. Og denne retten ønsker altså Barneombudet å ta fra dem. At jøder og muslimer opplever den som et eksistensielt anliggende, er deres problem. At den gir gjenklang gjennom årtusener, er irrelevant. At retten er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), er et arbeidsuhell.

At barn tilhører foreldrene og ikke staten, er en av sosialdemokratiets store forglemmelser.

For medisinen taler et klart språk. Omskjæring gir «ingen helsemessige gevinster», er «potensielt seksualfunksjonsnedsettende» og … «unødvendig». Ja, men hva så? Det er ikke dette som står på spill.

Og «unødvendig» gitt hva slags premisser? Poenget er jo at omskjæring oppfattes som nettopp «nødvendig». Det er svaret på et påbud som kimer gjennom årtusener. Det er et spørsmål om å være eller ikke være.

Det holder ikke for Barneombudet. De vil sette Grunnloven og internasjonale konvensjoner til side. Som eneste land i verden skal vi forby utysket. Hvordan begrunner de en så radikal inngripen i retten til fri religionsutøvelse? Her skylder Barneombudet å komme opp med noe bedre enn «samtykkekompetanse» og et knippe rapporter som støtter deres konklusjon.

Og hvordan forholder de seg til følgende? Hver tredje mann i verden er omskåret. I USA er tallet åtte av ti. WHO anbefaler omskjæring i HIV-utsatte områder. Å framstille omskjæring som et helseproblem, er med andre ord svært tendensiøst, for å si det forsiktig.

Dette er en test på vårt liberale sinnelag. Med hvilket mandat kan vi forbryte oss mot minoriteters rett til fri religionsutøvelse? Om kostnaden hadde vært større, ville det selvfølgelig stilt seg annerledes. Slik det for eksempel gjør med kvinnelig omskjæring/kjønnslemlestelse (som jeg vil presisere at denne teksten ikke handler om). Men i tilfellet gutteomskjæring er altså den medisinske omkostningen av bagatellmessig art.

Til slutt: Barneombudet skyver barna foran seg når de argumenterer. Det er angivelig de som «må betale prisen» for inngrepet. Dette er en tilsnikelse. Dette er barn som elskes av foreldrene sine, og fire tusen års virkningshistorie er en attest bedre enn noen på at de ikke har lidd noen overlast. Og derfor viderefører de arven når de selv blir fedre.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media