De har myrdet min venn Carlos

«Jeg har ingen illusjoner om at de som bestilte henrettelsen, vil bli avslørt. Men jeg håper»

Onsdag 22. november ved 18-tida på ettermiddagen rystes hele det mosambikiske samfunnet. Journalisten Carlos Cardoso er blitt myrdet på åpen gate i hovedstaden Maputo. Carlos er på vei hjem fra avisredaksjonen. Når den gamle blå Toyotaen kjører ut på gata, venter gjerningsmennene med sine automatvåpen. De gjør ingen forsøk på å skjule ansiktene. De tar seg også god tid. Den kan bare bety én ting. At de er sikre på at deres høye beskyttere, de som har lagt ut kontrakten på Cardoso, også kommer til å beskytte dem mot mulige følger.

Carlos Cardoso var en undersøkende journalist med verdensry. På det afrikanske kontinentet var han beundret og fryktet. Han skrev ofte på oppdrag av verdenspressen. Han hadde sterk tilknytning til Norge ettersom han var gift med den norske juristen Nina Berg. Sammen har de to barn.

I løpet av de nesten 15 årene jeg har bodd og arbeidet i Mosambik, har journalisten Carlos Cardoso vært en av mine nærmeste og viktigste venner. Vi traff hverandre i arbeid og diskusjoner. Men også privat. Nå er han altså død. Det var en henrettelse. Carlos var klar over at hans tid når som helst kunne være over. Ofte snakket han om det. At den plutselige døden kunne være prisen han måtte betale for sin undersøkende og kompromissløse journalistikk. Hans angrep på manipulerende mennesker i høye stillinger var alltid harde og alltid godt underbygd. Men han visste at sannheten gjør mennesker som bygger sine liv på korrupsjon og løgn, farlige. Den dødelige rekylen kunne komme. Men han hadde tatt sin beslutning. Han visste at arbeidet hans var nødvendig. Politisk og moralsk nødvendig. Han gravde i korrupsjonen og den organiserte kriminaliteten for Mosambiks framtid.

Vi vet ikke hvem som drepte Carlos. Heller ikke om det var på grunn av noe han hadde skrevet eller noe han kanskje skulle skrive. Carlos ble myrdet fordi han var farlig. «For dem som frykter sannheten,» sa Mosambiks statsminister Mocumbi. Akkurat slik var det. Et eller annet sted innen den organiserte kriminaliteten, med fangarmer dypt inn i maktens korridorer, ble beslutningen fattet om at Carlos Cardoso måtte bringes til taushet.

Carlos Cardoso var en vel ansett journalist langt ut over Mosambiks grenser. Om tidsskrifter som for eksempel Time eller Newsweek ville vite hva som foregikk i landet, så snakket man med Carlos. Han nølte ikke overfor sannheten, selv ikke når den var ubehagelig. Ryktet sa at han var hard. Sjefen i Verdensbanken, Wolfensohn, måtte skjerpe seg ekstra når Carlos dukket opp på hans pressekonferanser. Men han hadde også stor respekt for Carlos Cardoso.

Carlos' omdømme hvilte på tre forutsetninger. Hans personlige mot. Hans besluttsomme og tålmodige graving etter fakta og sannheter. Og hans medmenneskelighet. Jeg skammer meg ikke over å si at av ham lærte jeg meget. Og jeg beundret hans mot. Uten reservasjoner. Carlos Cardoso var i ordets beste forstand et godt menneske. Ikke bare en dyktig journalist.

Jeg tror ikke Carlos visste hvordan man lyver!

Nå er han død. Mennesker gråter i Mosambik. Men Carlos ville selv - om han hadde kunnet - advare mot krokodilletårene som skjuler seg bak det ekte. Selvsagt er det også mange som er lettet. Som kan puste ut. De som opprettet dødskontrakten på Carlos' liv. Hvem de nå enn er.

Carlos Cardoso var et slags enmanns opposisjonsparti i Mosambik. Jeg tror at han noen ganger følte seg ensom. Han sto for en folkelig, radikal venstreopposisjon. Tydelig, praktisk, med en sterk følelse for Afrikas reelle styrke og svakhet. Han avskydde alle romantiske forestillinger om den «afrikanske renessansen». Hele hans arbeid gikk ut på å styrke det skjøre demokratiet og å avsløre korrupsjonen. Om noen sto på «folkets» side, så var det Carlos.

Jeg har ingen illusjoner om at de som bestilte henrettelsen, vil bli avslørt. Men jeg håper.

Kravet om at myndighetene i Mosambik nå virkelig handler, vil bli framsatt med styrke. Av alle de mennesker som føler sorg og vrede over det som har hendt. Å finne fram til dem som holdt i mordvåpenet, kan kanskje la seg gjøre. Men de som står bak? De vil gjøre alt for at ubehagelige sannheter ikke skal avsløres. Man kan alltid finne nye mordere til å luke vekk plagsomme journalister. I et land der fattigdom og frykt hersker, vil man alltid finne hender villige til å myrde for betaling.

Jeg sørger slik over Carlos at det svir i sjelen. Jeg sørger på samme måte som alle de mosambikere som i Carlos Cardosos arbeid så et håp og kanskje en garanti for at sannheten ikke kan skjules i all evighet.

Carlos Cardosos mot bør gi oss andre mot. Hvis sannheten har en pris, betalte Carlos Cardoso den høyeste man kan tenke seg. For seg selv. For sin familie, Nina, Ibo og Milena. Og for sitt land.