De gode historiene

FOLKEMUSIKK: Det er trist at mediene så godt som fullstendig klarer å overse at mange folkemusikkutøvere selv er drivkrefter i nyskaping og eksperimentering, samtidig som de utøver «klassisk» folkemusikk på høyt nivå. Det er trist først og fremst fordi man dermed går glipp av mange potensielt gode historier.

Dagbladets musikkansvarlige Sven Ove Bakke diskuterer i en artikkel 27.11 mitt syn på folkemusikkdekningen i norske medier.

Fordi Bakke refererer til en kronikk jeg skrev i Spelemannsbladet, og som ikke var umiddelbart tilgjengelig for Dagbladets lesere, må Bakkes artikkel fortone seg noe ubegripelig. Kronikken tok opp én side ved Dagbladets folkemusikkomtaler, som jeg stort sett opplever slik:

Dagbladet omtaler folkemusikk først og fremst dersom det dreier seg om folkemusikk brukt sammen med andre genre.

Hver gang dette skjer, er det en nyhet at noen tør å bruke folkemusikk på en slik måte.

Det er utelukkende folkemusikk som tjener på dette, fordi det bare er slik folkemusikk når ut over menigheten.

Uten slike eksperimenter, ville folkemusikken sannsynligvis være død forlengst.

Det som er dumt - sett fra et journalistisk synspunkt - er at denne vinklingen stenger for andre perspektiver som ofte kan være vel så interessante. For hvor lenge er det en nyhet at noen bruker folkemusikk som et element i rock, jazz, samtidsmusikk eller populærmusikk? Hvor mange ganger skal det presenteres som om det var første gang?

Det er hyggelig at Bakke og andre journalister har slik omsorg for folkemusikken at de ønsker at flere skal få vite om den. Spørsmålet Bakke ikke reiser er hvem det er som tjener på økt oppmerksomhet: er det folkemusikkmiljøet eller er det musikklivet forøvrig? For en som har fulgt utviklingen i antall og kvalitet av norske folkemusikkutøvere i noen år, er det i hvert fall åpenbart at dagens utøvermiljø er større enn noen gang, og holder en kvalitet som aldri før. Det mest oppsiktsvekkende med denne utviklingen, er faktisk at Dagbladet og andre aviser overhodet ikke synes å være klar over dette, og fortsetter å omtale folkemusikk som en utdøende, museal musikkgenre.

Konflikten mellom gammelt og nytt er tilstede i alle genre, og slike konflikter er selvsagt til tider godt stoff, så vel i folkemusikksammenheng som i andre genre. Som eneste perspektiv er det imidlertid tilslørende og i lengden kjedelig, om man ikke klarer å si noe nytt. Jazzplater anmeldes for det de er, enten de er stiltro eller nyskapende, tradisjonelle eller eksperimentelle. Det ser (heldigvis) ikke ut til å være noe krav om at jazzen skal ha tatt opp i seg andre genre for å være av interesse. Det samme gjelder populærmusikkgenre og kunstmusikk.

Når man omtaler en genre der Norge er i teten i europeisk sammenheng, virker det ikke særlig overbevisende journalistisk å konsentrere seg om «gamle, sure gubber», slik man ofte ser.