De israelske palestinerne

Israel har aldri hatt utvikling, integrasjon eller forsoning som en del av sin politikk overfor palestinerne.

Mens jeg gjorde antropologisk feltarbeid i den arabiske landsbyen Deir al Assad i Galilea i Israel, ble en av innbyggerne i landsbyen arrestert av israelsk politi for å ha gravd mold i en park i den jødiske byen Karmiel. Den arresterte forklarte at han hadde villet ha med seg litt jord hjem til landsbyen, noe han ble nektet. Etter å ha tømt tilbake jorda i parken, slapp mannen løs. Omtrent samtidig uttalte den jødiske borgermesteren i Karmiel at «arabere er uønsket som innbyggere i byen». Karmiel ble grunnlagt i 1964 for å bosette 50000 israelske jøder etter at Knesset våren 1962 vedtok konfiskering av 5441 mål jord for byggingen av byen, jord tatt fra de arabiske nabolandsbyene. Staten tok jorda fra araberne, de israelske palestinerne, og bygde en by hvor borgermesteren sier at araberne er uønsket, og de som eide jorda, får nå ikke engang ta med seg hjem mold til sine potteplanter.

Hendelsen forteller noe om situasjonen for de palestinerne som ikke flyktet under krigen som fulgte opprettelsen av staten Israel i 1948. 700000 palestinere ble da aktivt fordrevet av israelske styrker eller flyktet av frykt for krigshandlingene. Israel stengte etter krigen grensene og har siden hindret flyktningene i å vende hjem. For ytterligere å hindre retur slettet de med jorden 385 palestinske landsbyer. Kun 130000 palestinere unngikk denne tvungne eksil, hovedsakelig fordi deres landsbyer lå plassert i områder av liten strategisk betydning. De israelske palestinerne er israelske i den forstand at de bor innenfor Israels anerkjente grenser, er israelske statsborgere, har israelske pass (hvor religiøs tilhørighet er presisert), mens de er palestinere fordi deres nasjonale identitet, slik de selv oppfatter det, er palestinsk. De siste dagers opptøyer blant palestinerne som bor i Israel, er de verste siden opprettelsen av den jødiske staten. 13 israelske palestinere er drept. Innenfor den israelske statsdannelsen lever de israelske palestinerne segregert fra israelske jøder. 30% av de israelske palestinerne lever under det som i Israel er definert som fattigdom. Mens oppstanden på Vestbredden og Gaza er motstand mot den israelske okkupasjonen, er oppstanden blant palestinerne i Israel like mye et opprør mot den israelske stats apartheid-lignende strukturelle vold mot landets palestinske statsborgere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den tidligere israelske statsministeren Ben Gurion skal under en reise til Galilea på slutten av 50-tallet ha utbrutt: «Er jeg i Syria?» Ben Gurions opplevelse av å være i et arabisk land innebar frykt for at palestinsk demografisk majoritet i området, koplet med palestinernes høye vekstrate, kunne føre til palestinsk separatisme innenfor Israels grenser. Dette førte til at de israelske myndighetene iverksatte en kampanje for å «judaisere» Galilea. 117 jødiske bosetninger ble bygd på palestinsk jord. Mens palestinere før opprettelsen av Israel eide 92% av jorda, eier de i dag mindre enn 10% av den. De har blitt fratatt jorda og tvunget over i arbeid der de er underlagt jødiske overordnede, og dermed også økt politisk kontroll. Likevel finnes det ikke industri i arabisk sektor i Israel. Blant de 5000 største foretakene i staten finnes ikke et eneste arabisk eid. Hver femte palestiner er arbeidsledig, og de som er sysselsatt, arbeider i hovedsak innen industri, bygg og anlegg. De tjener i gjennomsnitt 60% av det jøder tjener innen samme bransje, skriver Amina Minns i Citizens Apart.

