I ALEPPO: Aktivist Mahmoud Rashwani befinner seg i Aleppo hvor han hjelper til med redningsarbeid. Kona og datteren bor for tiden i Tyrkia. Foto: Zaina Erhaim
I ALEPPO: Aktivist Mahmoud Rashwani befinner seg i Aleppo hvor han hjelper til med redningsarbeid. Kona og datteren bor for tiden i Tyrkia. Foto: Zaina ErhaimVis mer

De harde klemmene jeg får av barna jeg bærer ut av ruinene, kommer aldri til å slettes fra minnet mitt

Jeg kan heller ikke vaske blodet deres av T-skjortene mine. 

Meninger

Den siste måneden har jeg ikke trengt å sette på alarm om morgenen - jetflyene til regimet gjør jobben for meg. Hver eneste dag har vi våknet klokka sju av en prosjektil eller en rørbombe. Jeg kan ikke si om det finnes bombekastere, for jeg er blitt så vant til lyden av eksplosjoner at det ikke lenger forstyrrer søvnen min.

Jeg savner luksusen av sakte å våkne opp og starte dagen med å se på et bilde av kona og datteren min, som jeg har hengt opp på veggen. Mer enn noe annet savner jeg min Zara, som bare er seks måneder gammel, men slik som ting er nå er jeg nødt til å komme meg opp av senga og forte meg bort til siste sted som er blitt angrepet for å hjelpe til i redningsarbeidet.

Jeg har blitt ekspert på å dra mennesker ut av ruinene, på å lokalisere hvor dypt de skrikende ofrene er begravet, på å finne dem i kaoset - de ser ut som statuer dekket av støv.

De harde klemmene jeg får av barna jeg bærer ut av ruinene av det som en gang var hjemmet deres, kommer aldri til å slettes fra minnet mitt. Jeg kan heller ikke vasket blodet deres av T-skjortene mine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kona mi lurer på hvorfor jeg kjøper ti nye T-skjorter hver gang jeg reiser til Tyrkia. Jeg forteller henne at jeg har mistet de gamle, slik at hun ikke skal bli redd. Siden hun fødte Zara har kona mi blitt spesielt sensitiv når det kommer til barn.

Rundt klokka ni om morgenen drar jeg hjem igjen for å vaske meg og for å la det som har skjedd synke inn. Hva jeg har gjort, de stikkende ansiktsutrykkende på kroppene jeg har reddet, skrekken til dem som venter på å finne ut om deres kjære kommer ut av det med livet i behold, eller om kroppene deres i det minste kan reddes ut hele. Mange av kroppene er ødelagt og brent.

Etter et av luftangrepene som nylig fant sted i byen, så jeg en mor som klemte benet til en ung jente mens hun ropte: «Jeg fant det. Det er benet til datteren min. Jeg kommer ikke til å miste det, det er hennes».

Mens jeg prøvde å få skrekken ut av hodet, så jeg på den tomme kaffemugga som kona mi Zaina har kjøpt, og forestilte meg at den var full av svart kaffe. Jeg har ikke kaffe, og selv om jeg hadde hatt det, hadde det ikke vært strøm til å lage den, men det minner meg på at jeg savner lukta.

For å overkomme desperasjonen som siver ut i leiligheten vår, har jeg videosamtaler med min Zara. Hun er bare 90 kilometer unna, men jeg kan bare se henne på den lille, flate skjermen, og jeg er sikker på at hun ikke vet forskjellen på å se på meg og å se på sangen «five little monkeys jumping on the bed». For henne er jeg bare et flimrende omriss som hun ser på på morens data i et par minutter, før hun mister interesse og ser en annen vei.

Hun ruller rundt nå. Jeg gikk glipp av det. Jeg gikk også glipp av hennes første måltid og, hvis beleiringen hadde fortsatt, hadde jeg gått glipp av det første av alt - krabbingen, stegene, ordene. Det ville til og med drept meg, som har overlevd alt de siste fem årene.

Forrige måned ble jeg skadet igjen, da en russisk prosjektil traff circa 20 meter unna bilen min. Jeg følte ingenting, men plutselig ble verden hvit som følge av eksplosjonen og støvet, så hvit at både hørselen og synet forsvant i et øyeblikk. Det tok meg noen minutter å forstå hvor jeg var og hva som hadde skjedd.

Til slutt kom noen og fikk åpnet bildøra slik at jeg kunne komme meg ut. Han som redder måtte selv reddes. Jeg kunne ikke redde meg selv, delvis fordi jeg var i sjokk, men også fordi jeg fortsatt slet med en gammel skulderskade.

