Senterpartiets landsmøte

De gode nasjonalistene

Senterpartiet er blitt like trendy som håndbrygget kaffe.

Kommentar

TRONDHEIM (Dagbladet):

Enden er nær. Begrepet for alt som er galt med stortingspolitikere, byråkrater, mediene og syklende miljøvernere, har snart trukket sin siste slurk. Denne mytiske eliksiren som i et par tiår har livnært norske melkebønder og politiske taleskrivere, møtte trolig sitt endelikt i en kaffeautomat på en bensinstasjon langs E6.

Caffe lattens dager er talte. På urbane kaffebarer serverer de ikke lenger espressobaserte drikker. Nå skal kaffen være håndbrygget.

Tilfeldig? Neppe.

Akkurat i det Senterpartiet fyker til himmels i meningsmålingene og holder sitt største landsmøte i sin snart 100 år gamle historie, er den gamle kaffekoppen på alles lepper. Og da må man stille det klassiske spørsmålet om hva som kom først; var det høna eller egget? Er det Senterpartiet som var først, eller dilter partiet etter de andre? Senterpartiet har jammen fått merke framgangen det siste året. Det er blitt partiet som skal tas, og tøffere skal det bli nå når partiet i et par målinger har rykket forbi Frp og inn på tredje plass foran stortingsvalget. I en måling hadde partiet til og med rent flertall sammen med Arbeiderpartiet.

Reverseringsalternativet er en gammel merkelapp partiet i disse dager bærer med stolthet. Forsøket på å tegne Sp som umoderne er ikke lett når politikken er så i vinden som nå. Men konkurrenter og kommentatorer har også prøvd å forklare gode målinger med politiske trender.

Partileder Trygve Slagsvold Vedum er blitt kalt både populist og Norges svar på Trump. Jeg skjønner at det oppleves fornærmende, fordi merkelappene forsøker å klistre ham til noen av verstingene på høyresida i amerikansk og europeisk politikk. Vedum kan med rette svare at partiet er tro mot seg selv. Det er tidene vi lever i som gjør gammel Sp-politikk mer aktuell og relevant for flere.

Når sentraliseringen er så rask og omfattende som den har vært de seinere åra, ikke bare under denne regjeringen, men også under den forrige hvor Sp var med, vokser motstanden fra lokalt opprør til en bredere uro. Når sentraliseringen rammer selv sentrale og tettbygde strøk, er det gode tider for ulvemotstandere, sier et gammelt jungelord.

Sentralisering er selvfølgelig Senterpartiets altoverskyggende sak i valgåret, en sak de har til odel og eie, og en som ikke bare samler partiet, men langt flere enn tradisjonelle Sp-velgere. Vedum er blitt en slags fast enmanns-opposisjon i alle NRKs sendeflater siste året, og det har nærmest gitt ham frikort i den politiske debatten til å hamre løs på kommunesammenslåing, politireform og nedleggelse av sykehus. Det er sjelden han får spørsmål om partiets politikk på andre områder.

Men Sp kan ikke skygge unna paralleller til urovekkende strømninger i Europa som handler om økende proteksjonisme og innvandringsmotstand. Leder av programkomiteen, nestleder Ola Borten Moe, erkjenner det når han i flere intervjuer har snakket om at Sp står for en god nasjonalisme, en som er samlende og inkluderende.

Sp-politikere viser det også i sin sårhet når for eksempel Civita-leder Kristin Clemet hevder at Sp har landets strengeste innvandringspolitikk. Det er ikke en helt urimelig påstand, selv om Sp-retorikken er mildere enn hos konkurrenten. Sp går langt i programforslaget i å trekke grenser mot islam spesielt, men også mot utlendingers rettigheter i Norge generelt. Her blir det strid på landsmøtet.

Målinger viser at Sp tar velgere fra både Høyre, Frp og Ap, men det er særlig i bytte med Frp at Sp utfordres. Derfor er grensestolper viktig.

På et annet sentralt politikkområde, likestilling og bioteknologi, skjener Sp ofte til høyre. Her har Sp lenge vært en bremsekloss, helt på høyde med KrF. I ruspolitikken likeså. Det progressive Ap må forberede seg på nederlag i verdispørsmål i bytte mot makt. Det er ikke fritt for at enkelte liberalere grøsser en smule ved tanken å få både Sp og KrF på laget. Men da kan de jo trøste seg med at Sp blir ikke kalt hestehandlere for ingenting. Partiet er flink til å konsentrere seg om de store slag og la de små fare.

På ett område virker det som Ap ikke har noe å gi; EØS-avtalen. Men Brexit har gitt Sp tro på at fastlåste posisjoner er i endring. Ola Borten Moe mener til og med at EØS står for fall. Partilederen snakker mer pragmatisk om en tredje vei.

Glem de gamle opprivende EU-kampene, ja eller nei. EØS må simpelthen revideres og fornyes, avhengig av hva slags avtaler Storbritannia får til. Det fremstår som sunn fornuft, og det er en langsiktig strategi Sp kan ha i forståelse med Ap og ikke minst LO nå som fundamentalisten Jens Stoltenberg er ute.

Senterpartiet har alltid vært flinke til å skaffe seg de rette fiendene, enten det er miljøvernere, byråkrater eller Tesla-eiere. Fuck Oslo! twitret en oppgitt Marit Arnstad for et år siden og fikk mye sutring tilbake, men selvfølgelig også jubel. Hvem har vel ikke tenkt det samme? At ordførerpartiet og mange av deres velgere selv tilhører eliten rundt om i landet, snakkes det ikke like mye om, men Sp kjemper for en maktbase i forvitring, med overraskende stor suksess i øyeblikket.

Nå fisker Sp til og med stemmer like utenfor ring 3. Selv bæringene ser ulven tusle i skogkanten og kjenner på farer utenfra. Litt mer proteksjonisme er ikke å kimse av.

Dessuten har Senterpartiet Trygve Slagsvold Vedum, mannen som nekter for at han er god til å danse. Jeg er en glad danser, sier han. Det føles ikke så farlig å kaste seg ut i dansen med en så blid mann.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook