VIL MERKE PENSUMLITTERATUREN: Med henvisning til at de kan bli traumatisert og oppskaket ber amerikanske studenter om å slippe skildringer av og debatter om voldtekt og rasisme. Dermed legger de press på ytringsfriheten og går glipp av sentrale ferdigheter. Foto: Scanpix.
VIL MERKE PENSUMLITTERATUREN: Med henvisning til at de kan bli traumatisert og oppskaket ber amerikanske studenter om å slippe skildringer av og debatter om voldtekt og rasisme. Dermed legger de press på ytringsfriheten og går glipp av sentrale ferdigheter. Foto: Scanpix.Vis mer

De hudløse studentene

Amerikanske studenter nekter å lese skildringer av voldtekt og rasisme. Hva skjer når den enkeltes følelser blir fasit for om noe er rett eller galt?

Kommentar

Den unge, akademiske huden har visst blitt tynnere. Fra amerikanske universiteter kommer forskrekkede rapporter som blir til hyppig delte tidsskriftartikler. De forteller om et stadig mer kupert undervisningslandskap der de rett som det er blir anklaget for å gjøre studentene sine ukomfortable — og der dette er tilstrekkelig til at endringer forventes og universitetsledelse og jurister kobles inn.

Komikerne Chris Rock og Jerry Seinfeld har begge fortalt at det er vanskeligere å opptre på universiteter og prøve ut stoffet sitt der, fordi studentene tar seg nær av langt mer enn hva de gjorde før — og gjerne på vegne av andre enn seg selv. Forelesere forteller om studenter som krever å slippe enhver berøring med «triggers», det vil si med beskrivelser eller diskusjoner av overgrep eller undertrykkelse, som kan utløse minner om ubehag de selv har opplevd. De reagerer oftere på «microaggressions», uttalelser som oppleves som indirekte fordomsfulle og nedvurderende.

Forelesere blir bedt om å merke tekster som kan virke støtende med «trigger warnings». En satirisk artikkel i studentavisen ved Universitetet i Michigan, som gjorde narr av nettopp reaksjonene på mikroaggresjoner, skal ha vært grunnen til at skribentens hybel ble vandalisert av sinte lesere og at han selv fikk sparken etter å ha nektet å be om unnskyldning for teksten. I april ba fire kvinnelige Columbia-studenter om at Ovids «Metarmofoser», en sentral tekst i antikkens litteratur, skulle bli fjernet fra pensum fordi den inneholdt en skildring av en voldtekt som hadde forstyrret et voldtektsoffer i auditoriet. Ved Brown-universitetet ble en debatt der en av deltagerne var forventet å kritisere begrepet «voldtektskultur» møtt med sterke protester, og en studentinteressegruppe fikk ledelsens velsignelse til å opprette et «safe space» under debatten, der studenter kunne komme for å snakke med profesjonelle og få emosjonell støtte hvis synspunktene ble for sterke å høre på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ønsket om at universitetene skal «føles trygge» går igjen i argumentasjonen, og i arbeidet for å innfri det ønsket forsvinner iblant det fundamentale skillet mellom tekster som har et budskap som kan oppfattes som undertrykkende eller krenkende, og tekster som har undertrykkelse og krenkelse som tema. Alt kan skape utrygghet.

Den mest omdiskuterte saken dreier seg om Laura Kipnis, kritiker, skribent og professor ved Northwestern-universitetet. I våres skrev Kipnis et polemisk essay der hun advarte mot «seksuell paranoia» ved universitetene. Kipnis hevdet at både studentene og universitetsledelsene var blitt overfølsomme overfor romantiske og seksuelle intermezzoer mellom studenter og forelesere. Hun viste til eksempler der hun mente mannlige universitets- og forlagsansatte etter mislykkede flings var blitt urettmessig beskydt for seksuelt maktmisbruk, og stilte spørsmålstegn ved bruken av ord som «traume» og «overlevelse» etter ubehagelige seksuelle møter; om skadevirkningen av kroppslig kontakt på tvers av studentskillet kanskje ble overdrevet.

