«De godtet seg over å se ham gå til grunne»

Dro Joaquin Phoenix galskapen for langt?

GALSKAP SATT I SYSTEM: I et og et halvt år spilte - eller rettere sagt, levde - Joaquin Phoenix rollen som rabiat rappartist med et svært dårlig grep om virkeligheten. - Det var stunder jeg ønsket meg langt vekk fra rollen som Joaquin Phoenix, sa han etter at pseudodokumentaren «I'm Still Here» hadde premiere i USA forrige måned. 
Foto: Reuters/Scanpix
GALSKAP SATT I SYSTEM: I et og et halvt år spilte - eller rettere sagt, levde - Joaquin Phoenix rollen som rabiat rappartist med et svært dårlig grep om virkeligheten. - Det var stunder jeg ønsket meg langt vekk fra rollen som Joaquin Phoenix, sa han etter at pseudodokumentaren «I'm Still Here» hadde premiere i USA forrige måned. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

||| (Dagbladet): Forestill deg følgende scenario fra virkeligheten: En av våre fremste, unge filmskuespillere, la oss si Aksel Hennie, kunngjør at han forlater skuespilleryrket for å vie seg til musikken. Han vil satse på en karriere som popstjerne.

Nyheten fører til store oppslag i alle tabloider, Se og Hør intervjuer kjæresten, Tone Damli Aaberge — som ikke ser bort ifra at paret nå vil kunne jobbe tettere sammen, og TV2s God kveld, Norge sender et lengre intervju med den avtroppende skuespilleren om det overraskende valget.

Hvorfor velger han å skifte kurs? Kan han overhodet synge? En venn av Hennie bestemmer seg for lage en dokumentar og fotfølger ham inn i den nye karrieren. Måneder går. Ryktene begynner å svirre om at det ikke går så bra. Hennie har havnet på skråplanet, han ruser seg, kjøper sex og viser voldelige tendenser.

Så dukker han opp hos Skavlan for å snakke om den aller siste skuespillerprestasjonen i filmen som omsider har premiere. Han har latt hår og skjegg vokse vilt, er nervøs og svært lite meddelsom. Den tidligere velartikulerte skuespilleren sier stort sett bare ja og ha, og en noe bekymret Skavlan forsøker så godt han kan å takle den pinlige situasjonen.

Dagen etter pryder Hennies selsomme opptreden alle forsider. Er det i ferd med å klikke for fyren? Eller kødder han med oss? Journalister stiller Hennie til veggs og spør om det hele er et jippo, men hans indignasjon og raseri over å få et spørsmål som insinuerer at livet hans er en «jævla spøk», virker overbevisende.

La oss flytte scenarioet til Los Angeles, og vi har rammen om det som har blitt filmen «I'm Still Here», en dokumentar om skuespilleren Joaquin Phoenix' sammenbrudd. Phoenix tar Hennies plass i skissen over, regissørvennen (og svogeren) heter Casey Affleck, og David Letterman erstatter Skavlan. Den omdiskuterte filmen pløyer ny mark i grenselandet mellom fakta og fiksjon.

Da dokumentaren hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Venezia i september (Phoenix var i byen, men glimret med sitt fravær på den røde løperen), reagerte publikum med en blanding av medynk og vantro. På pressekonferansen ble regissøren nok en gang konfrontert med ryktene om at dokumentaren skulle være et stykke lurendreieri. Men han nektet. Dokumentaren er ingen bløff, forsikret Casey Affleck.

Etter USA-premieren noen dager senere var kritikerne i villrede, noen anmeldte filmen som fakta, andre som fiksjon, mens andre igjen holdt mulighetene åpne for at filmen var en blanding.

Så kom innrømmelsen.

Det hele hadde vært en gedigen iscenesettelse med det for øyet å utforske det kompliserte og hårsåre avhengighetsforholdet mellom underholdningsbransje, kjendiser og media. Casey Affleck siterte Picasso i sin forsvarstale: Kunst er en løgn som får oss til å forstå sannheten, sa han.

«The mocumentary», fiktive historier forkledd som faktiske dokumentarer, er ikke noe nytt. Klassikeren «This Is Spinal Tap» (Hjelp, vi er i popbransjen) fra 1985 er en av de første rendyrkede liksomdokumentarer. Dagbladets filmanmelder den gang, Arvid Andersen, var også i villrede.

«Dette er en slags halvdokumentarisk film om en engelsk gruppe som forsøker et comeback i USA,» skrev han. Senere har bl.a. Sacha Baron Cohen boltret seg i sjangeren, og her hjemme var det store forventninger til filmen «Trolljegeren» som hadde premiere sist helg.

Den presenteres som en dokumentar, riktignok med et høyst usannsynlig premiss: at troll finnes.

