De harde tjueåra

Greta Gerwig er i sentrum gjennom hele «Frances Ha», på godt og vondt.

FILM: Jeg sliter med min egen irritasjon i starten av Noah Baumbachs nyeste. «Frances Ha» er en selvbevisst hipsterfilm og det finnes knapt noe mer irriterende enn selvbevisste hipsterfilmer om bortskjemte Brooklyn-boere i slutten av tjueåra med kunstnerambisjoner som driver dank i stedet for å være drevet av sine ambisjoner. De er så fornøyde med seg selv, så bevisste på at de synes i mengden. De er vekselvis spontane eller teatralske, dype eller barnslige, alt ettersom hva øyeblikket bringer. I svart-hvitt, klippet og kjemmet som en sprudlende fransk nybølgefilm. Argh, som selvopptatt kulturjournalist kunne jeg skrevet i dagevis om disse greiene.

Stillstand
Men et stykke ut i «Frances Ha» begynner jeg å ane at filmen har et mer tvetydig formål. Den er ingen banal hyllest til Brooklyns demonstrativt frie sjeler. Den er dét også, men innimellom finnes det mye å like her.

Frances (spilt av Greta Gerwig, Baumbachs kjæreste og filmens medforfatter ) er 27 år og lærling i et dansekompani. Hun bor sammen med bestevenninnen Sophie (spilt av Stings datter Mickey Sumner) og de oppfører seg som to fjortiser, de lekeslåss, snakker om gutter, sover sammen og forteller hverandre godnatthistorier om hvordan de skal oppnå suksess og erobre verden. Men så blir Frances sviktet og flytter inn i kollektiv med to kule, subsidierte gutter som driver med skulptur og manusskriving (Som syrlige Sophie sier det: bare rikmannsbarn har råd til å være kunstnere i New York).

Til ettertanke
Adam Driver spiller en av rollene og det er ikke bare han som bringer tankene i retning av «Girls». Miljøet er det samme, selv om Baumbachs film har flere eldre, mer etablerte rollefigurer som den umodne Frances kan speile seg i. Samtidig er «Frances Ha» lettere, mer flyktig. Komikken i unge Lena Dunhams TV-serie er mye mørkere enn i godt voksne Baumbachs siste opus.

Jeg foretrekker Baumbach når han er mer satirisk og hensynsløs («The Squid and the Whale», «Greenberg») og kan ikke slutte meg til den unisone hyllesten av Greta Gerwig som indiefilmens nye darling. Samtidig synes jeg «Frances Ha» vokser i løpet av sine knappe nitti minutter og byr på mer alvor, sårbarhet og smittsom glede. Helstøpt er den ikke, men dagen derpå har irritasjonen glidd over i ettertanke. Den barnslige Frances er blitt mer kompleks.