Valgkampen foran høstens kommunevalg er så vidt i gang, men her på Kampen, hvor jeg bor, har den rast lenge. I flere år, føles det som. Kampen er et sentrumsnært nabolag i bydelen Gamle Oslo, et tidligere arbeiderklassestrøk som er forvandlet av gentrifisering. Den idylliske trehusbebyggelsen, som for noen tiår siden sto i fare for å saneres, har gjort området til et av byens mest ettertraktete, men de innfødte er fortsatt en ujålete blanding av gamle kampianere som har bodd her i generasjoner og nyere innflyttere som raskt slår røtter for å bli. Nabolagsfølelsen er sterk.

Men så skjedde det noe. For noen år siden foreslo Kampen Vel å gjøre torget foran Kampen kirke bilfritt. Jeg må innrømme at det ikke falt meg inn at noen hadde voldsomme innvendinger mot det. Kampen er allerede en fredelig landsby, hvor barn løper rundt i gater fulle av MDG-SUV-er; el-sykler med lasteplan og barnevogn. Vi hadde allerede eksperimentert med bilfrie dager på torget med stor suksess. Forslaget ble først mottatt med jubel.

Det gikk likevel ikke lang tid før protestene kom på den lokale FB-siden til Kampen. I begynnelsen gikk det på manglende informasjon og følelsen av ikke å bli hørt. Noen følte seg overkjørt og mer enn antydet at syklister og MDG-ere hadde kuppet vel-et. Det eskalerte forbausende raskt til harde fronter mellom gode naboer. Folk snakket forbi hverandre og misforsto, men det ble åpenbart at det også handlet om ulike verdier hvor det var liten plass for kompromisser. Det handlet med ett om de som hadde bodd på Kampen i generasjoner og var ekte arbeiderklasse versus innflyttere som ville omgjøre nabolaget til hipsterparadise.