De hører stemmer

Med få unntak har fagfolk innen psykiatrien hittil betraktet stemmehøring utelukkende som et symptom på alvorlig sinnslidelse.

Marit hører stemmer som ingen andre kan høre.

Er hun sinnslidende ?

Ifølge de fleste - også fagfolk som arbeider innen psykiatrien - er hun det. Men nyere undersøkelser har visst at mange stemmehørere har aldri vært i kontakt med psykiatrien. De oppfyller heller ikke krav til psykiatrisk diagnose. Disse undersøkelsene viser at cirka 2- 2,5% av befolkningen hører stemmer. Av disse er det cirka 1/3 som har slike problemer at de trenger psykiatrisk behandling. 2/3 av stemmehørerne er altså i stand til å mestre sine stemmer og sine liv på en slik måte at de verken trenger eller ber om psykiatrisk hjelp.

Når en viser til disse resultatene, får en da en naturlig reaksjon: Da må det dreie seg om to forskjellige former av stemmehøring. Stemmehørere som ikke trenger psykiatrisk hjelp, må ganske enkelt høre stemmer av en annen kvalitet og karakter enn stemmehørere innenfor psykiatrien.

Den nederlandske professoren i sosialpsykiatri Marius Romme har undersøkt dette spørsmål gjennom å bruke Verdens helseorganisasjon (WHO) sin vurdering av virkelige og «pseudo»-hallusinasjoner, der forskjellen ligger i måten en hører stemmer på - gjennom øret eller i hodet, om stemmene blir opplevd som noe utenfor seg selv eller som en del av ens egen person, og måten stemmene snakker til høreren på - i tredje eller i andre person. Stemmehørerne ble delt i tre grupper - de med diagnosen schizofreni, de med diagnosen dissosiativ lidelse, og den siste gruppen «ikke-pasienter». Romme kom fram til at ingen av WHO sine kriterier skilte mellom disse tre grupper av stemmehørere. På spørsmål om opplevelsen av stemmene som noe utenfor en selv eller som en del av ens person - et viktig kriterium i vurdering av alvorlighetsgraden - svarer en stor majoritet i alle tre gruppene at stemmene kom utenfra. F.eks. opplevde hele 93% av ikke-pasienter at stemmene kom utenfra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hvis en majoritet av stemmehørere ikke er å betrakte som psykiatrisk syke - hvis forskjellen mellom sinnslidende og ikke sinnslidende ikke går mellom å høre og ikke å høre stemmer - må dette få konsekvenser for psykiatriens måte å behandle også psykiatriske pasienter som hører stemmer på. Hittil har, med få unntak, fagfolk innen psykiatrien betraktet stemmehøring utelukkende som et symptom på alvorlig sinnslidelse, et symptom som skulle behandles bort - vanligvis med medikamenter, selv om det medførte høye kostnader i form av bivirkninger. Kanskje en burde betrakte stemmene som en nøkkel til forståelse av pasientens livserfaringer og problem i stedet for å forsøke å medisinere dem bort (noe som ofte mislykkes).

På bakgrunn av egen og andres forskning og egne kliniske erfaringer har Marius Romme m.fl. utviklet en metodisk tilnærming til stemmehørere som kan brukes i forhold til psykiatriske pasienter. Den brukes i dag i de fleste europeiske land og har fått fellesbetegnelsen «Hearing Voices». Et «Hearing Voices»-nettverk er blitt organisert, der fagfolk og stemmehørere arbeider sammen for å utvikle metoden og gjøre den bedre kjent.

I «Hearing Voices» forsøker en å forstå sammenhengen mellom livsopplevelser og stemmehøring i hvert enkelt tilfelle. Når hørte en stemmer første gang? Hva utløser stemmehøring? Hva sier stemmene? Hvilken identitet har de? Hvordan påvirker de ens liv? Hvordan påvirker en selv stemmene? 70% av stemmehørere selv knytter stemmehøring til traumatiske opplevelser.