Felles for mange av de filmene som opererer under falsk identitet er at de gjerne tøyer grensene mellom fakta og fiksjon for å få oss til «å forstå sannheten», for å bruke Picassos ord. «I'm Still Here» tar konseptet et steg videre, for her dreier det seg også om et atten måneder langt stunt og et gedigent sosialt eksperiment hvor reportere, journalister, bloggere m.fl. — til dels uvitende og ufrivillig — selv har spilt en sentral og helt avgjørende rolle.

Det blir vanskeligere og vanskeligere å avgjøre om det vi ser på TV eller i kinosalen er virkelighet eller iscenesettelse. Grensene er blitt så diffuse at de færreste av oss i dag tar oss nær av å bli lurt. Og hvilken rolle spiller det om en fiktiv historie utgir seg for å være en dokumentar, så lenge den oppleves som sann eller viktig? Da NRK i dokumentarserien «Den store reisen» (2008) fikk Waorani-indianere i Ecuador til å kle seg nakne, opplevdes det i aller høyeste grad som reelt. Faktum var imidlertid at vestlige klesvaner for lengst også hadde innhentet denne delen av verden.

Det er sunt å stille spørsmål ved virkelighetsgehalten i alt vi ser, leser og hører. Vi lever i en kultur hvor det å bløffe aldri har vært enklere eller mer utbredt. Som medlemmer av nettsamfunn regisserer vi selv fortløpende våre egne dokumentarer, selvbiografiske avhandlinger i ord, bilder og videoklipp hvor elementene kan være faktiske, men like gjerne fiktive.

Den stadig mer komplekse og mangefasetterte virkeligheten vi lever i, og den nærmest ukontrollerte informasjonsflyten som omgir oss, er med på å skape normene for hva vi godtar. Disse må så etterprøves og omdefineres igjen og igjen.

Hvorvidt «I'm Still Here» oppleves som «sann», får hver og en avgjøre i møte med filmen. Det er uansett interessant å se hvordan den amerikanske kritikerstanden mottok Afflecks regidebut før han avslørte det viktige premisset for prosjektet.

En dokumentar og en fiksjon spiller selvfølgelig på ulike strenger i oss. Vi er «programmerte» til det. Det er kontraktfestet. De mest positive anmeldelsene etter USA-premieren ser ut til å være ført i pennen av kritikere som har sett filmen som en dokumentar, og som har tolket den som berettelsen om et reelt forfall.

Roger Ebert, veteranfilmanmelderen i Chicago Sun-Times, syntes det var ille å se Joaquin Phoenix' tragiske selvødeleggelse, og kalte filmen «en trist og smertefull dokumentar».

«Her har vi en begavet skuespiller som tilsynelatende har bestemt seg for å gå nedenom og hjem,» skrev Ebert, som var ganske alene om å gi uttrykk for bekymring og medfølelse i sitt resonnement. Det finnes imidlertid mange eksempler på det motsatte. Overraskende mange godtet seg stort over å se en talentfull skuespiller gå til grunne. Joaquin Phoenix som Joaquin Phoenix i «I'm Still Here» har ingenting i Hollywood å gjøre. Og det finnes vitterlig ikke noe støtteapparat. Nettopp dette, å vise fram den moderne underholdningsindustriens skyggeside, har vært et av motivene for å lage filmen.

Mange ser nå ut til å mene at Affleck og Phoenix selv har forspilt sine sjanser i filmbyen. Deres videre løpebane er tema hos flere av de kritikerne som mente å ha gjennomskuet bløffen, og som til en viss grad kanskje følte seg ført bak lyset. Anne Thompson (tidligere Variety, nå indieWIRE), uttrykte det slik: Hvis Joaquin Phoenix virkelig vil avslutte sin karriere, så er denne filmen en effektiv måte å gjøre det på. Ty Burr i Boston Globe avsluttet sin kritikk med å si at det ikke finnes noen vei tilbake etter en så ekstrem bløff. «'I'm Still Here' er et bevisst karriereselvmord,» skrev han.

Hvordan det går med paret bak filmen gjenstår å se. En kritiker tok til orde for at de burde få en Oscar for sin kreativitet, så sant det viste seg at dokumentaren var en bløff. Det var den jo. Heder og ære skal de også ha for den utholdenheten de har fremvist i sin tro på prosjektet. Og for den risikoen de har tatt ved å legge seg ut med både film- og mediebransjen. Den som intet våger, intet vinner. Det gjelder i det virkelige livet. Og i kunsten.

Jonas Rein Seehuus er skribent og TV-journalist

UFLIDD: Joaquin Phoenix lot hår og skjegg vokse i forbindelse med den omdiskuterte dokumentaren. Foto: AP
UFLIDD: Joaquin Phoenix lot hår og skjegg vokse i forbindelse med den omdiskuterte dokumentaren. Foto: AP Vis mer