De kaller det ære

Æresdrap er statusdrap. Menn dreper sine kvinner for å unngå et sosialt fall. Hensynet er familiens fasade utad, skriver Nina Karin Monsen.

DET GÅR AN å få æresstipend og ærespriser. Men går det an å begå æresdrap?

Vanligvis kobles ære og forbrytelser sammen bare av mafiaen. Enkeltindivider, og sammenslutninger som ikke tåler dagens lys, forskjønner sine handlinger ved hjelp av honnørord. Bruken av ordet «æresdrap» skyldes antagelig ukritiske vitenskapstradisjoner. I vitenskapen skal man være verdinøytral. I samfunnsvitenskapen betyr det ofte en respektløs akseptering av alle verdier.

Ære i kristen-humanistisk tenkning er knyttet til personlig moral, verdighet og barmhjertighet. Æren tilhører personen alene, man deler den ikke med ektefelle og barn. Et menneske av ære er pålitelig og modig, slåss for godhet og rettferdighet, mot det onde og destruktive. Man dør i forsvaret for sin ære. Man slåss på en bestemt måte. Den ærefulle er en «gentleman», kan «fair play». Den sterke slår ikke den svake, menn slår ikke kvinner, voksne slår ikke barn. Vinneren skal opptre som taperens hjelper. Krigsfanger skal behandles humant. Ytre æresbevisninger følger etter bragden. Harde påkjenninger påvirker ikke æren. Ære kan man støtte seg til når alt raser sammen rundt vedkommende. Ære er hva man med rette kan være stolt av.

Mens personen, det indre mennesket har ære, har det ytre mennesket, individet, bare fasade, status og prestisje. Disse fenomenene er knyttet til et sosialt hierarki og en bestemt konkurransementalitet. De dreier seg om makt og synet på egen verdi i andres øyne. Man viser ikke svakhet, skjuler fattigdom og mangler, for ikke å miste status. Man forsøker å skape et bilde av å være fullkommen, vellykket og ovenpå, på alle måter. Statusbildet omfatter hele familien og alle ens handlinger. Status deles med familie og venner. Man kan gifte seg til status, man kan skille seg fra det, og man kan få det ved å vinne i Lotto.

STATUSBEGREPET knytter den enkelte til andres vurderinger og ytre kriterier. Det kan lett utvikles et falskt selv. Forfengeligheten blir den viktigste verdien. Statussøkere blir ofte sårbare. Den skjulte svakheten fremkaller lett sympati og medlidenhet fra andre. Mens de klamrer seg til status, og samler prestisje i lader, vil det indre mennesket bli tommere og tommere. Han/hun kan være villig til alt for å klatre sosialt. For den æreløse er fall i sosial status voldsomt belastende. Den sosiale streber tåler ikke sosial nedgradering, uten sosial status er livet uten mening.

Æresdrap er statusdrap. Menn dreper sine kvinner for å unngå et sosialt fall. Hensynet er familiens fasade utad. Den som begår et statusdrap, eller hjelper og støtter en slik handling, er i realiteten æresløs, egoistisk og selvsentrert. Han/hun er feig. Hvert eneste skritt i drapshandlingen forteller oss det. Vedkommende dreper en svakere part i sin egen familie, en kvinne som har vekket hans sårbarhet, en som han/hun egentlig skal beskytte. Et æresløst drap følger ingen regler, alt er tillatt. En kvinne i Saudi-Arabia ble druknet i familiens svømmebasseng med en jernkule rundt føttene, mens hele den meget velstående storfamilien sto og så på. De holdt selskap. Offeret hadde ingen sjanser.

JANTELOVEN driver handlingen fremover. De andre i miljøet - kanskje det Ingar Sletten Kolloen kaller for bygdedyret og det Elias Canetti kaller for mordermassen - omtaler de mulige morderne som «æresløse» personer hvis de ikke slakter sine egne kvinner. De snur opp ned på begrepene for å såre og skade mest mulig et allerede dypt såret ego, slik at de kan fremkalle en ønsket handling.

