De kjappe slag- ords politikk

SV ønsker å endre norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk på en grunnleggende måte. Det vil ikke være bra for Norge. Og det vil ikke gjøre verden bedre.

DET ER TRADISJON

i Norge for tverrpolitisk enighet om utenrikspolitikken. De siste årene har Arbeiderpartiet og regjeringspartiene stått sammen om de viktigste veivalgene, mens den utenrikspolitiske opposisjon har bestått av Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Jeg vil anta at dette er bakgrunnen for at Thorbjørn Jagland i Aftenposten 11. juni erkjente at «i et regjeringssamarbeid til venstre i norsk politikk vil utenrikssakene være et hinder.»

Det er liten tvil om at de tre partiene vil makte å formulere en enighet om utenrikspolitikken. Men når målformuleringer skal omformes til praktisk, daglig utenrikspolitikk, blir det mer komplisert. Ta for eksempel noe de fleste er enige om, nemlig målet om fred. Kristin Halvorsen presenterte i sommer en løfteliste der det het at SV vil «overføre ressurser fra krigsinnsats til fredsinnsats.» Tilforlatelig nok, men hva betyr det i praktisk utenrikspolitikk? Hvis det dreier seg om å øke bevilgningene for Norges innsats i fredsprosesser slik som i Sri Lanka og Sudan, kan Halvorsen ta det med ro. Disse bevilgningene er nesten firedoblet av den sittende Bondevik-regjeringen.

Det SVs løfte egentlig innebærer, er at Norge skal yte mindre til militære stabiliseringsoperasjoner i utlandet. Det vil først og fremst si norsk innsats i Afghanistan, siden Norge praktisk talt er ute av Irak. Spørsmålet er om det blir mer fred og utvikling i Afghanistan dersom norske NATO-styrker trekkes ut. Det er etter manges vurdering dristig å bruke ordet «fredsinnsats» om en slik politikk.

DET ER FORSTÅELIG

at noen kan ha problemer med å forstå hva Norge har i et land som Afghanistan å gjøre: det er jo så langt borte. Men skal man drive ansvarlig utenrikspolitikk, må man ta det lederansvar som består i å forklare vanskelige sammenhenger snarere enn å erklære lettvintheter. Det er ikke lenger slik at konflikter i fjerntliggende og fattige områder kan pågå i årevis uten at vi blir berørt. Det ble dramatisk demonstrert den 11. september 2001, da verdens økonomiske og politiske maktsentra ble lagt i grus, og det hele var planlagt i fjellhuler i et av verdens fattigste land. Men det blir også demonstrert hver dag i Oslos gater: så å si all heroin som ødelegger norske ungdommers liv, kommer fra Afghanistan. Å gjenopprette fred og sikkerhet i Afghanistan er også i norsk interesse. Derfor bidrar Norge - og ikke bare militært. Afghanistan er en av de største mottagere av norsk utviklingsbistand. Men også bistandsinnsatsen er avhengig av den sikkerhet som militært nærvær gir.

SV står sammen med Senterpartiet - og mot Arbeiderpartiet - om en politikk som ikke bare stemmer mot, men agiterer mot norsk militær innsats. SV og Sp har gjort enkelte unntak fra denne politikken, og takk for det. Men det gjenstår at i et regjeringseksperiment på venstresiden vil to av tre partier ønske å endre norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk på en grunnleggende måte. Arbeiderpartiet har på sin side nesten konsekvent stått sammen med Regjeringen om at Norge må bidra aktivt til internasjonale operasjoner for fred og sikkerhet.

TIDVIS ARGUMENTERER

SV og Sp med at Norge bare må delta i FN-operasjoner. Denne argumentasjonen tilslører at NATO opererer i Afghanistan med FN-mandat. I en verden der sikkerhetstruslene er globalisert, er NATO blitt en global aktør som samarbeider stadig tettere med FN. I praksis vil FNs fredsinnsats svekkes dersom ikke NATO stiller opp. I større og større grad er FN også avhengig av EUs militære innsats. Dette er en ny virkelighet som det er vanskelig for den utenrikspolitiske opposisjonen å håndtere. Vi så et nærmest komisk eksempel ifjor, da SV og Sp mente at Norge måtte bidra til FN-operasjonen i DR Congo, for i neste omgang å kreve at Norge aldri måtte bidra i militære EU-styrker. Problemet var at det nettopp var EU som påtok seg Congo-operasjonen på vegne av FN. Så komplisert er verden blitt. Den passer simpelthen ikke til de kjappe slagords politikk.

Det andre, sentrale punkt på Kristin Halvorsens løfteliste isommer var å «utnytte Norges status som et lite land til å være en uavhengig og modig stemme i internasjonale fora.» Denne formuleringen er fascinerende inntil det filosofiske. Som utenrikspolitisk retningsviser er den ubrukelig for et lite land. For hva er det et lite land trenger mer enn noe annet i utenrikspolitikken? Forståelse fra andre. Samarbeid. Allierte. Venner. Hvordan skaffer man seg det? Ikke ved å være et oljesmurt luksusland som alltid står i fremste rekke og deler ut friske karakteristikker av andre. Ikke ved å ture frem med en overbevisning om at vi har mer å belære verden enn vi har å lære av verden. Jeg hadde ærlig talt ikke trodd at det var fra SV vi skulle få presentert den mest nasjonalt selvgode utenrikspolitiske programerklæring jeg kan huske å ha sett utenfor republikanske sirkler i USA.

DET BURDE VÆRE

et paradoks for flere på venstresiden at SVs megafontilnærming til utenrikspolitikken raskt ville bety en slutt for Norges innsats som troverdig tredjepart i fredsprosesser. Slik innsats krever nemlig en tilnærming basert på tillit, samspill og diskresjon heller enn konfrontasjon. Det gjelder også i forholdet til viktige aktører som India, USA, Japan og EU, som Norge samarbeider nært med i forskjellige fredsprosesser. Som et lite land trenger vi drahjelp fra store aktører, men da kan vi ikke bedrive konfrontasjonspolitikk den ene dagen og be om støtte dagen etter. Det er forsåvidt en ærlig sak å velge en konfrontasjonslinje i utenrikspolitikken. Men da kan man ikke samtidig erklære at man vil styrke Norges fredsinnsats.

Utenrikspolitikken er alt i alt dårlig egnet som arena for symbolpolitikk. SV har selv bidratt med et slående eksempel på hvor kontraproduktivt symbolpolitikk kan være. I juni tok partiet initiativ til en kampanje som denne uken rykket inn en annonse i Washington Post mot president Bush. La oss velge å se bort fra at et parti med ambisjoner om å styre norsk utenrikspolitikk burde velge andre metoder enn å annonsere i aviser. Det mer sentrale spørsmålet er: Hvis det viktigste er å forhindre at Bush vinner valget, vil da John Kerry bli styrket av en annonse som forteller at norske sosialister ønsker George Bush ut av Det hvite hus? For å si det med overdreven varsomhet: Neppe.

UANSETT UTFALLET

av det meget viktige amerikanske valget, står nevnte annonse som en svart-på-hvitt dokumentasjon av hva som betyr mest for SV i utenrikspolitikken: symbolmarkeringer her hjemme, ikke resultater der ute. En slik tilnærming burde ikke prøves ut i regjering. Det ville ikke være bra for Norge. Og det ville ikke gjøre verden bedre. Det er åpenbart at den erfarne utenrikspolitiker Thorbjørn Jagland har sett dette, men et nagende spørsmål er om Arbeiderpartiets ledelse har gjort samme observasjon.