Borgerkrig i Norge

De grønne er framtida

Bompartiene er taperne.

SE OPP: Miljøpartiet er på enkelte målinger nesten like store som Ap i Oslo. De rødgrønne kommer til å holde på makta takket være støttepartiene. Her er byrådsleder Raymond Johansen og miljøbyråd Lan Marie Berg. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
SE OPP: Miljøpartiet er på enkelte målinger nesten like store som Ap i Oslo. De rødgrønne kommer til å holde på makta takket være støttepartiene. Her er byrådsleder Raymond Johansen og miljøbyråd Lan Marie Berg. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Valgkampen foran høstens kommunevalg er så vidt i gang, men her på Kampen, hvor jeg bor, har den rast lenge. I flere år, føles det som. Kampen er et sentrumsnært nabolag i bydelen Gamle Oslo, et tidligere arbeiderklassestrøk som er forvandlet av gentrifisering. Den idylliske trehusbebyggelsen, som for noen tiår siden sto i fare for å saneres, har gjort området til et av byens mest ettertraktete, men de innfødte er fortsatt en ujålete blanding av gamle kampianere som har bodd her i generasjoner og nyere innflyttere som raskt slår røtter for å bli. Nabolagsfølelsen er sterk.

Men så skjedde det noe. For noen år siden foreslo Kampen Vel å gjøre torget foran Kampen kirke bilfritt. Jeg må innrømme at det ikke falt meg inn at noen hadde voldsomme innvendinger mot det. Kampen er allerede en fredelig landsby, hvor barn løper rundt i gater fulle av MDG-SUV-er; el-sykler med lasteplan og barnevogn. Vi hadde allerede eksperimentert med bilfrie dager på torget med stor suksess. Forslaget ble først mottatt med jubel.

Det gikk likevel ikke lang tid før protestene kom på den lokale FB-siden til Kampen. I begynnelsen gikk det på manglende informasjon og følelsen av ikke å bli hørt. Noen følte seg overkjørt og mer enn antydet at syklister og MDG-ere hadde kuppet vel-et. Det eskalerte forbausende raskt til harde fronter mellom gode naboer. Folk snakket forbi hverandre og misforsto, men det ble åpenbart at det også handlet om ulike verdier hvor det var liten plass for kompromisser. Det handlet med ett om de som hadde bodd på Kampen i generasjoner og var ekte arbeiderklasse versus innflyttere som ville omgjøre nabolaget til hipsterparadise.

ULOVLIG FOTGJENGERFELT: Politiet ønsker fortsatt tips om hendelsen. Video: Google Earth/ Bjørn Søyland Foto: Jærbladet Vis mer

MDG ble nevnt. Det hjalp ikke at Eivind Trædal deltok på tråden. Med ett var det MDG mot Nei til bompenger i det fredelige nabolaget hvor Thorbjørn Egner vokste opp og skapte Kardemommeloven.

De ene har vinden i ryggen og kommer til å vinne i det lange løp, de andre kjemper en siste desperat kamp mot det uunngåelige skiftet.

Men du trenger verken være statsviter eller psykolog for å se at det er mer som ligger under enn krangel om parkeringsplasser. Jeg skjønner følelsen av å bli fortalt hva som er best for deg av folk du mener verken kjenner deg eller nabolaget ditt, og som ikke er vokst opp her. Elitistisk er det.

Selv innenfor ring 2 er det plagsomt med sånne innenfor ring 2-folk som vet hvordan de kan få det som de vil. Det irriterende med engasjerte mennesker er nettopp at de får ting gjort.

Da det ble snakk om å regulere biltrafikken på Kampen, hvem var det som engasjerte seg? Det var de som var opptatt av sykkelveier og ønsket seg færre biler, mens de som ville at alt skulle fortsette som før, satt hjemme i sofaen og lukket øynene. Så enkelt er det. Politikk er ikke vanskeligere enn det.

Det er påfallende at begge disse to motpolene har enorm oppslutning foran årets valg. Velgerne vet at noe står på spill. De engasjerer seg. Jeg vil tippe at MDG vinner på det, mens bompartiene er fullt av sofavelgere.

Når sant skal sies, kan ikke MDG alene ta æren for bypakker og plaging av bilister. Men ingen partier støtter denne politiske utviklingen med større fryd. Privatbilens gullalder er så åpenbart på hell, men MDG har mulighet til å velte seg i dens undergang. Andre partier må fortsette å støtte en av forrige århundres største oppfinnelser med entusiasme og milliarder til veiutbygging. Frp har brukt mesteparten av sin politiske kapital i regjering på å bygge ut veier, men hva har det gitt dem? De går mot et katastrofevalg. Velgerne deres går til bompengepartiene, fordi de ikke skjønner det større bildet Frp i regjering må forsvare.

Motparten er like brutal. I FB-tråden på Kampen møtte bekymrete bilister liten forståelse. Tvert om ble det understreket at dette bare var første skritt. Målet er å gjøre hele Kampen bilfritt. Bilen må ikke parkeres, den må fjernes, skrotes; hele ideen om at privatbiler skal legge beslag på offentlig plass i den utstrekning de gjør nå, vil om få år være like absurd som at vi røykte inne.

På veien dit skaper det selvfølgelig strid og motstrid. Men det er like overraskende hver gang at de tradisjonelle partiene ikke evner å takle slike skifter på kort sikt. På lengre sikt har de alltids svar, men med jevne mellomrom må de gjennom «protestvalg» som årets, hvor en betydelig del av velgermassen forteller dem at de er i utakt og går til nye partier og ensakspartier. Spørsmålet er om dette er den nye normen. Høyre og Ap, eller Frp for den saks skyld, kan ikke være så treige og utydelige at de tas på senga av en grasrotbevegelse som bompengepartiet. Kunne de ikke se det komme? Arroganse eller dumskap er eneste forklaring.

Det er på samme måte en demonstrativ tydelighet som har gjort MDG til et av Oslos største partier på kort tid; det puster Ap i nakken på de siste målingene, og det har brukt tiden i byrådet imponerende effektivt ved å sørge for synlige endringer og ta æren for dem aller mest når motstanden er som størst. Oslo-velgerne er ikke like betatt av bompengepartiet som bergensere, og det at en slik bevegelse fins, synes heller å mobilisere oppslutningen om det sittende byrådet i hovedstaden.

Det er lokalvalg. Enkeltsaker vil alltid ta stor plass. Men den som stemmer på bompengepartiene vet at de er taperne i det lange løp. De protesterer en siste gang. Ja til bilen er en anakronisme vi vil le av om noen år. Nettopp derfor har jeg bedt seierherrene på Kampen om å roe seg ned, ikke juble så høylydt. Dere har vunnet, sier jeg. Dere trenger ikke å gni det inn.

Det gjelder å være utålmodig, men også nådig. Vær nådig når du vinner.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.