Det har gått fem år nå, men det virker som om det bare er noen dager siden. På den andre siden av byen, hvor jeg egentlig hører til, arresterte sikkerhetsstyrker meg, banket dritten ut av meg og skjøt meg i leggene et par ganger.

Jeg lå hjelpesløs på bakken da en betjent som heter Alaa plasserte støvlen sin på hodet mitt og startet å skrape det mot bakken, samtidig som han forbannet alle i familien min og anklaget meg for å være en sviker fordi jeg hadde deltatt i fredelige demonstrasjoner mot regimet.

Så hørte jeg noen si: «Alaa, ikke drep ham. Vi har det jo så gøy med å torturere ham.» Den mannen reddet livet mitt.

Nå er det på tide med en daglige kontrollen av vennene mine. Jeg skriver i meldingsgruppa vår: «Hvem er fortsatt med i konkurransen om å holde seg i live? Hvem vunnet over døden nok en dag?».

Med en gang jeg er sikker på at vi ikke har mistet noen i morgenangrepene, drar jeg fra huset mitt på motorsykkel. Jeg kjøpte den etter at byen ble beleiret fordi jeg ikke hadde råd til bensin til bilen lenger. Noen ganger tilbyr jeg en slags offentlig taxiservice til mennesker som står på gata, fordi mangelen på drivstoff har ført til at store deler av transportnettet er ødelagt.

I det siste har jeg jobbet med noen prosjekter som skal hjelpe folk i beleirede områder av byen. Spesielt små gårder. Vi snakket med venner som hadde blitt eksperter på beleiring etter år med isolasjon i Daraya og Øst-Ghouta, og det å produsere mat var deres beste tips. Så det var det vi gjorde. Vi kjøpte flere containere man kunne dyrke i, og plantet tomat, aubergine og squash som vi fikk av lokale myndigheter. Nå har vi fordelt dem rundt på ulike nabolag og oppfordret frivillige organisasjoner til å gjøre det samme.

Bare en uke etter beleiringen hadde markedene allerede gått tomme for drivstoff og det meste av vanlig mat. Om du kan finne forsyninger, er prisene skyhøye. En kilo poteter koster fire ganger så mye som det pleide, fra 125 syriske pund (4,79 norske kroner) til 600 syriske pund (23 norske kroner).

Nå spiser jeg bare ett måltid om dagen, vanligvis kokte bønner eller pasta, midt på natta. Jeg klarer ikke sove når jeg er for sulten, så jeg utsetter måltidet til da sånn at jeg kan hvile etterpå.

Det var rart å høre om de russiske forslagene om «humanitære korridorer» for å få oss sivile ut av de beleirede områdene, fordi områdene som ble angrepet med bomber også var områdene som ble pekt ut som mulige rømningsveier.

Etter to uker erklærte opprørsstyrkene angrep for å bryte opp de beleirede områdene i Aleppo. Vi kunne ikke tro det og alle menneskene jeg kjenner tok til gata og spurte hvordan hun eller han kunne være til hjelp.

Noen begynte å samle dekk som kunne brennes på hustakene og i gatene, for å lage nok røyk til at man ikke kan se fra jetflyene. Barna gjorde det til en lek, og løp rundt i gatene og spurte folk om de ikke hadde mer - glade for å være ute igjen etter dager med mye bomning og foreldre og lærere som hadde gitt dem beskjed om å gå under jorda.

Jeg hadde vært ute og delt ut bokser med plantefrø, sammen med vennen min Samar, som jobber med legegruppa Space of Hope. Hun har, akkurat som meg, latt barna være igjen i Tyrkia og hun har ikke sett dem på måneder fordi hun valgte å returnere til Aleppo for å hjelpe. Alle kjenner henne, og hun kjenner alle, men beleiringen er spesielt vanskelig for henne. Mangelen på drivstoff gjør at hun ikke lenger kan kjøre bilen sin, men til forskjell fra menn kan hun ikke kjøre motorsykkel.

Da vi kom tilbake til nabolaget, ga jeg barna to dekk fordi jeg var så oppspilt. Så husket jeg at jeg hadde kjøpt dem til bilen min for 300 dollar.

I en hel uke under kampene mot de beleirede områdene, sluttet folk å sove, og gatene var alltid fylt av mennesker om natta, sånn som de er under Eid. Så, endelig, kom øyeblikket da de beleirede områdene ble erklært frie. Jeg følte den samme gleden som da fengselsvakta åpnet døra til cellen min for fem år siden og sa: «Du er fri».

Teksten ble først publisert på nettsidene til The Guardian og er oversatt fra engelsk.