Enkelte forstår statusdrap som et forsøk på å kontrollere kvinners seksualitet. Jeg tror at prioriteringen av status er viktigere. Mange muslimske menns dobbeltmoral er et argument for den påstanden. Menn kan ha inntil fire koner, mange elskerinner som gjerne må utfolde seg seksuelt sammen med dem, men som de ikke gifter seg med når de er opptatt av status. Det man ønsker å kontrollere er familiens kvinner, bare fordi de er kvinner. Kvinnene i familien er til for å nære mennenes ego, gjøre husarbeid, gi dem status. Den æresløse, men statussøkende mann eier sine kvinner, slik han eier dyr og ting. At familiens kvinner er jomfruer eller lever uten seksualitet er tegn på at de er underdanige, under kontroll.

FORKLARINGEN PÅ statusdrap er andre ganger sterk familiefølelse. Det skal være familiebaserte kulturer som dreper kvinner på denne måten. Jeg tror heller ikke det er riktig. Det er forstyrrede statussøkende individer som dreper kvinner som om de er dyr, hjerteløst og uten nåde. Vi kan kalle dem for psykopater eller onde. De har selvfølgelig også menneskelige sider. Mange psykopater er meget sjarmerende og tilsynelatende følsomme.

Ingen tenker i æresbegreper om familier eller gjenger i den vestlige verden som dreper sine kvinner eller gjengmedlemmer. Disse individene blir betraktet som sinnssyke. Når drap skjer, blir det alltid fremlagt individuelle forklaringer. Som oftest blir drap ansett for å være noe som kunne ha vært unngått om morderen hadde fått behandling. Dette synet gjelder også voldtekter og annen kriminalitet utført av innvandrere.

Noen forstår statusdrapene som en måte å bli kvitt skam på. Men i vestlig tenkning er drap på eller vold mot forsvarsløse mennesker det samme som å høste mer skam. De som begår statusdrap, vinner ikke sosial status i samfunnets øyne, de blir ikke betraktet som helter. Det de oppnår er å være «noen» i øynene til familie- eller bygdedyret, hos mordermassen. I mafiaen og visse kriminelle gjenger er drap en måte å vise sin lojalitet på. Også i vestlige land finnes det miljøer som sympatiserer med gjenger som oppfører seg brutalt og nedverdigende.

Statusdrap er advarsler til familiens og samfunnets kvinner. Drapene skal skape skrekk og virke til øket lydighet. Vi kan sammenligne med det som skjer i konsentrasjonsleire og fengsler under diktaturer, når fanger tvinges til være vitne til henrettelser.

I DEBATTEN OMKRING såkalte æresdrap møtes to forskjellige verdener. Disse verdenene er ikke først og fremst kulturelt forskjellige; de er moralsk forskjellige. Forskjellen ligger i synet på hvem som kan drepe hvem, hvordan og hvorfor. I kristen-humanistisk tenkning kan ingen drepe noen, annet enn i nødverge eller som soldat i krig. Mennesker som aksepterer drap som en løsning på et mulig fall i sosial status, er på kollisjonskurs med den vestlige verden.

Samfunnsforskernes ukritiske språkbruk kan være en grunn til myndighetenes feilslåtte integreringspolitikk. Når hovedvekten legges på status, blir mennesker værende i en mental ghetto. Denne misforståelsen har altfor lenge hindret statussøkende, dypt usikre innvandrere i å forstå seg selv, søke hjelp på et tidlig tidspunkt og interessere seg for det store fellesskapet de er en del av.

For noen år siden utførte jeg en utredning for Kommunaldepartementet om forholdet mellom vestlige verdier og tradisjonsbundne muslimske kvinner. I den anledning gikk jeg igjennom mye materiale, og kom også i kontakt med mange muslimske innvandrere. Jeg er overbevist om at det bare er mafialignende særgrupper - bygdedyr eller mordermasser - i muslimske samfunn som aksepterer primitive statusdrap. I land og miljøer hvor muslimer har utdannelse, frihet og selvstendighet, samt åpne øyne for eget lands nød, motarbeides både kollektiv avstraffelse av kvinner og en primitiv straffelov.

La meg også minne om at det har eksistert kvinnebevegelser i muslimske land siden begynnelsen på 1900-tallet. Muslimske kvinner og menn slåss for likestilling, rettferdighet og frihet for kvinner. De gjør ikke det fordi de aper etter vestlige verdier. De gjør det fordi de forstår at også kvinner er personer. En forståelse som forøvrig også er innarbeidet i mange muslimske lands lovgivning. I Egypt har man nå fått en kvinne som høyesterettsdommer. Menneskeverdet og personers ære er oppdaget overalt på jorden.