JOHAN BORGEN: Hardtarbeidende redaksjonsmedlem i Dagbladet på 1930-tallet.
JOHAN BORGEN: Hardtarbeidende redaksjonsmedlem i Dagbladet på 1930-tallet.Vis mer

De harde, men gylne 1930-åra

Da Dagbladet var "artisten i vår presse".

Meninger

OK, trofaste papirlesere, her kommer den lovede del to av betraktningene rundt Dagbladets gullalder, påbegynt i forrige uke. Del én, «Det fins alltid en gullalder», finner du på nettet. Poenget er at alle klager på Dagbladet, samtidig som de henviser til fortida som avisas storhetstid. Hva de mener, kan synes uklart, ettersom vi jobbet i avisa under den angivelige gullalderen også, men fikk like mye kjeft da. Og beskjed om at avisa var mye bedre for la oss si ti år siden.

Så hvem vet, kanskje er vi fortsatt inne i en gullalder? Det vet vi om ti år. Men la oss dvele litt over det virkelige, litterære bonanzaet avisa har vært igjennom. Det journalistiske Klondyke som danner grunnlaget for alt dette nostalgiske pratet. I min forrige spalte henviste jeg til det kuriøse tidsskriftet «I dag», som jeg ikke har hørt om før jeg fant de to første numrene på et antikvariat. Det utkom i 1934, med den nyansatte Dagbladet-journalisten Arne Skouen (21) som redaksjonssekretær og skribent under pseudonymet «Arnes».

Ut fra en teori om at det nye fenomenet radio ville ta fra avisene nyhetsmonopolet og tvinge dem til å legge om til kommentarer, vurderte «I dag» samtidas dagsaviser. Om Dagbladet het det: «Dagbladet er artisten i vår presse. Det er et yndet objekt for baktalelse på gatehjørnene – fordi dets ansikt aldri er nøitralt. Det har alltid noe å forfekte, men ingen annen avis kunde på samme tid plassere Henrik Sørensens glassmalerier til Linkjøping domkirke tvers over toppen av første side, skyvende alt det andre under seg. Dagens gråhet må vike plassen.»

Allerede den gangen hadde avisa renommé og potensial som et overraskelsens organ, utsatt både for beundring og bakvaskelse. «I dag» konkluderer: «Det er artister som redigerer og skriver Dagbladet. Avisen har derfor en kunstners skiftende temperament, men også hans verdi. Bladet er en baktalt charme.» Altså en verdifull avis. Med åtte redaksjonelle medarbeidere i alt, redaktøren iberegnet. Til gjengjeld ble alle legendariske. Og man hadde ennå ikke hørt om nedskjæringer.