Den palestinske befolkningen er blitt proletarisert som en konsekvens av å ha blitt fratatt jorda, men de er blitt proletarisert uten å ha blitt urbanisert. Det vil si, palestinerne forlater ikke sine landsbyer, de flyttet ikke dit jobbene er, men pendler heller. I landsbyene går livet sin vante gang. «Vår største forbannelse er at de ikke vil forandre seg,» sier en israelsk jøde til David Grossman i boka «Den Gule Vinden». Det at de ikke er integrert i den jødiske staten, innebærer at de heller ikke kan identifisere seg med den og dermed ha sympati med den. De israelske palestinerne har formelle politiske rettigheter, stemmerett, og et fåtall representanter i Knesset, det israelske parlamentet. Men et legitimt vedtak i Knesset krever ikke bare et flertall, men et jødisk flertall, der ikke stemmene fra arabiske parti regnes med. «En jøde er verdt 1000 arabere,» ble det sagt fra Knessets talerstol under intifadaen, mens den israelske generalen Ben-Gal uttalte at de israelske palestinerne var «en kreftsvulst i den israelske statens kropp». Og da den israelske palestineren og Knesset-representanten Azim Biari søndag 8. oktober i år ble angrepet i sitt eget hjem i Nazareth, var ikke dette første gang arabiske Knesset-representanter følte seg mobbet. Den palestinske parlamentarikeren Darawshi har uttalt at han aldri har opplevd å bli kalt ved sitt eget navn fra Knessets talerstol, han ble kun omtalt som «Muhammed», eller som «PLO-agent».

Også blant de israelske palestinerne var det knyttet store forventninger til fredsprosessen. Man så for seg familiegjenforening ved retur av flyktninger, samt opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza. Opptøyer finner oftest sted når det blir for stort gap mellom forventningskurven og graden av tilfredsstillelse av forventningene, og i fjor kom det til store protester og demonstrasjoner blant israelske palestinere da konfiskeringen av noen av de siste rester av deres land ble gjennomført i Umm el-Fahem-området i Israel. Senere samme år ble en ung israelsk palestiner arrestert for å ha myrdet to unge israelere i et tilsynelatende politisk motivert angrep. To dager etter arrestasjonen eksploderer to bilbomber nord i Israel. Etterforskningen avdekker at bombene eksploderer ved en feiltagelse, og at det er de tre bombemennene som dør, uten å få plantet bombene i israelske busser slik det var planlagt. Det viser seg at begge aksjonene var utført av personene som var medlemmer av Den islamske bevegelse i Israel, som organiserer et stort antall av palestinske muslimer i Israel. Ledelsen for bevegelsen tok avstand fra drapsaksjonene, men det israelske sikkerhetspolitiet, GSS, verdens eneste sikkerhetspoliti som har hatt hjemmel i statens lover til å torturere fanger, var snart ute med forslag til å begrense aktivitetene til Den islamske bevegelse i Israel. Restriksjoner legges på dens mulighet for å arrangere politiske demonstrasjoner, og hjemmene til familiene til personene som utførte aksjonene, stenges. Den samme type kollektive straffetiltak israelerne uten hell benyttet under intifadaen, gjennomføres mens den israelske opinionen klager over at hardere tiltak må til.

Thomas Friedman forteller i «Fra Beirut til Jerusalem» en anekdote han hørte i Israel. En eldre araber oppdaget at kalkun gjorde godt for hans virilitet. Så han skaffet seg en kalkun og avlet denne nøysomt opp. Men så en dag var den stjålet. Han gikk til sønnene sine og fortalte dette, men de sa bare «en kalkun, hva skal du nå med den?». Og da faren sa at det kunne være det samme hva han skulle med den, lo de og lot være å lete etter den. Neste dag kom sønnene til faren og fortalte ham at hesten hans var stjålet. «Finn kalkunen,» sa faren. Neste dag igjen ble kamelen hans borte. Så ble hans datter voldtatt. «Det var kalkunen,» sa faren, «alt gikk galt da den forsvant.» Jeg tror denne anekdoten forteller noe om hvordan israelske statsledere tror at palestinere tenker, og dermed forklarer noe av den israelske politikken overfor palestinere: Dersom man viser svakhet, vil man bli knust. Israel har derfor aldri hatt utvikling, integrasjon eller forsoning som del av sin politikk ovenfor palestinerne. De har utelukkende tenkt militært, å forsvare seg for ikke å bli knust. Den nåværende voldsdynamikken er skapt av en strukturell vold mot den palestinske minoriteten. Men i stedet for å endre denne situasjonen gjennomfører den israelske staten, med påtrykk fra opinionen, kollektive avstraffelser. Dermed forsterkes frustrasjonen volden har sitt utspring i.