Hva er det med homoseksualitet som gjør at samme-kjønns begjær og samme-kjønns kjærlighet fortsatt kan oppleves som selvmordsgrunn? Dette henger sammen med de kulturelle rammene vi har for våre forestillinger om hva homoseksualitet er. Det handler om hvilke fortellinger det er mulig å fortelle i vårt samfunn og om hvilke fortellinger det er som får gjennomslag.

Jeg vil argumentere for at det er det man kan kalle den moderne identitetsfortellingen om homoseksualitet som er den fortellingen som har dominert i den norske offentligheten gjennom de siste tiårene. Denne fortellingen frontes både av homoorganisasjonene og av «homosakens» politiske støttespillere.

Til tross for at denne fortellingen også har blitt utfordret, er selve eksistensen av denne fortellingen et eksempel på hvordan homoseksualitet blir reprodusert som skammelig, mindreverdig eller som uforenlig med det gode (optimale) liv.

Heterosamfunnet undertrykker ikke-heteroseksualitet ved hjelp av symbolsk makt og vold. Normen om at heteroseksualitet er det normale og gode, og at ikke-heteroseksualitet er noe som er avvikende og mindreverdig, er noe som gjennomsyrer kulturen vår så til de grader at vi alle på ett nivå «vet» at det er slik det er. Foreldre ønsker seg det beste for barna sine, og derfor er det i utgangspunktet få foreldre som ønsker seg at barna deres skal få seg partnere av samme kjønn.