De indignerte

ER DET MULIG å oppsummere hovedtrekkene ved valgkampen? Ja, og det sågar i ett eneste ord: Indignasjon. Alle politikere og mediefolk er indignerte. Vi er så materielt rike i Norge, at det vi har igjen av politisk engasjement, er grader av indignasjon. Der vi før slåss for lønn og leilighet, slåss vi nå om oppmerksomhet. Intet er bedre i media enn den indignerte politiker, han eller hun som er sjokkert over et eller annet som noen andre har sagt. Indignasjonen er dessuten tosidig: Den er ikke forbeholdt politikerne, men også de som presenterer dem for oss, altså ansatte i mediene. Under dekke av å skulle sette fast politikerne, er reporterne ganske enkelt indignerte. NRK har drevet det lengst. Se for eksempel på programleder Nina Owing i Dagsrevyen, når hun stiller spørsmål av typen «hva har myndighetene tenkt til å gjøre?» Det hun egentlig spør om er hvorfor ikke alt alltid er i orden i Norge. Dette er en allmenn holdning som hun og kollegene bruker på de fleste saker.

NORGE ER sannsynligvis det eneste land i verden der veldig mange - og alle ansatte i mediene - tror at statsministeren er ansvarlig for livet til alle individene som lever innen grensene av staten. Dette kommer tydelig fram under valgkampen: Hvorfor har ikke Bondevik sørget for at enslige mødre har god råd? Han har styrt landet i hele stortingsperioden, og likevel finnes det noen som ikke har god råd! Hvordan er det mulig? Hvordan kan han tillate at noen er ulykkelige i denne staten, når de kaller det velferdsstat? For mediene gjelder det å presentere en eller annen ulykkelig sjel, hvilket ikke virker vanskelig å finne, og så kollektivt og indignert anklage hele nasjonen, representert ved statsministeren. Med Bondevik blir dette ekstra sterkt, for han kaller seg jo en kristen politiker, og da spør gjerne reportere - som statistisk sett veldig ofte stemmer SV: «Hvordan kan du som kristen tillate at?» Denne hjemmesnekrede teologi selger som varmt hvetebrød. Reportere blir ganske enkelt indignerte over at statsministeren ikke er human-etiker og at han liksom er moralsk bedre enn oss andre.

INDIGNASJONEN GJELDER i utland så vel som i innland: Fire unge jenter av gambisk-norsk herkomst blir mishandlet under det primitive regimet i Afrika. Straks er verdens feministiske samvittighet - Arbeiderpartiets Karita Bekkemellem Orheim - på plass og er rystet over at minister Laila Dåvøy ikke foretar seg noe. Karita - som var indignert over at mediene hengte seg opp i skilsmissen hennes, etter at hun hadde fortalt dem om skilsmissen - mener at enhver tragedie utført av utenlandske overgripere skal løses av en norsk minister. Intet tema er for alvorlig til ikke å gjøre valgkamp ut av. Karita er indignert, og blir vel enda mer indignert hvis hun leser dette: «At noen kan antyde at jeg», osv. Og jaggu har det ikke gått indignasjon i utenrikspolitikken også. SV er kollektivt indignert over at høyresiden kan antyde at partiet ikke er trygt forankret i NATO. Halvorsen blir indignert hver gang noen minner om hennes veldig nære fortid. Partiet Høyre er på vegne av NATO indignert over at SV ikke innrømmer at Høyre har rett og alltid har hatt det. Høyre er et parti grunnlagt på indignasjon, og kongen er Kåre Willoch. Han er fremdeles - etter snart 20 år - indignert over at noen kan antyde at han gikk av som statsminister frivillig i 1986. Derfor er han ennå indignert på Frp som kunne kaste denne nærmest guddommelig dyktige regjering. NRK lot Willoch nylig «analysere» Frp, og konklusjonen var at det partiet kan man ikke stole på. Det var valgkampens komiske høydepunkt, og viser at norsk indignasjon ikke går ut på dato, den er nærmest som verneverdig å regne. Willoch mottok som stortingsrepresentant lønn av Industriforbundet og Rederforbundet. Han blir meget indignert hvis noen antyder at han var kjøpt og betalt. Akkurat som høyrefolk ellers blir indignert hvis noen antyder at Stoltenberg ikke er kjøpt og betalt av LO.

I ANDRE ENDEN av skalaen, både politisk og aldersmessig, finner vi en frisk kar som heter Trond Giske. Han er meget indignert. Han kan ikke fatte at regjeringen ikke vil øremerke en prosent av statsbudsjettet til kulturformål. Giske er en kulturpolitiker som slåss for å få OL til Tromsø, det vil koste noen ti-talls milliarder med flotte anlegg i mennesketomme områder. Men hans indignasjon over pengemangel i kultursektoren er likevel ekte og oppriktig. Nasjonens kultur vil dø ut hvis ikke kunstnerne snart får beskjed om at staten vil sørge for dem. Giske blir også indignert hvis noen antyder at han er mot kristendommen. Det er han ikke, han vil bare nedlegge de kristne skolene, det er noe annet. Sier Giske indignert. Men indignasjonen er godt spredd utover det politiske spekter. Carl I. Hagen har vært indignert siden 1974 og er det ennå. Han får ikke bli stortingspresident og han får ikke lov til å snakke med Bondevik, begge er overgrep av dimensjoner. Hagen er en borgerlig lederstjerne som ikke får være med i det borgerlige selskap. Trøsten er selvfølgelig at han får rikelig med anledning til å fremstå med sin indignasjon. Hver gang det norske folk må fortelles at bensinprisene er høye, står Hagen fram og sier indignert på vegne av landets bilister at en passende literpris er åtte kroner. Dette tøvet serverer han i statskanalen, en kanal som han alltid indignert har kalt ARK. Hagen og co er indignert over at verdens rikeste land med masse olje ikke kan bruke denne rikdommen til at menn kan kjøre ørkesløst rundt med bilene sine.

EN INDIGNERT statsminister ba om å bli trodd på at han er bekymret for kommunene, leste jeg i bladet Kommunal Rapport. Statsministeren blir nemlig det hver gang han blir beskyldt for å glemme noe som helst. Indignasjonen dirrer i lufta, folk konkurrerer om å være lei seg. Bondevik har ved en anledning nærmest blitt syk av at folk kan antyde at han ikke på alle livets områder bare vil det gode. Og han er jo ikke den eneste i KrF som har fått gjennomgå: To reportere fra TV 2 hamret indignert mot Høybråten: Det geniale og avslørende spørsmålet var hvilke planer KrF hadde for flere alkoholfrie soner i Norge. Høybråten begynte å forklare sitt standpunkt, men de to mediestjernene avbrøt indignert: «Men Høybråten, dere hevdet jo at ...» De ble indignert over at Høybråten ikke innrømte at han er og blir en moralsk mørkemann som vil ødelegge folks gleder over et glass vin. Hendelsen var lærerik. Den avslørte hvordan ansatte i statlige eller kommersielle medier har felles oppfatning av «kritisk journalistikk»: De avbryter. Vi hører mer prat fra de uinteressante ansatte i mediene og mindre fra politikerne vi skal sende til Stortinget. Det er nesten så jeg blir indignert på politikernes vegne der jeg sitter foran TV-en.