Sentralt i «Hearing Voices» er at stemmehøreren eier sine erfaringer. Dette er et uttrykk for at stemmehørerens erfaringer er viktige og at de må respekteres. En selvfølge? Kanskje, men når stemmehøring betraktes bare som et symptom på en genetisk/biologisk grunnet psykisk sykdom, blir målsettingen ofte å fjerne dette symptomet medikamentelt, i likhet med ønsket om å undertrykke andre psykotiske symptomer. I en slik behandling har det ikke vært tradisjon å erkjenne og respektere stemmehørere som eiere av sine erfaringer.

I «Hearing Voices» ønsker behandleren å få til en dialog med utgangspunkt i stemmehørerens egne erfaringer. Denne dialog utgjør rammen for det terapeutiske arbeidet. Ønsket om å få til en dialog fordrer at behandleren ikke er fastlåst i sine oppfatninger om hørselshallusinasjoner, men er villig til å utforske fenomenet sammen med stemmehøreren. Mange stemmehørere har en annen forståelse av stemmehøring enn den tradisjonelle psykiatriske forståelsen. Forklaringene kan være religiøse, parapsykologiske, at man er et medium osv. Å fortelle en person at hun tar feil eller signalisere at hennes oppfatning er av mindre interesse er et dårlig terapeutisk utgangspunkt. Ved å akseptere stemmehørerens subjektive virkelighet og sammen med henne prøve å forstå hva den uttrykker, legges muligheten for stemmehøreren til å oppnå personlig vekst og utvikling. Etter et foredrag om «Hearing Voices» kom en psykiater bort til en av oss og sa: «Måten Romme forholder seg til stemmer på, er som Freuds forhold til drømmer.» Det er en god sammenligning. I begge tilfeller handler det om å forstå et metaforisk og symbolsk språk.

Mestring er et annet sentralt begrep i «Hearing Voices». Som vi har sett, er behandlingsmålet ikke nødvendigvis å fjerne stemmene, men å lære seg å leve med dem. Stemmehøring kan sees som en overlevelsesstrategi, et uttrykk for at personen prøver å kontrollere et følelseskaos. De fleste som hører stemmer, kan knytte starten på stemmehøring til en kritisk opplevelse. Det personen ikke greier å forholde seg til, uttrykkes gjennom stemmene. De er en måte å arbeide med konflikten på. Når en arbeider etter denne tilnærmingen, opplever en at stemmene kjenner personen veldig godt og at de ofte snakker om essensen av dennes problemer. Når stemmehøreren greier å forholde seg til problemene og gjenta kontroll over eget liv, blir ikke nødvendigvis stemmene borte, men de blir mindre viktige. Som en stemmehører sa: «Jeg hører stemmer fortsatt, men de har ikke kontroll over meg, jeg er ikke redd dem og jeg hører bare på dem når jeg selv vil.» Mestringsteknikker er konkrete måter som stemmehørere kan bruke for å forholde seg til stemmene og dermed få kontroll over dem. F.eks. kan stemmehøreren svare på stemmene gjennom å si «Ja, du har rett» eller «Nei, du tar feil», eller gjennom å sette grenser for stemmene og inngå avtaler med dem. Det finnes utallige mestringsteknikker, og med øvelse greier de fleste stemmehørere å bruke dem med god effekt. Bruk av mestringsteknikker er første steget i å gå fra å være dominert av stemmene til å gjenvinne kontroll over dem.

«Hearing Voices» representerer en betydelig utfordring for tradisjonell biologisk orientert psykiatri. Den vil trenge en holdningsendring, der pasientens egen opplevelse og forklaring av sine symptomer blir tillagt vekt i betydelig høyere grad enn det som har vært vanlig hittil. Det er vår forhåpning at vi med denne kronikken bidrar til denne, i vårt syn nødvendige, forandringen.