De heterofiles «toleranse»

Hva er det med homoseksualitet som gjør at samme-kjønns begjær og samme-kjønns kjærlighet fortsatt kan oppleves som selvmordsgrunn? Dette henger sammen med de kulturelle rammene vi har for våre forestillinger om hva homoseksualitet er. Det handler om hvilke fortellinger det er mulig å fortelle i vårt samfunn og om hvilke fortellinger det er som får gjennomslag.

Jeg vil argumentere for at det er det man kan kalle den moderne identitetsfortellingen om homoseksualitet som er den fortellingen som har dominert i den norske offentligheten gjennom de siste tiårene. Denne fortellingen frontes både av homoorganisasjonene og av «homosakens» politiske støttespillere.

Til tross for at denne fortellingen også har blitt utfordret, er selve eksistensen av denne fortellingen et eksempel på hvordan homoseksualitet blir reprodusert som skammelig, mindreverdig eller som uforenlig med det gode (optimale) liv.

Heterosamfunnet undertrykker ikke-heteroseksualitet ved hjelp av symbolsk makt og vold. Normen om at heteroseksualitet er det normale og gode, og at ikke-heteroseksualitet er noe som er avvikende og mindreverdig, er noe som gjennomsyrer kulturen vår så til de grader at vi alle på ett nivå «vet» at det er slik det er. Foreldre ønsker seg det beste for barna sine, og derfor er det i utgangspunktet få foreldre som ønsker seg at barna deres skal få seg partnere av samme kjønn.

Det beste i vårt samfunn er fortsatt heteroseksualitet. Denne verdensforståelsen blir innpodet i oss fra vi er små, og mange samme-kjønns elskere kommer slik også til å betrakte seg selv ut fra denne dominerende forståelsen av hva som er normalt og godt. Det er slik den ultimate makt virker.

Samfunnet benytter seg av subtile metoder for å undertrykke homofile. Det finnes tusenvis av bitte små korreksjoner og irettesettelser som unge ikke-heteroseksuelle opplever daglig. Fra at «homo» blir brukt som skjellsord, til at ungdomsbladene de leser sjelden henvender seg til sine lesere som om de kunne være ikke-heteroseksuelle, men av og til presenterer saker «om de homofile». Fra at foreldrene uttaler seg negativt om de homofile de ser sammen på TV, til den medlidende klemmen fra tante «som vet», til at de kan se overraskelsen (og kanskje ubehaget) i øynene når den du snakker med skjønner at du har en kjæreste av samme kjønn. Hver for seg kan disse korreksjonene virke små og ubetydelige, men til sammen sender de et tydelig budskap om at de som ikke-heteroseksuelle ikke er en selvsagt, likeverdig og naturlig del av verden.

At homoseksualitet kan bli opplevd som selvmordsgrunn, handler om et samfunn som ser på homoseksuelle og homoseksualitet som mindreverdig heteroseksualitet. Det handler om et samfunn som gjennom det man kan kalle symbolsk vold stadig gjenskaper denne mindreverdigheten og som forsøker å få personer som blir forelsket i samme kjønn til å føle seg som en mindreverdig og som en ikke-selvsagt del av verden.

I vårt samfunn har heteroseksualitet vært det rådende prinsipp og homoseksualitet har blitt undertrykt ved hjelp av ulike midler. De dominerende fortellingene om homoseksualitet kan også sees på som en del av dette undertrykkelsesapparatet. Den rådende identitetsfortellingen fokuserer på heteroseksualitet og homoseksualitet som diamentrale motsetninger, på kategorier som er gjensidig utelukkende og som lett kan skilles fra hverandre. Den fokuserer på at seksualitet og særlig homoseksualitet er en essensiell sannhet om en person og den viktigste sannheten om en person.

Det er det heteroseksuelle verdensbildet, måten vi forstår kjønn og seksualitet på i gjensidig utelukkende og hierarkisk ordnede kategorier, som har framtvunget nettopp denne identitetsfortellingen om homoseksualitet. Den har dermed også blitt et redskap for å reprodusere forestillingen om homoseksualitet som noe mindreverdig og som noe helt annet enn heteroseksualitet. Jeg vil hevde at både den politiske strategien til homoorganisasjonene og individuelle homofile identiteter springer ut av det samme tankeapparatet som i utgangspunktet har definert homoseksualitet som noe fundamentalt annet, noe som er underordnet og mindreverdig heteroseksualitet.

Gjennom denne argumentasjonen ønsker jeg selvsagt ikke å kritisere enkeltpersoners identiteter og opplevelse av sine egne erfaringer, men jeg forsøker å vise andre mulige forståelsesrammer. Mange lesbiske og homofiles fortellinger om frykten for å være unormal, om frykten for å bli utstøtt i den fundamentale annerledeshet, er velbegrunnet og høyst reell. Poenget mitt er å kritisere samfunnet som tvinger frem nettopp disse selvforståelsene, disse historiene som hele tiden gjenskaper heteroseksualiteten som det normale og ønskelige.

Det er problematisk at dette identitetspolitiske rammeverket sementerer heller enn opponerer mot tankegangen om at seksuell praksis definerer hvem man er og at seksualiteten er sannheten om selvet. Det andre hovedproblemet er det fokuset på offerstatus og lidelse som denne identitetspolitikken hviler på, og som den stadig reproduserer.

I en kultur som har definert homoseksualitet er umoralsk, avskyelig eller mindreverdig, har hovedstrategien for å bli akseptert vært: 1) Å fremstille homoseksualitet som en ikke-selvvalgt skjebne, 2) Å fremstille det som en tragisk skjebne som bør møtes med medlidenhet og tolerant inklusjon heller enn med straff, forakt og utestenging.

Den fortellingen om homoseksualitet som fokuserer på stolthet, på en iboende legning, på seksualitet som sannhet og som bruker homo-lidelse som det viktigste argumentet for å oppnå rettigheter, er problematisk. Selv om denne identitetsfortellingen med stort hell har blitt brukt både til å skaffe politiske rettigheter og til å bygge individuelle identiteter, kan denne homofortellingen også være med på å opprettholde homoseksualitet som noe som er mindre verdig og bra enn heteroseksualitet.

Denne fortellingen er en del av heterosamfunnets undertrykkelsesapparat. Når vi snakker om «stolt og homo» holder vi også fast i skammen. Det er skammen som gir stoltheten mening. Ved å appellere til de heteroseksuelles toleranse og medlidenhet, sier en samtidig at en godtar at «heterofile» er i en posisjon der de kan velge å tolerere eller forkaste «homofile». Å få heterofile til å synes synd på homofile har gitt rettigheter, men gir ikke noe grunnlag for likeverd.

Homofobi og homonegativisme gir mening kun når homoseksualitet og heteroseksualitet gir mening. Jeg vil foreslå at vi i tiden fremover forsøker å skape en kultur som toner ned betydningen av seksuell orientering, og som slutter å låse oss fast i kategoriske identiteter som «heterofil» eller «homofil».

Unge personer må få møte fortellinger om at det finnes gode muligheter for kjærlighet, liv og livsutfoldelse uavhengig av hvilket kjønn de orienterer seg mot. De må også få møte fortellinger der nettopp hvilket kjønn en orienterer seg mot, blir fremstilt som en saksopplysning, ikke som en sannhet og som grunnlag for fundamental forskjell.

•Tone Hellesund har skrevet boka «Identitet. På liv og død», som handler om homoseksualitet og selvmord.