Kipnis ba om bråk og fikk det. Artikkelen ble naturligvis heftig diskutert. Det som derimot kom overraskende på både Kipnis og de fleste som diskuterte essayet hennes, var at hun kort tid etterpå ble klaget inn for ledelsen på Northwestern av to studenter som påberopte seg den såkalte «Title IX», en antidiskrimineringslov, fordi de mente Kipnis gjorde det vanskeligere for studenter å melde fra om seksuell diskriminering og dermed var delaktig i diskrimineringen selv.

Kipnis skulle senere skrive et nytt essay der hun beskrev prosessen som en Kafka-prosess, der hun ble kalt inn for universitetsledelsen for å forsvare seg uten at hun fikk vite hva hun var anklaget for og uten å kunne ha advokat til stede. Universitetsledelsen landet til slutt på at hun ikke hadde gjort noe galt.

Til sammen danner beretningene et bilde av en universitetskultur der idealene har endret seg og grensene trekkes opp på ny. Handlingsrommet for alle involverte snevres drastisk inn, ytringsfriheten settes under press og den enkelte students følelsesmessige reaksjoner brukes som fasit på om noe er akseptabelt eller ikke. Og det er ikke begrenset til universitetskulturene. Ekko av samme holdning har denne våren vært merkbare også i den norske samfunnsdebatten.

Det er en vei hit. Den begynner på syttitallet, med lansering av såkalte «identity politics». «Identity politics» hadde som aktverdig mål å øke bevisstheten hos kvinner og forskjellige minoriteter om hvordan identiteten deres ble brukt mot dem, og dermed bli i bedre stand til å gå til motangrep mot diskriminering og undertrykkelse.

Dagens variant virker likevel akutt 2015 i sin blanding av personlig følsomhet og kapitalistisk kundetenkning. Når miljøet rundt en student skaper en forventning om at en ubekvem følelse er tilstrekkelig til å slutte at noen har opptrådt hensynsløst eller urimelig, og markedsføringsspråket som i stadig større grad preger akademia får dem til å se på seg selv ikke som intellektuelle leirklumper som skal knas og tøyes, men som forbrukere som skal tilfredsstilles, kan de bli kinkige å ha med å gjøre.

Professorene som forferdes over studentene sine får selv kritikk. Det blir advart mot å ri en samling av anekdoter og enkelthistorier hardere enn den tåler, mot å glemme at majoriteten av studenter fremdeles er åpne for det foreleserne legger foran dem. Bedre forskning og statistikk må til for den som skal snakke i enda større bokstaver om den intellektuelle innsnevringen.

Men det begynner å bli veldig mange enkelthistorier nå. Og det har som konsekvens at unge mennesker i årene da de skal utfordres og utvides, velger å skjerme seg, at de får støtte i synet på at ubehag er noe som påføres dem utenfra og som man kan kreve å få fjernet. Det gjør at de går glipp av muligheter for å se kontroversielle temaer fremstilt fra andre ståsteder enn sitt eget. Det hindrer dem i å lære en essensiell ferdighet: Nemlig å kunne lese og lytte til budskap av alle slag, vurdere dem, og redegjøre for hvorfor man misliker eller er uenig i innholdet. Det fratar dem muligheten til å oppleve forskjellige perspektiver på vanskelige problemstillinger.

Og det er knapt noen god utrustning for voksenlivet, som er alt annet enn en boble med putemyke vegger, som man kan vandre rundt i uten å bli forstyrret for mye.   

KLAGET INN FOR LEDELSEN: Professor Laura Kipnis skrev et essay om seksuell paranoia, og ble på grunn av teksten selv anklaget for seksuell trakassering. Foto: Scanpix.
KLAGET INN FOR LEDELSEN: Professor Laura Kipnis skrev et essay om seksuell paranoia, og ble på grunn av teksten selv anklaget for seksuell trakassering. Foto: Scanpix. Vis mer