«De israelske soldatene er overraskende lettskremte»

Invasjonen av Libanon i 1982, sett fra innsiden av en stinkende tanks.

||| Det er gode tider for nervøse soldater. Kathryn Bigelow vant nylig dobbel Oscar og «Generation Kill» har rullet over tv-skjermene i sju kompromissløse timer.

«Libanon» ville muligens vært en mer imponerende trykk-koker av en film hvis den hadde dukket opp før «The Hurt Locker», men sammenliknet med bombefikserne i Bagdad og Humvee-gutta på vei gjennom ørkenen fra Kuwait, er de israelske tanks-soldatene i Sør-Lebanon overraskende lettskremte.

Imponerende
I likhet med Ari Folman, som tok for seg samme invasjon i den selvbiografiske og mer drømmelignende «Vals med Bashir», er regissør og manusforfatter Samuel Maoz tidligere soldat. Naturlig nok, siden israelere må gjennom tre års obligatorisk militærtjeneste (to for kvinner) og de som nekter er ikke videre populære.

Maoz har uttalt at filmen er skrevet rett fra levra, slik han husker invasjonen i juni 1982. Han brydde seg lite om å snekre plot og ville mane fram en umiddelbar og intens følelse av å befinne seg i en tanks.

Sett fra et slikt perspektiv er filmen imponerende. Soldatene ruller inn i en by som allerede er bombet fra lufta og Maoz lar oss ikke slippe ut av tanksen. Alt det grusomme som skjer utenfor må betraktes gjennom periskop. De hygieniske forholdene i stridsvogna er kort sagt bedritne. Gulvet består av sigarettstumper, søppel og noen centimeter med vann og olje lekket fra selve kjøretøyet, som ser ut til å svette mer enn mannskapet.

Fire flate fyrer
«Libanon» vant gjeveste pris i Venezia i september og er en anti-krigsfilm fra en filmskaper som ble traumatisert i 1982, men for meg blir budskapet: Gi soldatene grundigere trening, slik at de er bedre psykologisk skikket for oppdraget. Men et slikt budskap forutsetter at de fire skittensvette, pissetrengte og dårlig trente gutta i stridsvogna er gjennomsnittssoldater i en av verdens mest slagkraftige militærstyrker.

Maoz har lykkes med å gjenskape «opplevelsen» av å være fanget i en tanks i fiendtlig terreng, men han har i stor grad forsømt karakterene. Å plassere en gruppe individer i et trangt og ubehagelig rom gjennom en hel film, er kanskje filmmediets svar på å dikte i sonette-form — du gjør tingene vanskelig for deg selv. Uten tydeligere karakterer blir tanksen et tomt skall.